Epler

Se dette fristende eplet.



Og best av alt - jeg har lov å ta det.

Så jeg tok det. Jeg tok det og mange flere. De hang der så fint i en frodig eplehage i Ryfylke og ventet på never som skulle hekte dem av kroken.



En fornøyelig sport på en solrik søndag i september.



Men så var det navnet da, he he. Det festet seg ikke da jeg fikk det presentert.
Var det Anne Marie epler, Live Marie, Anne Sofie...



Akk ja, samme kan det være. De smaker iallefall deilig!

Laber hagesesong hos meg

Det har vært en laber hagesesong i år. Jeg mistet hele gnisten, jeg. Har ikke kost meg med et eneste hageblad, ikke luket noe spesielt og ikke brydd meg så mye om hagen.
Kanskje en reaksjon på noen ganske ivrige år tidligere. I år var første året der vi ikke hadde noen store prosjekt, og dermed kunne vi slappe mer av.

Ja, jammen ble det avslapping. Faktisk så mye at neste år vil bli et større opprenskningsprosjekt, tenker jeg. For jeg har ikke noe videre lyst til å gjøre noe nå heller. Løkene i butikkene frister ikke, flytting av diverse stauder frister heller ikke.

Jeg får håpe på en grønn vår på alle måter.
Eneste som har vært litt spennende denne sesongen er eukalyptustreet jeg fikk. Det har stått i denne urna hele sommeren og vokst en halv meter. Jeg håper det overlever vinteren i samme krukke, for jeg vet ennå ikke hvor treet skal plasseres.



Nå er det høst og sommerkrukkene mine ser visne ut. Kanskje det skal være et lite mål da, å få skiftet ut litt i dem. Høstlyng er jo fint.

PC til fireåringen

En skulle nesten tro det var valgdagsmålingene hun studerte. Men den gang ei.



Hun har bare laget sin egen pc. Det er ingenting å si på kreativiteten til fireåringen her i huset.



Men jeg lurer på hva de to telysene skal fungere som. Normalt driver hun og kopierer oss voksne, men jeg finner ikke opphavet til disse.

Jo kanskje, forresten. Det kan være musepekeren på den bærebare pc-en. Det må være det, ja.

En dag finner hun sikkert opp noe.

Plommer

Nå har vi altså i uker frotset i plommer. Det så ikke ut til å skulle bli den store avlingen i år, men sannelig bugnet det med plommer.



Jeg tynnet ut karten ganske godt i sommer og tenkte at det var bedre med færre og store, søte plommer, enn mange små og beiske. For det har sannelig vært mye smått og beiskt tidligere år.



Det slo til! I år har plommene vært store, søte og nydelige. Vi har kunnet hente inn kilovis. Store skåler hver dag, til ungenes fornøyelse. Ja, min også. Jeg simpelthen elsker plommer. Det gjør alle jentene her i huset, men bonden kan visstnok spare seg. Jeg tror ikke han har smakt plommer i år, jeg.



Jeg hadde aldri kunnet sagt nei til en slik fristelse.



Og jeg er så glad for at vi lot det gamle treet stå da vi endret hagen for noen år siden. Det var på nippet.

Kanskje treet takker oss nå...

Da takker vi tilbake.

Men nå er det slutt, sesongens siste plomme er inntatt og det er et år til neste gang.
Slik er det.

Trampolineminne

Helst skulle jeg hatt et bilde, for den situasjonen fireåringen beskrev i bilen på vei hjem fra barnehagen i går, skulle absolutt vært foreviget på fotopapir. Men men.

Vi får nøye oss med hennes sparsomme, nøkterne, men akk så treffende beskrivelse av et minnerikt høydepunkt:

Ein gang når pappa va med oss på trampolinen, gjekk an heilt ner. Og då rusja me.