Julekalender og Svingen

I fjor desember skrev jeg et innlegg om Jul i Skomakergata. Mine jenter opplever ikke magien. Og jeg har kommet til at det er greit.

I fjor var det Jul i Blåfjell som var NRKs julekalender, og jentene her elsket den. De sang "Kom Blåne, kom jente kom gut, snart kommer jula til Blåfjell..." så det ljomet.

I år er det Svingen som gjelder. Og Jul i Svingen har ifølge småfrøknene her, passert Blåfjell i popularitet. Ingenting slår Svingen. Jeg har til og med strikket Akayaluer til de to eldste her og en til venninna deres. De er bitt.

Og det er nesten jeg også, he he. Jeg liker serien godt jeg. Det er mange treffende situasjoner der, mye humor, noe trist, noe uventet. Serien spiller på så mange følelser. Her en dag satt jeg alene foran barne-tv for jentene var på besøk hos ei venninne, og jeg tok meg i å gråte da Nure skulle framføre noe på scenen hjemme hos Victorias mamma. Der satt jeg altså, helt alene og tørket tårer av barne-tv...

Vi gleder oss hver dag til ny episode. Desember har fått ny julekalendermagi.

Die Hard

Av alle ting har jeg altså spandert tid på å se Die Hard på TV2 i kveld... i all verden. Jeg er prinsipielt imot slike actionfilmer jeg, uten noen spesiell begrunnelse. Jeg bare vil ikke. Og ikke liker jeg dem noe spesielt heller. Sånne urealistiske amerikanske helter har jeg lite til overs for.

Men jeg så altså hele filmen, tenkte underveis at den var teit, men hang likefullt på mens maskene rullet på strikketøyet i hendene. Det er jo en etterhvert gammel film (1988). Og Bruce Willis var jo forholdsvis kjekk da. Men utover det var den lite. Jo forresten var det litt morsomt å se klær, frisyrer og kulisser fra den tiden.

Jeg fikk ikke påfyll av noe slag og kan nå altså gå og legge meg uten å føle for å dvele ved eller reflektere over noen som helst ting.

God natt!

Skomakergata og magi

Jeg har kjøpt inn 24 episoder av "Jul i skomakergata", og vi ser nå en episode hver dag. I mitt hode er nemlig Skomakergata den beste. Det vil si, det var den beste. For det er en forunderlig opplevelse å se serien nå, 29 år etter at den første gang ble vist.

Den gang...
- Jeg elsket Jens Petrus' samtale med meg (tvseerne)
- Jeg elsket den koselige stemningen
- Jeg syntes Stinemor var supernydelig og fantastisk som kunne danse ballett
- Jeg elsket melodien til Jon Blund
- Tøflus var en liten skjønn rakker
- Alt var så koselig, bakeriet, postmannen etc.
- Og så de nydelige små barneskoene
- og de røde hjertene i vinduet
- og appelsinen
- og og og

Nå...
- Hvorfor blir barna kriblete og ufokuserte?
- Åja, de liker Tøflus
- Jon Blund også
- Og de røde hjertene i vinduet
- Men hvorfor blir de ikke fortryllet av Stinemors dansetrinn?
- Kanskje litt mye prating til barne-tv å være
- Hm, så tregt og rolig alt er
- Kulissene burde vært bedre, men det var jo 70-tallet
- Gode og kloke poeng
- Lun stemning
- Hvor er jentene?

Egentlig er det trist.
Det er som å lese en bok som en gang ga en vanvittig flott opplevelse på ny og oppdage at magien er vekke, eller iallefall redusert. Skomakergata har bleknet. Jeg kjenner litt til barnefølelsene mine den gang og de er deilige, men de blir i for stor grad forstyrret av "vokseninnblanding".
Og så er det trist at jentene ikke liker den så godt som jeg gjorde, men jeg kan forstå det. Tempoet i dag er høyere på alle måter, uttrykkene mer intense.

Og så er det en (nok en) bekreftelse på at min historie ikke er deres og heller aldri vil bli. Jeg blir ofte konfrontert med nettopp dette, nemlig. Jeg tror jo at mine drømmer og lengsler er deres drømmer og lengsler, og så er det ikke det. Mye av det som er viktig for meg, er ikke viktig for dem. Og på en god del områder er jeg sjeleglad for akkurat det, på andre synes jeg det er litt kjedelig eller trist.

Skomakergateprosjektet er derfor i sum litt trist. Jentene opplever ikke magien jeg opplevde. Så til tross for at jeg forstår grunnen til det i dag, så vil jeg ikke forstå eller akseptere at jeg forstår.
Om dere skjønner.

(Og slik har det vel vært i generasjoner...)

Å miste en forelder...

Ja, da har jeg nettopp sett ferdig filmen "Grace is gone" med bl.a. John Cusack. En sterk film!



