tirsdag 30. juni 2009

Med Eggum til Hægebostad og hjem igjen

Fra en strand i Thailand...



skulle en nesten tro dette var.
Idyllen er stor, varmen intens, men luftfuktigheten sannsynligvis langt lavere. Vi befinner oss nemlig på Eiken i Hægebostad kommune, nabokommunen til Lyngdal, innover i landet.

Vi har vært på dagstur sørover i dag, og fant denne lille perlen hvor vi slo oss ned, grillet, kjølet oss ned gjennom bad, øvde på svømmetak med seksåringen og nøt solen. Og det var bare oss der. Herlig!

Ei lita hytte ved dette vannet hadde ikke vært å forakte. Tenk å starte dagen med et morgenbad ti meter fra hytta... Men de få som sitter på slike, holder nok godt på dem. Det hadde jeg også gjort.

Det er nok i lengste laget med en dagstur sørover. Vi brukte i underkant av 3 timer hver vei, men siden vi hadde et ærend på sørlandet, ble det slik. Og det gikk forbausende godt. Jan Eggum underholder oss alltid med viser i bilen og hele familien synger med. Jentene vil alltid høre nummer 2 og 15, jeg vil høre nr 1 og 12 og pappa hører alt. Vi synger, nynner, lytter til tekstene og drømmer oss gjennom flott norsk natur.

Nå er vi hjemme igjen og barna sover godt i sengene sine. Pappaen og jeg sitter og surfer, leter opp sommerkonserter og er i sommermodus. Jeg finner en konsert jeg kan tenke meg, men må handle raskt om jeg skal realisere ønsket...

Av alle - i morgen spiller Jan Eggum i Stavanger...

torsdag 25. juni 2009

Spiselig

I hagen vår vokser det meste ganske godt nå, og ettersom jeg er litt hagesløv for tida (og har fått bihulebetennelse på toppen, hulk ;-) ), så ser det mindre pent ut.

Men noe vokser godt til alles fornøyelse. Det er nemlig noe spiselig i hagen vår nå, og spesielt i pallekarmen. (Vi må ha flere til neste år...) Jeg har i et tidligere innlegg omtalt ruccolasalaten. Den hentes inn hver dag til middag, og det er jentene som besørger innhøstingen. De elsker det. Og så finnes det krydderplanter som vi blander i det meste. (De står godt skjult inni all ruccolaen her, jeg har klippet den ned litt i dag for å slippe lys til.) Det er så kjekt å kunne gå ut barbeint og klippe inn frodige blader og løk!



Gulrøttene begynner å få en fin størrelse. Jentene har hentet inn gulrøtter en stund, fra de minste tynne sakene til de av mer normal størrelse nå. Jeg sådde jo tett, så det har ikke vært problem med tidlig høsting. Og så er hensikten med å så disse slett ikke matauke, snarere glede over å se hva som skjer i naturen og hva vi kan bruke den til. Seksåringen synes disse gulrøttene er aller best for de er så søte. Og økologiske!



Bak huset finner vi de to bærbuskene våre som forbereder seg på å gi glede. Det blir mange solbær i år, men vi må vente en stund til.



Og ripsen likeså...



Så er det tomatplantene mine. Det skal visst bli tomater også. Jeg synes det er så utrolig gøy å kunne dyrke noe spiselig her,for alle koser seg sånn med det.



Plommene kommer også, jeg holder på å tynne ut litt blant karten. De kommer i september. Mmmm. Jordbær har vi spist, de ble riktignok ikke så store, ei heller så mange, men de var gode!
Det er deilig med slike ruslerunder i hagen på rolige formiddager. I ettermiddag blir det mer støy og fart her, for nå står bassenget klart med vann i. Tenker jentene blir ekstatiske når de kommer hjem fra barnehagen.

tirsdag 23. juni 2009

Alexander Rybak-melk

For meg er melk melk. Og melk drikker vi daglig uten videre refleksjoner omkring det.
Slik var iallefall situasjonen inntil for en stund siden.
For nå er ikke melk melk lenger.



