Husbondens plenklipp i dag: 1 time og 2 liter svette! Sukk! Det begynner å bli nok nå, sier han. Per Fugelli er nok enig. Nok er nok!
Men plenen vokser mekanisk videre. Selv om den tynges av fuktighet. Det er som om den ikke vet hva den gjør. Men når den manuelle klipperen sliter seg framover, legger det fuktige gresset seg ned av ren utmattelse. En duracellplen på siste vers. Tidligere i sesongen stod gresset opp med freidig mot, batteriene på topp. Nå forsøker det tappert å reise seg igjen, alt i slow motion. En svimeslått flue. Noen strå makter anstrengelsene, stadig flere ikke, de forblir nedkjørte og halte.
Plenen begynner å bli sesongtrett nå. Jeg tror den vil hvile. Det vil iallefall husbonden. Men på et forunderlig vis friskner gresset likevel til i nyklippet tilstand... Der ligger hele hovedforskjellen!
.
3 kommentarer:
Det var en filosofisk betraktning over at vi alle trenger å hvile. Jeg sliter også med gress som vokser meg over hodet og som legger seg ned når den skal klippes.
God helg til deg!
Så poetiske ord om plen og hvile.
Nydelig!
Hihi, la mann og plen hvile snart kommer sommeren igjen ;0)
Takk for kommentar inne hos meg, så fant jeg fram til din friske blogg og ;0)
Nå må jeg kikke litt mere her inne...............>
Legg inn en kommentar