Ettersom vi har en østvendt hage, er det ikke mye sol der på vinterhalvåret. Litt trist igrunnen, for jeg elsker sol. Men morgensola finnes, og den framhever en intens glød i den noe kjedelige berberishekken vår. Den skal bøte med livet for utbygging snart, men enn så lenge står den her, enorm og fargesprakende.
Denne berberishekken har levd lenger enn meg, og den har fulgt meg i hele min oppvekst. Derfor er jeg litt glad i den til tross for dens torner, eller stikkerter som vi kaller dem. De har boret vei inn i mine fingre og armer mang en gang, og nå i ungenes. Men slik er det bare, vi aksepterer uten et ord. Flinke på å ta dem ut igjen har vi også blitt.
Og i dag skinner hekken med all sin prakt. Den lyser opp og fargelegger et ellers grått gårdsrom, spesielt når sola fanger fargene.
Da er det bare å suge til seg, bukke i støvet og takke.
Det er nesten litt vemodig å tenke på at den ikke skal leve stort mer.
Ingen vil vel være enig med meg der, men så har de heller ingen berberishistorie å legge til.
2 kommentarer:
Virkelig praktfulle bilder av en ondskapsfull busk *ler*
(dette er busken alle i nabolaget brukte for å unngå at ungene gikk der de ikke skulle gå)
Skønne, skønne billeder af en busk jeg elsker om efteråret. Jeg har ingen selv men lidt herfra er der en forladt have hvor der er en overflod og dem plukker jeg af til buketter (med hansker forstås). Hav en rigtigt dejlig farverig weekend.
Legg inn en kommentar