onsdag 7. januar 2009

Barnedrømmer

Femåringen er blitt seksåring nå, og dermed et hakk nærmere voksen. Det er det store målet hennes - å få bli voksen. Når jeg sier at det er kjekkest å være barn, så forstår hun ikke riktig det. Om det ikke er kjekt å være voksen? Joda, helt fint, men det er deilig å være barn, sier jeg. Men at det ikke er alle barn som har det godt i livet sitt, og at for dem er det ikke deilig. Hun bare ser på meg når jeg sier det. Resten får komme etterhvert, tenker jeg.

Seksårsdagen inviterte en ABBA singstar inn i heimen. I utgangspunktet er både jeg og husbonden litt imot spill og altoppslukende ting, men vi svelger unna etterhvert. Denne singstaren er blitt et hjertebarn. De siste ettermiddagene har vi hatt konsert her. Da står to jenter (en seksåring og en treåring) og synger til ABBA. Mamma Mia og Dancing Queen er favoritter. De står foran tv-en med mikrofonen i hånda, helt i en annen verden. Og plutselig ser jeg dem svinge på hoftene, løfte armene etc. Og da drømmer jeg.

Jeg drømmer meg tilbake til min barndom, til hårbørsten og kassettspilleren med radiopptak av melodier. Speilet i gangen er publikum, hårbørsten mikrofon og jeg stjerna. Jeg kan stå slik i timesvis og synge. Drømme om hvor stor jeg skal bli, en verdensberømthet. Og jeg tror på det også. Hvis bare...

For hvem kan stjele drømmene? Mine barndomsdrømmer har trygg lagerplass i meg. Og mine jenter har nå begynt å lagre sine. For en verden de skal inn i, disse små. Jeg gleruder eller gruleder meg (som Karsten og Petra sier) til det som kommer. Jeg gleder meg til å få stå ved siden av jentene mine, se dem utvikle seg, modne seg, til å prate med dem i stadig bredere perspektiv. Til å lære av dem, til å bli irettesatt av dem. Og så gruer jeg meg til de kampene de skal måtte ta, til tøffe jentekonflikter de skal måtte forholde seg til, til presset de må oppleve på alle måter. Jeg ville gjerne ha måket grunnen i årevis for dem... Men slik er det ikke.

Så da får vi ta dag for dag. Bekymringene kommer, men skal ikke få plass før de er reelle. Jeg skal iallefall prøve å holde dem unna. (Det å konstruere bekymringer ligger vel i kvinnens natur.)

Så derfor nyter jeg å se jentene synge nå. De er så BARN! Så uskyldige, så ærlige, så åpne for alt. Akk ja.

1 kommentar:

Ellen Walnum sa...

Nyyyyt det så lenge det varer:-) Men jeg må bare si at jeg ante ikke at det er så flott med voksne barn! Det er så flott å se at mitt lille nor er blitt en voksen mann å være stolt av, snakke med, diskutere med, lære av osv.

.....og den der med hårbørsten, speilet og drømmene om berømmelse kjente jeg godt igjen:-)