Det er helt utrolig. Snøen ligger hos oss. Den smelter ikke. Den er ikke slaps. Det er snø. Ekte snø. Og barna fryder seg. Jeg fryder meg også, jeg som aldri har likt snø noe spesielt.
Jo kanskje, forresten. Da jeg var liten. Jeg må nok ha gjort det. Jeg minnes nemlig en episode som bekrefter det:
Min fire år eldre bror sa en dag til meg at hvis han fikk barbere håret på armen min, så kunne jeg få et ønske oppfyllt dagen etter. Han barberte, og jeg frydet meg da jeg høytidelig proklamerte ønsket mitt: MASSE SNØ
Det var på sommeren.
Og jeg må vel ha vært ganske liten.
Eller han innehaver av vanvittige overtalelsesevner.
Det ble ikke noe snø.
Det ble ei sur jente og en fornøyd bror.
Men historien forteller iallefall at jeg likte snø.
Det var vel i tenåra at den ble plagsom. Den gråhvite, ofte bløte, vasne massen som gjorde det vanskelig å gå. Noen snøballer i en tenåringsflørt ble det. Men vi "vasket" hverandre oftest. Det vil si at vi tok snø i hånda og holdt andre fast og vasket fjeset deres i snø. Nakken også. *gys*
Men nå bærer snøen med seg balansert FRED. Og derfor er den så nydelig. Så taus. Så altoppslukende. Så rolig.
Og det er godt når det generelt er mye fart.
2 kommentarer:
Vet du at snøen ligger her også:-) I kveld har det dalt ned lette snøfnugg. Og jeg synes det er så vakkert. Jeg lengter så etter vår, men jeg klarer ikke å la være å nyte dette........og det var det jeg som sa!! Underlig......
Ja, er det ikkje utruleg at me har skikkeleg snø! Mykje kjekkare enn det slapset me vanlegvis har.
Legg inn en kommentar