Det har seg nemlig slik at Melkens venner har påvirket melkedrikkingen her i huset. Jeg ante ingenting om Melkens venner før jeg her en dag måtte anstrenge meg en smule for å finne ut hva Alexander Rybak-melk var. For nå er det blitt slik at om det finnes Alexander Rybak-melk i huset, så skal ingen annen melk inntas. Det nektes rundt bordet vårt. Og grunnen er trolig at en pappa på et gitt tidspunkt sannsynligvis har villet unngå scener, tillatt å åpne en Alexander Rybak-melkekartong mens en Ingrid Olava-melk fikk stå selv om den var åpnet. Og da var det gjort.



Alt til en fireårings fornøyelse naturligvis, og med den konsekvens at annen melk enn Alexander Rybak-melk heretter nektes inntatt. Er det rart mammaen fortviler?

For hva må denne mammaen med årvåkne unger på slep i butikken gjøre når hun skal kjøpe melk? Hun må lete seg fram til Alexander Rybak-kartongene. Og de står ikke overalt. Det er greit at små jenter får sine idoler, at de synger på kjente sanger, begeistres av bilder eller tv-innslag etc. Men MELK???

Her er en fornøyd linselus som har fått rett melk.



mandag 22. juni 2009

Hylleblomstsaft

Så er det gjort!
Under her skjuler det seg...



blomster og sitron



hylleblomster!



Jeg har aldri syntes at blomstene har vært vakre, men ved nærmere ettersyn er de utrolig yndige. Derfor har jeg satt noen greiner med blomster i en vase i hagen.



For første gang har jeg altså prøvd å lage hylleblomstsaft.
Nå står ei diger gryte med søtt i et kjøleskap, og oppgaven de neste dagene er å røre litt hver dag. Mot helga kan vi sannsynligvis fylle glass med mammas hjemmelagede hylleblomstsaft.
Så får vi se om det lykkes.
Jeg prøver iallefall.

lørdag 20. juni 2009

Min lille time

I dag har det vært flott vær hos oss. Ikke kjempevarmt, men så varmt at vi har vært ute og nytt sola og de gode stundene som kommer med den.



En god (liten) time er deilig i løpet av en dag. Det blir en pause hvor en stopper opp og lever bare akkurat i nuet, i ånden. Og det elsker jeg. Når jeg får anledning til en liten time, gjør jeg alltid litt ekstra ut av det på slike dager. Det er jo viktig å kose seg med det lille en har.



Så dermed ble det "pakket" et godt teppe, ei god bok og en god kopp. Turen var ikke lang, bare noen få meter ut på terrassen vår. Denne lilla kurven kjøpte jeg i Danmark nå i ferien, lillafargen passer så godt til de blå og rosa blomstene. Det betyr naturligvis ingenting i en større sammenheng, men i en liten time blir det en ekstra glede.


Og nå blomstrer pellisene mine så fint også, og de er så vakre og skjønne at jeg ikke forstår at jeg ikke har likt dem så godt før.
Men så vender jeg oppmerksomheten mot Ånden. Der er ikke alt like skjønt. Jeg kjenner det river i meg innvendig, men må bare videre.



Denne boka er ei sakte bok, ei bok som virvler opp grums og som er vond og god.
Og så tikker sekundene fort avgårde. Plutselig er min lille time over, det ble ikke så mange sidene som jeg hadde håpet på, men livet kaller. Min virkelighet sirkler meg inn.
Med skrubbsår, roping, sang, pur glede over sommeren, bokhyllene i stua dekket med smådukker og leker, bæsjebleier og mating, er den virkeligheten makeløst skjønn.
Og akkurat det er jeg veldig glad for.

fredag 19. juni 2009

Diger ruccola

Det vokser godt i pallekarmen min. Litt urter og litt grønnsaker.

Men skal virkelig ruccolaen bli så stor som dette?


