Dagen i dag

Det er en stille kveld i kveld.



Etter aktive dager kjennes stillheten ekstra stille ut, og det er så godt. Så jeg forsøker å nyte den. Derfor går jeg ut i hagen hvor den er så tydelig.

Der minnes jeg dagen. Stikkordet er vann. Det ble en fuktig dag med besøk ved sjøen og påfølgende bading i basseng hjemme. Nå ligger trøtte jenter i sengene sine med solrøde glatte kinn. Ute i hagen er merkene etter dem.

Matta på bildet under har seksåringen plassert der i håp om å unngå gress i bassenget...



Og her er svømmehjelpen.



Blomstene har også fått vann.

Av hagerelatert har vi så smått begynt å plukke vekk de visnede blomstene fra rhododendronene. De havner i rosa plantenett fra Ikea.

Tenk et helt nett av blomster som jentene i morgen kan lage suppe eller parfyme av.

Men vi kunne ikke plukke hele busken for blomster. For fremdeles er det vakre eksemplarer på den.

En varm og fin dag er på hell, i morgen får vi en ny.

Det er også fint.

Sommer og vann

Så ble det plutselig sommer.
Og dermed oppstod en enorm forventning hos barna om bading. For sommer er bading.
Etter en lang mase-om-at-jeg-kjeder-meg-ihjel-time, klarte de å å overtale en trøtt mor til vann. Det ble ikke basseng i hagen, men en tur til sjøen med spann og spader, håndklær og eplejuice.

Ved sjøen ble det ingen bilder, for kameraet lå hjemme, men

• 1 stk. skliing med påfølgende fall i sjøen, rettere sagt gjørma, for det var fjære, + våt og skitten kjole som tørket raskt på en stein i sola
• 1 stk. fall som endte med våte armer og bein, men tørre klær (fasinerende)
• 4 stk. eplejuiceseige kopper med sand i
• 2 stk spann med krabber og skjell
• 8 stk. sko med sjøvann og sand
• 1 stk. håndkle med sand og gjørme
• x antall inhalasjoner av den vidunderligste sjølukt blandet med tørkende tare på svaberg

Igrunnen er vi heldige som bare kan spasere en liten tur og så er vi der.
Og nå er vi her igjen, hjemme.

Pappa holder på å pumpe opp badebasseng, for en må slett ikke tro at et sjøbesøk er nok. Ikke nå når sommeren er her.

Ikke tale om.

Aldri i verden.

Vann vann vann - over hele linja.

Plukkeblomster

Så har de to eldste jentene kommet med et ønske eller et krav;

de vil ha blomster de kan plukke i hagen.

Så nådeløse kan de være. Så brutale, ærlige og treffsikre.
For naturligvis blir jeg satt på plass av en slik kommentar. Dessverre, og ja jeg må si DESSVERRE høyt og tydelig, har jeg ikke et godt utvalg av blomster man bare plukker. Noen kommer på sensommeren, men nå er det skralt.

Kan man liksom si at de kan plukke rhododendron? Eller tulipanene? Eller påskeliljene? Perleblomstene? Bladene på hostaene? Pionene (jo, de skal fra nå få plukke et par hver i juni). Jeg som venter på at alt skal vokse seg kraftig og spare krefter til neste års blomstring...

Ja, jeg må innrømme at hagen ikke byr på rare greiene, og at jeg ikke har tenkt så mye på det heller. Fy skam!

Men så satt vi der i hammocken denne kvelden da, den kvelden da ønsket ble satt fram og jeg følte meg kneblet. Jeg speidet i hagen etter noe de kunne plukke. Og i mitt enkle sinn tenker jeg naturligvis blomster med lange stilker (kanskje en blomstereng man kan legge seg ned i). Der er utvalget tynt.

Men små barneøyne ser annerledes på det. De fant snøsløyfe, phlox og ajuga reptans (hva er norsk ord for den?), alle korte, men passende i en liten bukett. To buketter, forresten. Det står en slik i to soveromsvinduer her i heimen nå.