Dette er sagt om filmen:

“Grace Is Gone” gir et ærlig og realistisk bilde av en familie knyttes sterkere sammen etter en tragisk hendelse. Den utforsker også hvordan enkeltindivider takler sorg, hvordan sorgprosesser påvirker deres personlighet og kraften som ligger i fornektelse.Dette er en følelsesmessig krevende film som går rett til hjerterota.John Cusack har aldri spilt bedre enn det han gjør som den hengivne og ansvarsfulle familiefaren Stanley. Man identifiserer seg med ham, forstår hans valg og føler med ham gjennom hele filmen.Filmskaperne har også klart å finne to unge jenter som fortjener heder og ære for sine jordnære og hjerteskjærende rolleprestasjoner.James C. Strouse har med denne autentiske historien om en far og hans to døtre klart å skape en menneskelig film som påminner oss om betydningen av familie og hvor viktig det er å stå sammen når man blir rammet av en tragedie.
En emosjonell karusseltur der man til enhver tid i filmen vil kjenne at tårene presser seg fram."

Og det er en klump-i-halsen-film. Det er vanskelig å sette seg inn i en slik sorg når en ikke selv har kjent den på kroppen. Men morsrollen gjør meg likevel mer istand til å forestille meg hvordan det kunne ha vært. Og det framkaller naturligvis tårer.

Det er likevel et spørsmål jeg sitter igjen med etter å ha sett filmen, et av mer allmenn interesse. Det er nesten slik at jeg ikke våger å skrive det ned, for det er som å banne i kirken i disse tider...

Jeg lurer rett og slett på om det er verre for barn å miste en mor enn en far.

Jeg er ikke istand til å ta en slik vurdering ettersom jeg er skilsmissebarn som har vokst opp uten kontakt med far. Men ut fra mitt ståsted er det det. (Og inni her finnes naturligvis et mangfold av situasjoner og omstendigheter, me jeg tenker mer på sånn generell basis).

Noen som har synspunkt?

Himmelblå - etter fem episoder

Himmelblå

Jeg begynner å bli kritisk til serien. Etter fem episoder kjenner jeg at vi fremdeles befinner oss på overflateplanet. Hvem av figurene er det vi aner dybden i? De er så karikerte og flate at det blir kjedelig. Dermed blir historien også tynn.
Episode 5: Hva i all verden for slags funksjon hadde det ferierende ekteparet? Tilførte de historien noe? Nei ingen verdens ting, ikke en eneste liten dreining. Bare fjas.

Sidehistorien med den demente fruen er det eneste som holder gang i denne episoden. Den tar opp et alvorlig, realistisk tema som en lett kan identifisere seg med. Mannen til den demente fruen uttrykker frustrasjon. Dessuten skinner det gjennom at familien skjuler noe. (Tyskeren og den demente fruen...) Jeg er spent på hvordan denne historien veves inn i hovedfortellingen.

Alt i alt: Nei, NRK! Vi krever mer. Den tidligere innspilte Berlinerpopleneserien var fantastisk. Men der får vi komme inn under huden på folk, vi opplever livet. Det er ikke bare bare å skrive en historie for TV. Vi krever mer enn nydelig norsk natur og ensidig fiskermiljø.

Mamma Mia

Jeg tok med 5-åringen på hennes aller første kino her om dagen; Mamma Mia. Det var etter anbefaling fra min mor og 5-åringens far som hadde sett filmen tidligere og som mente hun ville fryde seg over musikken. Vi satte avgårde. Jeg var veldig spent på hennes første møte med et kinolerret. Og det ble en spesiell opplevelse. 5-åringen lar seg rimelig lett bevege, og det hendte flere ganger gjennom filmen at jeg ved mine små, men dypt konsentrerte blikk til siden, oppdaget hennes tårer i øyekroken. Noen ganger veltet de ut i store mengder, andre ganger bare rensket de øynene. På det verste kjente jeg to små hender favne om min arm, møtte to våte øyne som hjelpesløst så mot meg. Oj oj, tenkte jeg, hvordan trøster jeg nå? Det ble som en mor gjør, jeg holdt rundt barnet, strøk henne litt på kinnet, lente meg mot henne og sa det gikk fint. Og det gjorde det da også.

Det er rart å oppdage ens egne barn erfare føleriene i livet. Rart å prøve å forklare at livet består av noe som heter følelser, noe som vi ikke kan bestemme over og som egentlig er fint. De får oss til å gråte og le, å være stolt og være lei, opp og ned osv.

Hun slet litt med å forstå hvorfor det kunne være fint å gråte. Og da svarte jeg at vi skal være glade for at vi kan gråte og dermed slippe tårene ut. De som aldri gråter kan nemlig sprekke hvis det blir for mange tårer inni dem...

Hun forstod heldigvis det.

NRKs Himmelblå

I dag har jeg sett NRKs Himmelblå. Og jeg synes igrunnen serien virker grei. Den har de ingrediensene jeg synes opprettholder interessen:
- tempo, god framdrift
- interessante figurer
- morsomme figurer
- konflikter
- interessante miljøskrildringer

Det blir spennende å følge med. Jeg tror jeg skal hive meg på TV2s Hvaler også. Den starter 29. september, tror jeg.