onsdag 12. november 2008

Sesong, sa hun

Jeg tenker at jeg egentlig vil skrive nynorsk fordi det er vakkert, mykt og poetisk. Men jeg gjør det ikke. Jeg forholder meg til det harde, stive og kunstige bokmålet fordi jeg da slipper å tenke. Og det leder meg over til tanken om hvorfor mange av oss velger minste motstands vei. Det er så praktisk å bare flyte med, suse på etablerte kunnskaper uten å søke nye kunnskaper og refleksjoner. Jeg blir så ofte imponert over folk som lirer av seg den ene smarte tanken etter den andre uten tilsynelatende å måtte jobbe for det. Hvorfor er det slik at noen bare kan det? Har det med den kulturelle kapitalen å gjøre? Det koffertinnholdet en møter verden med?

Jeg har vokst opp i et enkelt hjem med uutdannede foreldre og har ikke fått fylt kofferten min med mengder av kulturell kapital. Så har jeg tatt en lang utdannelse, og den veien har til tider vært tung å gå. Ikke fordi jeg ikke leste, for det gjorde jeg saktens. Egentlig gjorde jeg ikke annet. Jeg leste til den store gullmedalje. Og pensum behersket jeg godt. Men det lille ekstra, de kjappe refleksjonene lot vente på seg. Jeg hadde ingen autopilot. Jeg måtte føle meg fram, lete opp den sosiale koden før jeg våget meg utpå. Jeg lette etter grunn under føttene.

Da jeg droppet innom hagegal sine sider, kan dere jo bare tenke dere hvordan møtet var; To minutter etter postet innlegg lå det svar, begrunnelser, konsekvenser, forslag og vurderinger.
O himmel! Og jeg som ikke visste hva en staude var.
Jeg svømte lenge, på dypt vann, drevet av det vakre i hagen. Så begynte jeg etterhvert å stille idiotspørsmålene (slutter aldri med det) og lærte etterhvert. Det håper jeg å fortsette med.

Jeg er igrunnen idiotspørsmålenes venn. Som lærer har jeg erfart at de som stiller dem søker grunnforståelse, basis, og det må en ha om en skal videre. Takk for at dere hagegale er så tålmodige! Vit at det settes pris på.

På familiekalenderen (Irenes) vår denne måneden står følgende sitat:
Ikke gi deg!
Bak enhver profesjonell
skjuler det seg en amatør
som nektet å gi seg.

Så tenker jeg litt på hvorfor jeg da ikke begynner å skrive bloggen på nynorsk. Fordi jeg må tenke? Fordi det ikke flyter like lett? Hvorfor drives jeg ikke av det vakre med nynorsken som jeg drives av det vakre i hagen?

Jeg tror rett og slett det er fordi jeg ikke gidder akkurat nå. Jeg er befriende lat og fornøyd med tanke på det. Nynorsk er vakkert, men det er ikke sesong for nynorsk i hodet mitt. Og det trenger slett ikke være sesong for alt.

7 kommentarer:

hildeG sa...

Jeg er også idiotspørsmålenes venn. Minst en gang om dagen møter jeg folk som er redde for å stile "dumme spørsmål" - og framstå som uvitende.
Mitt standardsvar er:
Hvis man ikke spør, så får man ikke vite noe heller.
Jeg tror dette handler mindre om kunnskap enn om selvtillit. Hvis man tenker at "dette burde jeg visst- jeg tør ikke spørre" - stiller man svakere enn den som spør om det man er usikker på - uansett.
Som fersk i mitt yrke hendte det jeg brant inne med spørsmål og gikk hjem og slo det opp - fordi jeg ikke ville framstå som dum.
Da jeg seinere kom tilbake til sykehusarbeid, etter flere år i allmennpraksis, var det med en helt annen ballast. Jeg hadde overhodet ingen skrupler for å stille spørsmål om det jeg lurte på, forventet å bli respektert, og det regner jeg da også med at jeg ble, jeg hadde forlengst kvittet meg med troen på at jeg måtte vite alt...
På samme måte i hagen, og på hagegal.
Finner du ikke svaret ved å søke på forumet, er det en ærlig sak å stille spørsmål. Alle har vært ferskinger, alle har stilt spørsmål for første gang - og det er jo en sann fryd når man endelig føler at : dette vet jeg svaret på, hurra!- og skriver en lang og reflektert avhandling ;-)
Det er ikke sikkert det har noe med autopilot å gjøre. Det kan ligge lang tids jobbing bak.
Selvsagt er det noen som lirer av seg lettvinte svar de har funnet på google - men det er da lett å gjennomskue- eller hva?

Røsslyng sa...

Flott innnlegg, jeg er nemlig også tilhenger av idiotspørsmål og fikk lyst å dra frem dette sitatet fra Piet Hein:
"Stor er den som vet, men større er den som vet hvor man skal. spørre"
:)

Randines parsellhage sa...

Hei Sine
Så kjekt at du deler tankene dine med oss, alltid intressant å lese om hva som opptar deg.
Stavangerdialekten ligger jo tett opp til nynorsk (har jeg lært for lenge siden), med det kan jo da hende at det ikke blir så mange som forstår. Er ellers enig i at nynorsk flott, men vanskeligere for meg å skrive.

Ellers var bloggen din blitt så flott i utformingen!

ha en fortsatt fin dag......

Sine sa...

Jeg har også alltid syntes det har vært grit å stille disse idiotspørsmålene. Husker en gang på gymnaset at min fysikklærer sa at jeg var en veldig fin elev å ha fordi jeg ¨våget å stille disse dumme spørsmålene.

Jeg skriver visst om flere aspekt i innlegget mitt, litt sammenblandet ser jeg. Refleksjoner og kunnskaper er jo ikke det samme, og tilegnelse av kunnskaper kan en alltids få til. Refleksjonene er jo et høyere nivå og en del vanskeligere å få til.

Men generelt tror jeg vi har en hang til å foretrekke mindre friksjon hvis vi kan. Det er behagelig å surfe på bølgene våre.
Ja ja.

Kjekt du likte utformingen, Randine. Har prøvd litt forskjellig, men syntes denne ble nokså "meg".

Sine sa...

Røsslyng - fint sitat!

Inger sa...

Jeg er helt med. Ok. Da er det bestemt. Eg går over til nynorsk. Frå og med no. Eg har nett byrja som lærar i ei nynorskkommune, og det kjennest uvant sidan eg har budd i ti år i Bergen.. (unnskuldingar...)

Sine sa...

Så flott Inger. Kanskje eg også gjer det ein dag...