Så da var det iallefall bittelitt i hagen. Men jeg må nok få et bedre utvalg av plukkeblomster, som de kaller det. Noen som har tips?

Blå valmuesøster

Etter en heller regnfull innedag i går, opplever vi strålende sol i dag. Det skifter, dette været. Og med været skifter aktiviteter. Solen simpelthen drar meg ut i hagen. Det er forresten ikke bare solen som lokker. For nå i disse dager blomstrer den blå valmuesøsteren (Meconopsis betonicifolia), og ingenting kan måle seg med hennes sjarm.



Det er noe eget ved henne. Formen, fargen, blomsten, skjørheten, styrken...



Jeg hadde besøk her forleden og fikk spørsmål om hvilken plante den voldsomme blå der borte var... Hun skiller seg nemlig godt ut, valmuesøsteren. Gjesten min var fasinert.



Det er jeg også. Og det er så deilig at det er en tid for alt, for jeg fasineres jo av stadige blomstringer. Og når de blomstrer til forskjellig tid, opplever jeg fasinasjon etter fasinasjon.

Og snart folder de hvite alliumene 'Mount Everest' seg ut. Håper det skjer mens de blå ennå blomstrer. Det vil jo bli et syn.



Tenk så heldige vi er som har hage og blomster.

Bambusstrikkepinner

Jeg elsker bambus. Av planteslaget har jeg noen som har vokst såpass at de kan deles. Dermed får jeg flere! De er praktfulle.

Og nå har jeg falt for et bambusprodukt. Jeg har falt helt totalt.

Å strikke med bambuspinner kan ikke beskrives, men hvis jeg skulle forsøke å finne et ord som kunne nærme seg følelsen, så må det være

fløyel.

For det er så mykt og behagelig at jeg ikke hadde trodd det skulle være mulig.

Egentlig har jeg aldri tenkt over at pinnene skulle kunne bety noe for strikkinga. Vanlige strikkepinner fungerer jo helt greit, men etter erfaringene med bambuspinner, vil de fra nå alltid være kun greie nok. Bambuspinnene vil være fortreffelige!

Og grunnen til at jeg fikk ordentlig kjennskap til bambuspinnene, var et introduksjonstilbud til Hobbyklubben der ei stor veske med bambuspinner var velkomstgave. De koster nemlig litt, disse pinnene.

Og jeg som fikk et helt lass...

Strikkefølelsen gir meg lykke.

Og mykt bomullsgarn på fløyelspinner betyr at maskene løper når det regner ute.

I dag har det regnet, og jeg har kost meg!

Gressløk

Nå blomstrer den hvite gressløken, allium schoenoprasum.



Jeg klipper den ikke ned for disse blomstene er så vakre.

Men den vanlige gressløken trimmes jevnlig. Den er til bruk.

Plasseringer og omplasseringer

Hvis du bare kunne ment det samme i én uke, sukker husbonden.

Og jeg er enig. Hvis jeg bare kunne være så stilsikker og forutseende at jeg enkelt kunne foretatt et valg og sett at det var perfekt med en gang...



Men slik er jeg ikke. Dessverre. Og det er plagsomt for meg selv også. Litt slitsomt, for jeg føler aldri jeg får det helt til.

Denne gang handler det om en japansk lønn, acer japonicum atropurpureum. Den har stått ensom ved hekken som skal fjernes når nytt nabohus skal komme til. Og dermed måtte den flyttes. Jeg følte det kunne være greit å ha den ved terrassen, for på solhete dager kan det være godt med litt skygge, den trives i sol og får passe høyde.



Men så er det det at jeg synes det blir litt voldsomt i forhold til fargene jeg har på plantene der. Det går i lilla, lavendelblå, rosa, og isolert sett kan disse passe greit til dette burgunder treet, men i den settingen det her ble, var det litt feil. Ja, noen bryr seg ikke om det, jeg vet det, og andre gjør. Jeg er en av dem, og dermed kjente jeg en ubehagelig følelse en halv time etter at jeg flyttet den i går. (Heldigvis hadde jeg gjort alt gravearbeidet selv så husbonden kunne ikke klage på forgjeves arbeid. Det har han hatt atskillig god grunn til tidligere...).

