onsdag 20. mai 2009

Tyveri

I dag har jeg vært vitne til et tyveri. Og det et nokså uskyldig tyveri som det aldri ville falle meg inn å anmelde, naturligvis. Ei heller nevne for noen. For jeg velger å se det som et lite kompliment.



Før noe skjedde, hadde jeg en flott arbeidsøkt ute. Det var duskregn og jeg fikk hageånden over meg ettersom husbonden gjorde ferdig en kant rundt et bed og det stod klar til å fylles. Slikt inspirerer.

Jeg fikk ommøblert på ganske mye, delt opp planter og optimistisk puttet noen stiklinger nedi her og der. Da jeg nærmet meg ferdig, kunne jeg såvidt fornemme en skikkelse inne i gårdsrommet her, en lys jakke som beveget seg. Jeg merket den gjennom leveggens smale sprekker. Først lurte jeg på om det var ei av jentenes venninner som var innom, men siden skikkelsen bare gikk igjen, kunne det ikke være det. Da hun dukket opp mellom noen busker langs veien så jeg at det var ei nabojente. Jeg sa hei og hun igjen. Ingenting mer med det.

Så går jeg inn for å gi minstemor litt mat, og da ser jeg henne komme småløpende tilbake uten jakke, med støvler og en stor paraply. Jeg la merke til det fordi det ikke er vanlig at hun går så mye i dette området. Vel.

Mens minstemor får mat, ser jeg så den samme jenta gå tilbake igjen under paraplyen sin. Og i hendene var noe lyst, kunne ligne et ark eller en lys blomst. Jeg ble naturligvis nysgjerrig ettersom dette ikke er vanlig trafikk her, så jeg reiste meg og fikk se at hun hadde tulipanene mine i hendene. Angeliquene og liljetulipanene (sapporo) mine... De flakset sammen med jenta nedover bakken og hjem til henne.

Næmen, tenkte jeg. Straks litt bekymret for hvordan tulipanene nå skulle klare å samle kraft til å dukke opp neste år, men så ble jeg heller mer sjarmert.

Tenke seg til ei jente i småskolealder som har tatt en titt på de vakreste tulipaner (for de må jo være et syn for små jenter i rosaalderen også), gått hjem, kanskje vurdert om hun skulle hente noen med hjem, kanskje ønsket å glede mammaen sin, kanskje tenkt litt at hun ikke bør, men kjent dragningen så sterk at hun ikke kunne la være. Hun simpelthen kunne ikke motstå tulipanene. Og dermed foretok hun en aktiv og bevisst handling da hun valgte å hente hjem noen. Hun må ha blitt rimelig betatt av skjønnheten.


Og ettersom jeg også er det, kan jeg ikke bli sint. Den ørlille bekymringen min om næringen til neste år går over. Dør de, får jeg heller kjøpe nye løker.

I dag har ei lita jente bekreftet at mitt valg av tulipaner var godt. Og et slikt kompliment skal man ta til seg og ta vare på.

(Bildene er fra tidligere, he he. Men det er noen tulipaner igjen fremdeles, da.)

6 kommentarer:

Røsslyng sa...

En søt historie!
Det er litt kjipt at noen bare finner på å plukke fra andres hager uten å spørre, men det hadde tross alt vært verre om det var voksne.
Håper jenta får sans for blomster og hage, om du kjenner henne kan du jo forære henne noen løk til høsten slik at hun får sine egne ;)

Vivi sa...

Jenta hadde sans for fine tulipaner. Søt historie, men håper ikke hun gjør det til en vane å plukke blomster til mor i din hage.

Sine sa...

Vivi, jeg håper naturligvis ikke det blir en vane, men et engangstilfelle tåler vi alltids. Og så håper jeg at mammaen ble mer glad enn sint.

Røsslyng - ja, ganske mye verre om det var voksne, he he.

Ellea sa...

Ja hvordan skal man reagere her? Sint fordi jenta stjal, eller synes det er en søt historie? Siden du reagerte som du gjorde velger jeg å synes at det var en søt historie:-)

Slik jeg har lært deg å kjenne gjennom bloggen din forundrer det meg ikke at du reagerer som du gjør forresten. Tror du har evnen til å se det beste i alt og alle jeg......

Sine sa...

Ellea - jeg er nok ikke kjempeflink til det, men jeg jobber med saken. Måtte jo velge en måte å se det på (gå et par runder, he he). Jeg bor i glasshus, med mine tre små som skal ut i verden, og da kan det være greit å være litt åpen. Men det er ikke alltid like lett da.

Sine sa...

Dessuten tror jeg at historien om jenta sitter lenger i minnet enn et par blomsters blomstring, så da er det bedre å la historien være fin framfor å gjøre den sur.