Høstberberis

Jeg har åpnet øynene såvidt for plantene ute. Og i dag har morgensola varmet mitt hagehjerte.



Ettersom vi har en østvendt hage, er det ikke mye sol der på vinterhalvåret. Litt trist igrunnen, for jeg elsker sol. Men morgensola finnes, og den framhever en intens glød i den noe kjedelige berberishekken vår. Den skal bøte med livet for utbygging snart, men enn så lenge står den her, enorm og fargesprakende.



Denne berberishekken har levd lenger enn meg, og den har fulgt meg i hele min oppvekst. Derfor er jeg litt glad i den til tross for dens torner, eller stikkerter som vi kaller dem. De har boret vei inn i mine fingre og armer mang en gang, og nå i ungenes. Men slik er det bare, vi aksepterer uten et ord. Flinke på å ta dem ut igjen har vi også blitt.



Og i dag skinner hekken med all sin prakt. Den lyser opp og fargelegger et ellers grått gårdsrom, spesielt når sola fanger fargene.

Da er det bare å suge til seg, bukke i støvet og takke.

Det er nesten litt vemodig å tenke på at den ikke skal leve stort mer.

Ingen vil vel være enig med meg der, men så har de heller ingen berberishistorie å legge til.

Noen ord fra en taus

Takk, Nefertiti!

Jeg sparkes igang til et innlegg her. Det har gått måneder uten en lyd herfra. Og grunnen er ganske enkelt at jeg mistet helt hagegløden denne sesongen, jeg. Nå er det massevis av arbeid til våren, og jeg er ikke spesielt tent på å komme igang med det, men jeg vet at våren inspirerer så masse, så jeg bekymrer meg ikke.

Nefertitis ord om et lite innlegg fikk meg til å ta en liten tur ut i høsthagen her. Det er ikke så mye skjønt igjen der ute nå, men disse jordbærplantene er rene kunstverket der de står så ensomme og forlatte i krukkene sine. Jeg har ikke hatt jordbærplanter før, så jeg visste slett ikke at de fortonte seg så vakre på sene, våte høstdager.



Når interessen min dalte så voldsomt, forsvant også plantenavnene ut av hodet mitt. Jeg ser at de må holdes varme. Jeg tror dette er en bergknapp...? Den blomstrer ennå den.




En kan lese så mye symbolikk inn i hage og blomster.
Og jeg skal la bloggen bli mer aktiv framover.

Ha gode høstdager, dere som måtte droppe innom en taus blogg.

Epler

Se dette fristende eplet.



Og best av alt - jeg har lov å ta det.

Så jeg tok det. Jeg tok det og mange flere. De hang der så fint i en frodig eplehage i Ryfylke og ventet på never som skulle hekte dem av kroken.



En fornøyelig sport på en solrik søndag i september.



Men så var det navnet da, he he. Det festet seg ikke da jeg fikk det presentert.
Var det Anne Marie epler, Live Marie, Anne Sofie...



Akk ja, samme kan det være. De smaker iallefall deilig!

Laber hagesesong hos meg

Det har vært en laber hagesesong i år. Jeg mistet hele gnisten, jeg. Har ikke kost meg med et eneste hageblad, ikke luket noe spesielt og ikke brydd meg så mye om hagen.
Kanskje en reaksjon på noen ganske ivrige år tidligere. I år var første året der vi ikke hadde noen store prosjekt, og dermed kunne vi slappe mer av.

Ja, jammen ble det avslapping. Faktisk så mye at neste år vil bli et større opprenskningsprosjekt, tenker jeg. For jeg har ikke noe videre lyst til å gjøre noe nå heller. Løkene i butikkene frister ikke, flytting av diverse stauder frister heller ikke.

Jeg får håpe på en grønn vår på alle måter.
Eneste som har vært litt spennende denne sesongen er eukalyptustreet jeg fikk. Det har stått i denne urna hele sommeren og vokst en halv meter. Jeg håper det overlever vinteren i samme krukke, for jeg vet ennå ikke hvor treet skal plasseres.



Nå er det høst og sommerkrukkene mine ser visne ut. Kanskje det skal være et lite mål da, å få skiftet ut litt i dem. Høstlyng er jo fint.

PC til fireåringen

En skulle nesten tro det var valgdagsmålingene hun studerte. Men den gang ei.



Hun har bare laget sin egen pc. Det er ingenting å si på kreativiteten til fireåringen her i huset.



Men jeg lurer på hva de to telysene skal fungere som. Normalt driver hun og kopierer oss voksne, men jeg finner ikke opphavet til disse.

Jo kanskje, forresten. Det kan være musepekeren på den bærebare pc-en. Det må være det, ja.

En dag finner hun sikkert opp noe.

Plommer

Nå har vi altså i uker frotset i plommer. Det så ikke ut til å skulle bli den store avlingen i år, men sannelig bugnet det med plommer.



