søndag 8. februar 2009

Jeg er mamma!

Her er jeg!


En stein.
Bestående av mange lag.
Opplevelser som komprimeres og blir substans.
Med en indre struktur, tilsynelatende fast, inntil den utsettes for sterk ytre påvirkning.

Og det er her dere, mine kjære barn, kommer inn i bildet.


Dere elter og knar, skubber og klemmer, roper og hvisker forsiktig.
Sterke følelser som rører min grunnsubstans og posisjon.
Jeg utfordres, irettesettes og elskes. Alt basert på oppriktig kjærlighet.
Det er dette som endrer mine strukturer, som gir meg glød og farge.

Dere er nemlig så flinke til å fange lyset. Og dere lar det skinne ut over dere selv.
På meg.
Gleden over alt og ingenting.
Selv om jeg ikke alltid ser det, lar dere meg likevel speile meg i det hver dag.



Til gjengjeld vil jeg ligge der, så stødig og trygg for dere som jeg kan.
Slik at dere kan driste dere ut, trille av gårde, leke, elske, frykte, søke...

... og alltid vende tilbake ved behov.