torsdag 26. mars 2009

Hva ser du?

Jeg hadde i min ungdom sommerjobb på et sykehjem. Minnene er mange og vakre fra den tiden og de gamle likeså. Jeg fikk utlevert et dikt da jeg var der, og som ung jente uten for mange refleksjoner om gamle og alderdom, var dette fint å lese og ta til meg. Jeg mener å huske at det hadde blitt funnet i en eldre dames nattbordskuff et eller annet sted.
Jeg har aldri glemt diktet. Men jeg hadde mistet det.
Så kom jeg over det her en dag, og ble så glad. Her er det:

Hva ser du søster….

Hva ser du søster i din stue?

En gammel, sur og besværlig frue,
usikker på hånden og fjern i blikket,
litt griset og rotet hvor hun har ligget.
Hun snakker høyt, men hun hører deg ikke,
hun sikler og hoster, har snue og hikke.
Hun takker deg ikke for alt det du gjør,
men klager og syter, har dårlig humør.

Er det hva du tenker? Er det hva du ser?

Lukk øynene opp og SE - der er mer!
Nå skal jeg fortelle deg hvem jeg er,
den gamle damen som ligger her.

Jeg er pike på 10 i et lykkelig hjem
med foreldre og søsken - jeg elsker dem!
Jeg er ungmø på 16 med hjerte som banker
av håp og drøm og romantiske tanker.
Jeg er brud på 20 med blussende kinn.
Jeg er mor med små barn, jeg bygger et hjem,
mot alt som er vondt vil jeg verne dem.
Og barna vokser med gråt og med latter.
Så blir de store, og så er vi atter
to voksne alene og nyter freden
og trøster hverandre og deler gleden
når vi blir femti og barnebarn kommer
og bringer uro og latter hver sommer.
Så dør min mann, jeg blir ensom med sorgen
og sitter alene fra kveld til morgen,
for barna har egne barn med hjem
det er så mye som opptar dem.

Borte er alle de gode år,
de trygge, glade og vante kår.
Nå plukker alderen fjærene av meg.
Min styrke, mitt mot, blir snart tatt fra meg.
Ryggen blir bøyd og synet svikter -
jeg har ikke krefter til dagens plikter.
Mitt hjerte er tungt og håret grått.
Med hørselen skranter det også smått.
Men inne bak skrøpeligheten finnes
det ennå så meget vakkert og minnes;
barndom, ungdom, sorger og gleder,
samliv, mennesker, tider og steder.
Når alderdomsbyrdene tynger meg ned
så synger allikevel minnene med.

Men det som er aller mest tungt å bære
er det at EVIG kan INGENTING være!

Hva ser du søster?
- En tung og senil og trett gammel skrott?
- Nei. Prøv en gang til!
Se bedre etter - alt som du kan finne;
et barn, en brud, en mor, en kvinne!
Se meg som sitter der innerst inne!
Det er MEG du må prøve å se - og finne!

4 kommentarer:

Ellea sa...

Å det var et vakkert dikt! Så bra at du fant det igjen og kunne dele det med meg.

Anita fra hjerterommet sa...

Nydelig dikt, og viktig å ta med seg i en travel dag på en sykehjems post.. er sykepleier selv og forstår godt den eldres frustasjon over ikke å bli sett!

Marina sa...

Det digt synges af Pia Raugh og allerede som helt ung har jeg grædt over det mange gange. Særligt sætningen "hun er ene tilbage" har altid ramt mig.

Ingrid E 's hage 630 moh sa...

Et vakkert dikt til ettertanke for alle og enhver :-)