Jeg tynnet ut karten ganske godt i sommer og tenkte at det var bedre med færre og store, søte plommer, enn mange små og beiske. For det har sannelig vært mye smått og beiskt tidligere år.



Det slo til! I år har plommene vært store, søte og nydelige. Vi har kunnet hente inn kilovis. Store skåler hver dag, til ungenes fornøyelse. Ja, min også. Jeg simpelthen elsker plommer. Det gjør alle jentene her i huset, men bonden kan visstnok spare seg. Jeg tror ikke han har smakt plommer i år, jeg.



Jeg hadde aldri kunnet sagt nei til en slik fristelse.



Og jeg er så glad for at vi lot det gamle treet stå da vi endret hagen for noen år siden. Det var på nippet.

Kanskje treet takker oss nå...

Da takker vi tilbake.

Men nå er det slutt, sesongens siste plomme er inntatt og det er et år til neste gang.
Slik er det.

Trampolineminne

Helst skulle jeg hatt et bilde, for den situasjonen fireåringen beskrev i bilen på vei hjem fra barnehagen i går, skulle absolutt vært foreviget på fotopapir. Men men.

Vi får nøye oss med hennes sparsomme, nøkterne, men akk så treffende beskrivelse av et minnerikt høydepunkt:

Ein gang når pappa va med oss på trampolinen, gjekk an heilt ner. Og då rusja me.

Blått en dag

I går hentet jeg inn hortensia til små vaser.



Nå har busken stått så lenge ute i regnvær (selv om det har vært fint de siste dagene) at om jeg skulle få nyte den, så måtte den inn. Busken i hagen skjules nemlig også av en gedigen monstertrampoline som er alt annet enn vakker.



Og så fant jeg fram passende telysholdere.



Jeg er ikke så orientert mot det blå (på mange plan!), men dette tok seg da fint ut i trappeoppgangen hos oss. Dermed oppstår en liten glede når vi raser forbi mot et eller annet gjøremål. Det er ikke det verste.

Kulturstien 2008

I forbindelse med kulturhovedstadsåret i Stavanger 2008, ble det åpnet en kultursti med variert innslag av kunst som skal få oss til å tenke. I dag har jeg vært på denne turen med min klasse. Vi legger alltid opp til en tur i begynnelsen av skoleået slik at vi blir kjent. Og jeg hadde ikke gått turen før, og skulle heller ikke gå hele turen fordi jeg var grillansvarlig. Men det jeg fikk med meg er verdt et blogginnlegg.

56 elever med variert motivasjon gikk turen sammen med tre kvinnelige lærere med godt mot, godt humør og sjelen på gløtt. For når en skal ut på tur og i tillegg nærme seg kunst, må en åpne de dørene en har.



Det startet med dette blå treet med søppelpynt på. Hvilke assosiasjoner gir det? Forsøpling? Lyseblått håp? Unaturlige elementer i naturen? Gjenbruk?

Så vandret vi inn i ordskogen.



Kan dere tenke dere en mer magisk opplevelse (hvis en ser vekk ifra ungdommers skrål, fjaseri og kropper, akkurat ordskogen skulle vært en aleneopplevelse) enn å vandre i en ganske mørk skog med flere trestammer med inskripsjoner i, trebokstaver på bakken, stillhet og sjel...

Nå!

Lyset er magisk og setter iallefall meg i en bestemt stemning. Jeg liker godt å bli preget på denne måten.

Inne i ordskogen skulle elevene skrive ned noe de assosierte med det de opplevde. En gruppe skrev et dikt som handlet om at hvis alle la hånden på trestammen, ville det bli fellesskap... Det kan jeg like.

Så måtte jeg ta en avstikker alene for å finne grillplassen vår. Da var det gjennom ny skog, og sopper er alltid fasinerende.

Vel framme, og sola dukket opp.

Et fredelig sted.

Jeg gjorde klar til grilling.

Og grillstunden ble fin. Elevene hadde tatt seg ut litt i løypa, var sultne og fikk pratet godt sammen. De hadde sett ulike kunstinnslag på turen.

En glassport med ord på flere språk.

Og på turen videre, skimter jeg noe bak et gult gjerde.

Jeg må lure litt, og kjenner at jeg fylles med tilfredshet og glede over det jeg får se.

Wow, en åker med hortensia.

Jeg skynder meg mot porten, alle elevene har forlengs gått inn, jeg er sist.

Og rett innenfor porten finner jeg et skilt (tok dessverre ikke bilde) der det står SELVPLUKK av hortensia. 20 kroner per blomst. For en herlig handel. En blomsteråker med selvplukk... Det var deilig å gå inn mellom store hortensiabusker.

Og til sist, verdens største fuglerede med kunnskapshungrige elever oppi. Der ble et klassebilde tatt.

En flott skolestarttur! Og en flott velkommentilbaketiljobb-tur for meg som har vært hjemme i permisjon et år. Det er kjekt å være igang igjen.

For de som vil lese mer om kulturstien og se andre kunstuttrykk, se her.