Den får stå enn så lenge, og når hekken er fjernet og nytt gjerde kommet opp, kan den kanskje få plassen sin igjen. Vi får se.

Jeg misunner de som bare vet hva som blir fint. Tenk å ha øyne for slikt. Jeg må prøve alt ut og se det helt konkret. Jeg har nemlig liten evne til å forestille meg et ikkeeksisterende visuelt uttrykk. Totalt mangel på kunstnerisk blikk. Men men.

Jeg gleder meg uansett til pionene. De står iallefall på rett plass i hagen. DET er jeg helt sikker på. Heldigvis.

Fin dag

Dagen ble riktig så vakker. Vi har levd ute, og nytt lettheten ved sommerlivet. For man lever så annerledes når varmen og sola kommer. Da blir man i godt humør, man løper litt rundt, smiler mer, koser seg ekstra med det små, får energi og gir energi. Sommerliv er ubetalelig.

Seksåringen er travel. Hun er overalt og ingensteder, og koser seg dermed med sin frihet og letthet. Hun har vært ute hele dagen, innimellom har vi sett kjøretøyet hennes parkert, men stort sett har hun vært på farten.

Og når storesøster er på farten, blir det et lite ekstra rom til fireåringen som plutselig blir enehersker over territoriet. Hun stråler også over sin nyvunne frihet. Nå kan hun bestemme alt selv.

Nå kan hun vandre rundt omkring i eget tempo og betrakte livet som surrer og går. Og hun elsker rollen sin.

Hun kan også være rendyrket storesøster for minsteprinsessa.

Det er rart når den ene blir så stor at hun begynner å leve "sitt eget liv". Da forrykkes rollene, oppførsel endres og ting får et annet perspektiv.

Og så oppstår lengselen etter storesøster utover ettermiddagen. Når de så finner hverandre igjen, alle tre, er de aller best. Og med lørdagsgodteri blir de uimotståelige.

Ved siden sitter en mamma og en pappa med salige smil om munnen og tenker at en god dag er ved ende. (Jeg har til og med fått malt et strøk på lekehyttevitrineskapet og sydd en sommerduk. Ja, sommerliv tryller!)

Håper på samme vær i morgen.

Morgenstund i ro

Mens små jenter leker med dukker og det høres småprat og rollespill i bakgrunnen, har husbonden og jeg inntatt morgenens kaffe ute. Ingenting er vel mer deilig enn å starte en dag rolig med kaffe og avis ute der nattens fuktighet ennå sitter i, fuglene underholder med vakre toner og nabolaget ennå ikke har kommet ut av dørene sine.

Vi har lært å sette pris på slike rolige stunder ettersom de hos oss alltid er kortvarige.

Nå er stunden for eksempel over. Nå er små jenter nysgjerrige på hva dagen skal inneholde, og det er vår oppgave å hjelpe dem med å beskjeftige seg med noe.

Dermed kaller familien nå, men husbonden og jeg har fått vår vitamindose med ro, så vi er godt forberedte.

Ha en god dag!

Stille aften

Det har regnet masse i dag. Alt er så gjennomtrukket av væte at det nesten kan virke råttent. Men det er det ikke. Tvert imot. Det er vakkert. For når det er vått, blir fargene så ekte og flotte. Et kamera kan ikke gi dem rettferdighet.

I kveld tok jeg med mine tannpussende døtre ut. Avbrøt rett og slett tannpussen og leggeprosessen. De var ikledd nattkjoler, støvler og regnkåpe. Litt forundret kan jeg også tenke at de var. Komme ut seint på kvelden fordi mamma ville de skulle lukte og merke stillheten ute, høre fuglene.



Jeg simpelthen kunne ikke la være å dele et aldeles nydelig øyeblikk med dem. Hagen var balsam, stemningen inderlig, og stillheten kun avbrutt av fuglesang.



