Jul, jul strålande jul!

Det er ikke jul her ennå. Vi er på vei, men det tar sin tid. Det er nemlig slik at når jeg har satt en ting et sted, så er den ikke der i neste øyeblikk. Da står den et helt annet sted, om den står i det hele tatt. Tingene her i heimen er så lett bevegelige, ser det ut til.



Og jeg har tatt problemet opp med døtrene her, men de later som ingenting og sier de ikke forstår de heller. Og dermed må vi alle taust akseptere at tingene flyter rundt av seg selv. Det kan se ut til at de ikke liker å stå i ro. Denne engelen her fikk plutseleg plass i fruktstativet som står klart til å fylles med frukt. Den kan godt sitte der for meg, men når jeg tror den sitter på puffen sin, og ikke finner den der, så lurer jeg på om jeg i det hele tatt satte den der. Jeg begynner rett og slett å lure på om jeg har blitt glemsk.



Jeg har nå akseptert at det er De usynlige som flytter på tingene her hjemme.



Innimellom røper dog De usynlige seg. De bryter spontant og med stor iver og glede ut følgende utsagn: "Se mamma, her er du og pappa. Pappa har hatt på hodet og ditt hode er langt. Er dere ikke fine?" Og så må jeg nikke og si det er vi saktens. Vi er kjempefine! Spesielt jeg med langt hode! Hatten til pappa er forresten hentet fra en annen lysestake, som ikke står der jeg trodde den stod, heller ikke der jeg tror den kan ha blitt flyttet til av De usynlige, nei den befinner seg på gulvet sammen med noen dukker. Hatt, ja. Alt er i orden med fantasien.



Men det skal bli jul til slutt.

Vi må bare ta en liten leteøkt først og gjøre operasjonene et par-tre ganger. Ting tar på en måte leeengre tid enn før.

Jeg tenker at vi er i havn rett over midnatt i kveld. Da skal en mamma og en pappa sette seg i sofaen og tenke at det vi innimellom (eller ganske ofte) opplever som kav, ikke er kav, tvert imot; Det er Livet. Det er det vi lever for.

Vi ønsker dere alle en riktig god og fredfull jul.