mandag 8. september 2008

Mamma Mia

Jeg tok med 5-åringen på hennes aller første kino her om dagen; Mamma Mia. Det var etter anbefaling fra min mor og 5-åringens far som hadde sett filmen tidligere og som mente hun ville fryde seg over musikken. Vi satte avgårde. Jeg var veldig spent på hennes første møte med et kinolerret. Og det ble en spesiell opplevelse. 5-åringen lar seg rimelig lett bevege, og det hendte flere ganger gjennom filmen at jeg ved mine små, men dypt konsentrerte blikk til siden, oppdaget hennes tårer i øyekroken. Noen ganger veltet de ut i store mengder, andre ganger bare rensket de øynene. På det verste kjente jeg to små hender favne om min arm, møtte to våte øyne som hjelpesløst så mot meg. Oj oj, tenkte jeg, hvordan trøster jeg nå? Det ble som en mor gjør, jeg holdt rundt barnet, strøk henne litt på kinnet, lente meg mot henne og sa det gikk fint. Og det gjorde det da også.

Det er rart å oppdage ens egne barn erfare føleriene i livet. Rart å prøve å forklare at livet består av noe som heter følelser, noe som vi ikke kan bestemme over og som egentlig er fint. De får oss til å gråte og le, å være stolt og være lei, opp og ned osv.

Hun slet litt med å forstå hvorfor det kunne være fint å gråte. Og da svarte jeg at vi skal være glade for at vi kan gråte og dermed slippe tårene ut. De som aldri gråter kan nemlig sprekke hvis det blir for mange tårer inni dem...

Hun forstod heldigvis det.

1 kommentar:

Randines parsellhage sa...

hei Sine
Det var en søt historie! Har lagt inn en komentar i dagboken din idag.