Så i kveld ble de med ut. Der gikk de rolig gjennom hagen med forhåpentligvis skjerpede sanser. Ungene er så vante med mye støy og bråk, men denne roen gjorde dem andektige.



Alt blir så rent med regn.



Så klart og vakkert.

Og syrinene gir fornøyelse til luktesansen.

Det er stille i kveld. Nå sover de små søtt i sengene sine.

Og hvis opplevelsen var behagelig, er ingenting bedre!

Stiklinger her og der

Jeg er blitt en rev på å ta stiklinger! Og jeg er ikke flink til å passe på dem. Men jeg lever i et fuktig klima. Det hjelper.

Her kommer sommerfuglbuskene mine. Den hvite ser dårligst ut i år, mens de andre kommer godt.

Og oppi den potta med 'royal red' (i midten) vokser noe annet. Jeg hadde glemt hva det var jeg stappet nedi der, men ved nærmere studier er det en klematis piilu, et skudd som brakk da jeg skulle prøve å binde opp de nye skuddene. Det vokser! Lurer på om det kan bli en ny plante av det. Har aldri tenkt på å ta stiklinger av klematis.

Og oppi denne kassen under her stakk jeg ned noen stiklinger i fjor. Det er så lett å brekke av en liten kvist når en er ute og går. Det skal være fagerbusk og duftskjærsmin. Jeg tror den til høyre er den siste. Det etter konferering med mammaen til opphavet av fagerbusken.

De vokser som bare det. Jeg tror denne duftskjærsminen lett får sorte små lus, så jeg er ikke helt sikker på om jeg vil ha den ennå. Får se.

Ellers har jeg plukket med meg stiklinger til en klatrehortensia og satt noen til blomstrende rips (omtalt her) tidligere. Disse ser ut til å overleve, for små blader dukker opp og de vokser.

Men hvor i all verden skal jeg plassere dette?

Fridag

Fridag for alle, dagen ligger der klar for hvilket som helst innhold. Her hjemme er vi ikke blant de mest ivrige til å komme i gang. Her vandrer pyjamaser rundt en liten formiddag, kaffe inntas, hagen inspiseres på strømpelesten fra terrassen. Alt i sakte tempo.

Det er fine farger en morgenstund.

I går fikk jeg endelig fatt i verbena, lilla verbena.

Jeg er blitt så glad i lilla. Synes det står godt til det mørke huset vårt.

Og nå blomstrer et parti i hagen i lilla; alliumer, syriner, tulipaner.
Seksåringen konstaterte i går at mammaen likte lilla, akkurat som hun. Hun beveger seg på en akse mellom lilla og rosa, og det tror jeg sannelig ikke at jeg er så langt vekke fra heller. Fireåringens akse inneholder de samme fargene, men grønt i tillegg.

Naturligvis inneholder min også grønt. Skulle bare mangle.

Vel, nå må vi ut. I dag skal en bambus deles og kanskje et bed etableres.

Og i ettermiddag skal pappa lage lapper, for da får vi besøk.

Nå skinner sola også...

Ha en fin dag!

Tyveri

I dag har jeg vært vitne til et tyveri. Og det et nokså uskyldig tyveri som det aldri ville falle meg inn å anmelde, naturligvis. Ei heller nevne for noen. For jeg velger å se det som et lite kompliment.

Før noe skjedde, hadde jeg en flott arbeidsøkt ute. Det var duskregn og jeg fikk hageånden over meg ettersom husbonden gjorde ferdig en kant rundt et bed og det stod klar til å fylles. Slikt inspirerer.

Jeg fikk ommøblert på ganske mye, delt opp planter og optimistisk puttet noen stiklinger nedi her og der. Da jeg nærmet meg ferdig, kunne jeg såvidt fornemme en skikkelse inne i gårdsrommet her, en lys jakke som beveget seg. Jeg merket den gjennom leveggens smale sprekker. Først lurte jeg på om det var ei av jentenes venninner som var innom, men siden skikkelsen bare gikk igjen, kunne det ikke være det. Da hun dukket opp mellom noen busker langs veien så jeg at det var ei nabojente. Jeg sa hei og hun igjen. Ingenting mer med det.

