lørdag 1. februar 2014

Jeg blir like imponert hvert år jeg...

I piskende vind og til tider bitende kulde slår det meg nok en gang at naturen er stor. 

Her forleden ble jeg lokket ut i hagen av de vidunderligste små skapninger. 
Med en misunnelsesverdig vilje og kraft gir de fra seg pur skjønnhet


som sakte men sikkert begynner å tine et noe tilfrosset hagehjerte.


Pittesmå, råsterke, saftige og skjøre


står de der og vaier i vinden.




5 kommentarer:

Liv i Hagen sa...

Det beste som finnes er når snøklokkene dukker opp. Nydelige bilder du viser.

Eli Johannessen sa...

Så fint du beskriver det så mange av oss lengter mot. Hver vår er å starte på nytt og gleden blir også som ny hvert år.

Jannibele sa...

Har snøklokkene sprettet opp hos deg allerde??? Himmel, hvor heldig du er da!! De er så søte og de første som fyller oss med vårglede..og lengsel:)

Sine sa...

Ja, det har de. Klosterklokker er vel det rette navnet for disse. Er det ikke bare fantastisk?

Ann sa...

Så nydelig vårstemningsbilder! Blir nok enda en stund til jeg kan forvente å se slike i hagen min dessverre, men den som venter på noe godt... ;))

Ha en fin uke! :0)

Klem, Ann,
Glassveranda.