onsdag 25. februar 2009

ROGGBIF

Jeg har en tid formidlet feil kunnskap til min datter. Jeg har "leksjon etter leksjon" fortalt henne om regnbuens vakre farger, og hun har vært stolt av å kunne sette dem i rett rekkefølge. For en seksåring er ennå ikke realistisk nok til å vite at mamma tar feil. Mamma har nemlig fortalt henne at den røde fargen er den innerste fargen på regnbuen, og den fiolette er ytterst. Og mamma kan jo alt!



Ja, tenk om det var slik? At mammer kunne alt. Vi er heldigvis mennesker.

Derfor måtte jeg ta en alvorsprat med henne her om dagen og fortelle at det jeg hadde lært henne var feil. Hun så forundret på meg, nesten som hun ikke kunne tro det. Men så syntes hun det var litt kjekt også. Kjekt at mamma hadde lært henne feil rekkefølge på fargene.

For plutselig hadde jeg erindret min gamle fysikklærers ord om rødt tåkelys og bølgelengder, og den ultrafiolette strålingens mikroskopiske (målt i nanometer, tror jeg) bølgelengder osv. Det var naturligvis de fiolette fargene som hadde kortest bølgelengde og de røde lengst. Og så var det rekkefølgen ROGGBIF (rød, oransje, gul, grønn, blå, indigo og fiolett).

Slike puggeregler har de fleste av oss kjennskap til, tenker jeg. Og det er rart hvor lenge de sitter. En kan glemme hensikt og funksjon, men ikke innholdet. (Det er jo det kritikken mot puggeskolen handler om). Når jeg tenker etter, dukker det opp flere klasseromssituasjoner og ord fra lærere gjennom tidene.


  • De tyske puggerekkene kjenner nok mange til: an, auf, hinter, in, neben, über, unter, vor, zwishen - de preposisjonene tok akkusativ, tror jeg.

  • dürch, für, gegen, ohne, um - hva var nå det, styrte de akkusativ?

  • aus bei, mit, nach, von, zu - tok dativ

  • på, i av, ved, med, om, hos, gjennom, mellom, over ... massevis av norske preposisjoner. Alt som en kunne bruke om et skrivebord, ble det sagt.

  • HIV - humant immunsviktvirus, AIDS - akvirert immundefektsyndrom - den som klarer å si dette kan bli lege, sa naturfaglæreren. Akk ja.

  • biologiens fureflaggelater og mitokondrier

  • geografiens evolusjon og erosjon, som læreren terpet så mye på at vi ikke måtte blande, og som jeg derfor klarte å blande på prøven...

  • jeg husker hvordan mattelæreren vridde litt på teoristoffet for at vi skulle huske stoffet: man coser hos noen, ikke mot noen. Dette skulle man huske når man skulle vite hvilke kateter som ga sinus (motstående), cosinus (hosliggende, derav teorien) og tangens (hypotenus).

Det er rart hvordan noen av lærerens ord, tabber, gjerninger fester seg. Og puggerekkene, selvfølgelig. De vil nok alltid følge oss og minne oss på en søt tid.

Av og til kan det bare oppstå litt støy og floker rundt dem. Som med regnbuefargene. Men så er det til gjengjeld ekstra stas å kunne løse det hele. (En føler seg fremdeles ung og lærenem da.)

Når regnbuen blir tegnet her i heimen, er det en fornøyelig liten pike som veslevoksent lærer mammaen sin at den røde fargen faktisk er ytterst på regnbuen. For det har hun lært at mamma ikke kan. Hun kommer nok ikke til å glemme akkurat det.

Ikke jeg heller.

3 kommentarer:

Randines hageblogg sa...

Morsom historie...
Noe sitter fortsatt som spikret, som dine preposisjoner til tyske kasus.
jeg husker også alltid med to ll-er og aldri med en, og dette med tre konsonanter etter hverandre.
Har egentlig alltid hatt litt glede av mine gamle kunnskaper...

Anne på Moseplassen sa...

hihi
Det er veldig tilfredstillende når man er liten og de store innrømmer at også de har feil av og til eller ikke kan alt :)

hagenpahytta sa...

Hehe, sånn er det, ja.
A propos det med å pugge til man glemmer: noe jeg kunne en gang, men som nå har låst seg fullstendig hos meg: forskjellen på validitet og reliabilitet. Ikke pokker om jeg klarer det, selv om jeg faktisk skjønner det. Heeelt låst. Stønn.