De fleste bladene er av et slikt format, og det betyr at det er tilstrekkelig med tre stk for å lage en salat. Kjekt nok det altså, men jeg bare undres litt.

onsdag 17. juni 2009

Gjødsling

Regn ute nå. Godt. Det har tørket litt opp.
Regn betyr gjødsling.
Plenen får hønsegjødsel hvis vi har mer igjen, ellers plenkraft (ikke krutt).
Rhododendronene får rhododendrongjødsel.
Bedene får ingenting denne gang.

mandag 15. juni 2009

Vi kom hjem til yucca i knopp

Vi må ha sett sprø ut hele familien da vi kom hjem fra ferie.

Det var nemlig ikke en familie som etter lang kjøretur gikk inn med all bagasjen og forble der siden det var kveld. Nei, det var fire små jentebein som løp rett ut i hagen (og fire diltende voksenbein), fulle av begeistring over alt som hadde vokst, over å løpe barføtt på plenen, ville og yre da de oppdaget enorm vekst i urte-grønnsakhagen vår (bildet tatt dagen etterpå i mer lys),



ekstatiske da de fikk ta opp hver sin gulrot og spise den (takk, Randine for pushet du ubevisst ga meg om å så gulerøtter), kriblende da hendene deres ble fulle av persille som de trykket mot munnen. Jeg måtte rett og slett sette fra meg bagen og bare nyte øyeblikket. For det var ubeskrivelig. Tenk at de har blitt så glade i hagen vår... Jeg blir overlykkelig.

Husbonden var også på hagevandring, kikket på alt som hadde vokst. Litt mer moderat i bevegelser og rørsler, men ivrig innvending. Jeg bare vet at han var det. Det er ikke alltid han gir eksplisitt utrykk for hagebegeistringen sin, men jeg ser at han er "tatt av hagen". Han vifter eller kvitrer nemlig med fingrene sine når han er glad og ivrig.

Jeg var vel den som var minst ivrig denne kvelden, noe trøtt etter lang kjøring. Men jeg fulgte familien min ut, selvfølgelig. Vi må ha vært litt av et syn. Alle sammen ut i skumringen med bager og sekker stående i bilen med åpne dører og bagasjerom. Himmel...

Dagen etter ble imidlertid mine sanser skjerpet ettersom jeg oppdaget at


Yuccaen min hadde knopp!!!!!!!!!!


Jeg har hatt den i fire år, tror jeg. Og den har ikke fått noen spesiell oppmerksomhet ettersom bladverket ikke er spesielt spennende. Men den skal visstnok være fantastisk når den blomstrer. Og det skal vi få se denne sommeren. Jeg kjenner allerede kribling.



Men så skal den jo dø etter blomstringa da... sukk. Det blir vemodig. En kan visstnok ofte finne små planter under bladverket slik at en ikke mister planten, men jeg har nå lukt og rasket vekk det meste uten tanke for dette, så jeg har ikke den store troen.




Det skal helt sikkert komme bilder av blomsten når den har strukket seg mer opp og åpnet de lyse blomstene. Dette tror jeg må bli høydepunktet i hagen denne sesongen.

Ellers blomstrer nå de hvite alliumene 'Mount Everest'. De er også vakre.



Det knytter seg alltid spenning til det å komme hjem fra ferie når det gjelder hagen. Det skjer så mye over kort tid, og alt er så tydelig. Jeg hadde fått plenklipphjelp og vannehjelp, så alt var fint og frodig. Takk til venninna mi sine to barn! Godt jobba!

Ferien vår har vært fantastisk. Det har vært en ferie med gode kulturelle opplevelser, litt enklere underholdning i Liseberg i Gøteborg med pariserhjul og karuseller (våre barn er ikke av den mest fartfulle sorten), shopping (kjekt med salg i Sverige der valutakursen gjør varene enda billigere!) og god mat. Nå er det litt hjemmetid, og så får vi se senere i sommer hva vi finner på.

Godt å være hjemme igjen, men det betyr også luking....
Det er nemlig ikke alt som tar ferie!

onsdag 10. juni 2009

Astrid Lindgrens verden - fantastisk!