Så går jeg inn for å gi minstemor litt mat, og da ser jeg henne komme småløpende tilbake uten jakke, med støvler og en stor paraply. Jeg la merke til det fordi det ikke er vanlig at hun går så mye i dette området. Vel.

Mens minstemor får mat, ser jeg så den samme jenta gå tilbake igjen under paraplyen sin. Og i hendene var noe lyst, kunne ligne et ark eller en lys blomst. Jeg ble naturligvis nysgjerrig ettersom dette ikke er vanlig trafikk her, så jeg reiste meg og fikk se at hun hadde tulipanene mine i hendene. Angeliquene og liljetulipanene (sapporo) mine... De flakset sammen med jenta nedover bakken og hjem til henne.

Næmen, tenkte jeg. Straks litt bekymret for hvordan tulipanene nå skulle klare å samle kraft til å dukke opp neste år, men så ble jeg heller mer sjarmert.

Tenke seg til ei jente i småskolealder som har tatt en titt på de vakreste tulipaner (for de må jo være et syn for små jenter i rosaalderen også), gått hjem, kanskje vurdert om hun skulle hente noen med hjem, kanskje ønsket å glede mammaen sin, kanskje tenkt litt at hun ikke bør, men kjent dragningen så sterk at hun ikke kunne la være. Hun simpelthen kunne ikke motstå tulipanene. Og dermed foretok hun en aktiv og bevisst handling da hun valgte å hente hjem noen. Hun må ha blitt rimelig betatt av skjønnheten.

Og ettersom jeg også er det, kan jeg ikke bli sint. Den ørlille bekymringen min om næringen til neste år går over. Dør de, får jeg heller kjøpe nye løker.

I dag har ei lita jente bekreftet at mitt valg av tulipaner var godt. Og et slikt kompliment skal man ta til seg og ta vare på.

(Bildene er fra tidligere, he he. Men det er noen tulipaner igjen fremdeles, da.)

Hagestatus til 17. mai 2009

Den blomstret til 17. mai!



En fin vår, med andre ord. Syrinen takker med de deiligste blomster og betagende duft.



Den måtte inn på bordet på nasjonaldagen. Og jeg elsker de mørke lilla blomstene.

Ellers var jeg ute en tur i hagen for å se hva som kunne brukes til 17. mai. Ajuga reptans ble med inn. Jeg fikk en liten avlegger i fjor, og i år blomstrer den som bare det.



Den passet så godt med sin blåfarge på en nasjonaldag i rødt hvitt og blått.



Det er jo mange som ikke synes noe om disse tre fargene i blomster på nasjonaldagen vår, og jeg kan være med på at kjøpebukettene til 17. mai ikke er så spennende. Men jeg synes likevel at en feiring med disse tre fargene gir en god 17. mai-stemning, så dermed fikk jeg dem i hus. Siden jeg ikke har noen røde blomster, ble det litt annen rød pynt ved siden.

Og hagen til 17. mai i år har nå litt blomster å by på:



Rhododendron 'Fantastica' er magisk i sin blomstring. Egentlig synes jeg den er litt voldsom, for fargene skriker etter oppmerksomhet, men det er noe ved den som fenger meg. Jeg vet ikke hva det er.



I skråninga er det fremdeles tulipaner og løker som rår, og noen buskvekster er tilbehør. Phloxen pynter opp mellom steinene.



Jeg liker så godt svarthyllen til de mørke og lyse tulipanene.



Og så blomstrer den voksevillige klemtatisen min. Litt spinkel i år, men det kommer seg fort tenker jeg.

Ellers har hododendronen 'Cunninghams white' blomstret av og jeg har knepet av de visne blomstene for å gi plass til ny bladvekst. Den neste som står for tur er 'Roseum Elegance'. Den er stappet med knopper, og nå begynner de så smått å åpne seg. I år blomstrer rhododendronene rikelig, så den vil jeg tro blir et syn.