fredag 21. november 2008

Å miste en forelder...

Ja, da har jeg nettopp sett ferdig filmen "Grace is gone" med bl.a. John Cusack. En sterk film!



Dette er sagt om filmen:

“Grace Is Gone” gir et ærlig og realistisk bilde av en familie knyttes sterkere sammen etter en tragisk hendelse. Den utforsker også hvordan enkeltindivider takler sorg, hvordan sorgprosesser påvirker deres personlighet og kraften som ligger i fornektelse.Dette er en følelsesmessig krevende film som går rett til hjerterota.John Cusack har aldri spilt bedre enn det han gjør som den hengivne og ansvarsfulle familiefaren Stanley. Man identifiserer seg med ham, forstår hans valg og føler med ham gjennom hele filmen.Filmskaperne har også klart å finne to unge jenter som fortjener heder og ære for sine jordnære og hjerteskjærende rolleprestasjoner.James C. Strouse har med denne autentiske historien om en far og hans to døtre klart å skape en menneskelig film som påminner oss om betydningen av familie og hvor viktig det er å stå sammen når man blir rammet av en tragedie.
En emosjonell karusseltur der man til enhver tid i filmen vil kjenne at tårene presser seg fram."


Og det er en klump-i-halsen-film. Det er vanskelig å sette seg inn i en slik sorg når en ikke selv har kjent den på kroppen. Men morsrollen gjør meg likevel mer istand til å forestille meg hvordan det kunne ha vært. Og det framkaller naturligvis tårer.

Det er likevel et spørsmål jeg sitter igjen med etter å ha sett filmen, et av mer allmenn interesse. Det er nesten slik at jeg ikke våger å skrive det ned, for det er som å banne i kirken i disse tider...

Jeg lurer rett og slett på om det er verre for barn å miste en mor enn en far.

Jeg er ikke istand til å ta en slik vurdering ettersom jeg er skilsmissebarn som har vokst opp uten kontakt med far. Men ut fra mitt ståsted er det det. (Og inni her finnes naturligvis et mangfold av situasjoner og omstendigheter, me jeg tenker mer på sånn generell basis).

Noen som har synspunkt?

7 kommentarer:

solfrid sa...

MIsta mamma da jeg var fem og pappa da jeg var 24. Mammasavnet har definitivt vært størst for meg, og særlig etter barnas fødsler. Det er stort fremdeles, uten å dyrkes på noe vis.

Racemosa sa...

Du kommer med et vanskelig spørsmål - jeg kan vel også si jeg er innhabil i saken, da mamma døde dagen etter min 4 års dag - 30 år gammel. Jeg tror at i hjemmet er det tradisjon for at det er mor som har den største "omsorgsbiten". Både for ektefelle og barn. Men det er jo også personavhengig. Likevel tror jeg AT JENTER/KVINNER OPPLEVER DET VANSKELIG Å IKKE HA SIN EGEN MOR I FORBINDELESE MED SITT EGET SVANGERSKAP, FØDSEL OG BARNEOPPDRAGELSE (filler`n-se bort fra caps lock..) Men det er veldig generellt. I noen familier er det heller far som yter mest omsorg. Uansett hvem man mister blir endel av familien revet bort og og det blir et tomrom som ingen kan fylle helt ut.
Dette høres ut som en film jeg IKKE burde se......
:)

smgj sa...

Jeg fikk beholde begge foreldre til jeg var 25. Men så mistet jeg dem med kun få års mellomrom. For meg har savnet etter den siste vært verst. Det å miste å ha noen eldre å rådføre seg med og lette sine byrder hos har vært det verste.
Da mamma døde gled pappa rett inn i rollen - jeg tror kanskje han sto i skyggen av henne før. Så jeg kan ikke si at jeg har savnet mamma "mer" - eller minde. Men jeg savner "noen" - veldig.

Charlotte sa...

Huff, vil ikke tenke på det en gang.
For meg er det utenkelig å leve uten pappa.. uuaaæææ min største skrekk å tenke på at en dag er han ikke her. Mamma... samme for meg..

Kommer nok veldig an på hvilket forhold en har hatt til den ene og den andre.

Randines parsellhage sa...

For meg som også vokste opp uten en far, ble redselen for at mor også skulle forsvinne verst.

Ville også gjerne at min datter slulle vokse opp med begge foreldre, men det blir ikke alltid som man ønsker. Ellers har jeg alltid vært opptatt av at hun skulle ha en far (i motsetning til meg) og det har hun ennå.

Det er et av de verste scenariene vi ønsker for våre barn, men jeg tror alltid vi gjør vårt beste ut fra de mulighetene vi har.

Uff og huff....

Sine sa...

Det må være helt forferdelig å miste en forelder, og kanskje spesielt i barndomsåra. Jeg innbiller meg at ei mor har en større vekt på de dypere følelsene til et barn og derfor lettere fanger opp det som måtte være vanskelig å få fram. Men selvfølgelig er det forskjell fra individ til individ.

Min store skrekk er å dø fra barna mine, men det er jeg vel ikke alene om...

hildeG sa...

Dette kommer vel helt an på hvilken fase man er i og hvilket forhold man har til hver av sine foreldre?
Jeg var så heldig at jeg fikk beholde begge mine foreldre til jeg var godt voksen, min mor døde i 1995. Min far lever fortsatt og er sprek. Mine barn har 3 besteforeldre som fortsatt er svært så oppegående. Å miste en av foreldrene mens man fortsatt selv er barn eller svært ung er helt sikkert vanskelig.
Per Arne Dahl og Espen Olafsen har skrevet en bok som helt sikkert er lesverdig - som jeg vurderer om jeg orker å lese. Espen Olafsen mistet kone og datter i tsunamiulykken - men beholdt sønnen Balder. Boken handler om hvordan de to kom seg gjennom den opplevelsen.