torsdag 5. mars 2009

Til en venn

Ikke heng med hodet, lille venn.
Du, som så vakkert bringer håpet.
Hvorfor så ydmyk og forsiktig?
Du, som jeg lengter aller mest etter.
Din beskjedne natur yter ikke rettferdighet.



Reis deg, lille venn!
Krev plass!

Din skjønnhet og verdighet har ikke ord.
Den presser fram smil, varme, lengsel, håp.
Men aller mest gir den gleden.


En hjelpende hånd.

Se opp, venner.
Venner er aldri alene.
Sammen blir venner sterke og får sin plass.
Velfortjent.



Hengende hoder skjuler skjønnhet.


2 kommentarer:

Marina sa...

Så fint skrevet men jeg tror vintergækkerne kræver deres plads netop på den måde som tiltaler dem mest. De ringer med forårsklokkerne og står glade sammen i flokke af brusende skørter.

Randines hageblogg sa...

Flotte bilder og vakkert vers!
Ingenting er så grøssende vakkert som snøklokker enten de er fyllte eller ikke...