tirsdag 12. mai 2009

Klematis montana rubens

Hva gjør en når en surfer rundt på Hagegal sine gallerier, innom klematissidene og kjenner at suget melder seg, at en bare vil ha vil ha, men at en ikke har plass eller vet hvor klematisene kan stå?

Jeg tror jeg er i ferd med å bli klematiselsker også. Jeg har visst noen sorter; piilu, montana rubens, miss bateman, multi blue, niobe, warshawska nike, jackmanii

Under her er min montana rubens som jeg egentlig har sagt at jeg ikke bryr meg om fordi den blomstrer så tidlig og derfor er lite interessant... Haaallooo? Når jeg går i meg selv og studerer familiepraksisen angående hage og uteliv, så bor vi ute fra april hvis været er godt.

Derfor gravde jeg opp en tynn pingle av denne i fjor. Jeg hadde nemlig plantet en i berberishekken for et par år siden, men det ble en kamp om liv og død. Berberisen er grusom, men denne klematisen er sta, og ettersom jeg liker sta (og lyserosa) blomster/planter, så fikk den et bedre livsgrunnlag i fjor. Og i år vokser den med et livsmot flere av oss skulle være forunt.


Den tror den kan klatre på luft. Tanken er imidlertid at den skal klatre på den store, grå og kalde leveggen vår, myke opp hjørnene, blomstre med et hav av lyserosa blomster på våren og dermed gjøre prinsessekolonien tilfreds.

Jeg tror nesten det kan fungere.


4 kommentarer:

Ellea sa...

Jeg har så sansen for slik planter som klarer seg tross alt, og kjemper seg fram her i livet:-)

Sine sa...

:-)

Marina sa...

Montaner er utrolige overlevere, det er næsten lige før de kan klatre i luft. Min montana har et enormt omfang og jeg synes den er fantastisk når den blomstre. Held og lykke med den nye placering, det kan kun gå godt...

Sine sa...

Takk for det, Marina. Det kan kun gå godt!