Så har vi vært på en fantastisk reise i Astrid Lindgrens verden i Vimmerby i Sverige. For en flott opplevelse! Det var vandring i eventyr og teater hele dagen, og våre små jenter kunne ikke få nok. Vi gikk gjennom alle Lindgrens miljøer, fra Katthult til Junibakken, Kirsebærdalen og Mattisborgen, Bråkmakergata og Saltkråkan..., ja, det slo oss hvor bredt Lindgrens skildringer strekker seg. Og i hver fortelling, alltid noe som treffer innerst inne.



Det var flott i Villa Villekulla. Ungene frydet seg da de kunne leke i huset hennes, prøve å løfte hesten, ligge i senga hennes med skoene på osv.

Men det som slo alt, var Pippi herself. Hun tok publikum med storm og var fantastisk med sine løse lemmer og gode humør. Likevel kom sårheten fram da hun i en av scenene fikk møte faren sin. Han var ikke død, hun rev og slet i kinn og hals for å forsikre seg om at det ikke var en drøm at han var tilbake. Ja, vi kjenner vel historiene. Jeg ble helt rørt, jeg.





Historiene ble formidlet på en særdeles fin måte. Små fortellinger presentert levende, så ble alle barna invitert inn i miljøet for å få treffe skuespillerne, bli tatt bilde av etc. En kan vel bare tenke seg at det var stas...

Ronja Røverdatter med familie og venner engasjerte sterkt i Mattisborgen. Med trommer, røverdans og invitasjon inn etterpå gjorde også dette besøket inntrykk.



Og så er jo kulissene i denne verdenen fantastiske. Det er laget hus og byer, borger og daler i mellomstørrelser som passer fortreffelig til barna.

Vel, et lite unntak er vel huset der Per Pussling holder sted, naturlig nok.



Der står ingenting i forhold til verken barn eller voksen, men en kan jo lett få et inntrykk av hvordan de små har det i sin hverdag...



Og så var det Katthult da, og Emil, Ida, Lina, Alfred og foreldrene. De velkjente historiene ble dramatisert nært publikum, og de små var fengslet.

Her er det Linas tann som verker og som forsøkes trukket ut på ymse vis.



Og musikk til enhver fortelling...



Det som trakk våre jenter mest var Junibakkens Madicken og Lisabeth. De fikk treffe sine store helter, sitte på fanget, få klem, en prat og servert flere av historiene i dramatisert versjon.



Her er det Abbes mor som har solgt seg til doktoren for å få penger til det store lånet. Ikke solgt seg i livet, naturligvis, men etter livet. Det skal skjæres i kroppen hennes etter hennes død. For det har hun fått 250 kroner. Alle er såre fornøyd, alle unntatt Madicken. Hun synes ikke noe om dette. Så vinner hun 300 kroner i et lotteri og velger å kjøpe tilbake kroppen til Abbes mor. Denne kan derfor slippe å grue seg for en lite verdig begravelse, og alle applauderer Madicken for hennes omtenksomhet og empati.

Ja, jeg kunne fortalt masse fra denne eventyrlige verdenen vi besøkte. Parken er kåret til Nordens beste, og vi kan bare konstatere at vi støtter den kåringen.

I Astrid Lindgrens verden finner en kultur, litteratur, god tid, blikk for hvert enkelt barn, og noen fantastiske vafler med syltetøy og krem! Ikke så mye salg av krims krams som i de fleste andre parker, men mer ordentlige ting. Det kan vi like.

Våre drømmejenter leker nå Madicken (for etter å ha vært her, er det ikke godt nok med det norske Marikken!) til store høyder.
Mamma Mia har fått pause.

søndag 7. juni 2009

Oslo - opp og ned

For vestlendinger på tur til hovedstaden med en dag til disposisjon, betyr et oslobesøk med barn en tur opp og ned. Jeg snakker naturligvis om Karl Johan. For hva vil man vise sine barn den første gangen de er i hovedstaden? Det de ser på TV, naturligvis. Det er iallefall planen. Man snakker iallefall om SLOTTET og Operabygget.

Men en ferietur starter naturligvis med en is!



For hos oss kan (nesten) ingenting begeistre mer enn et innfridd løfte om en is.



Så bærer det i vei, oppover. Oppover mot SLOTTET. Der bor nemlig Kongen og Dronningen vår. Og for tiden tror vi (mamma) også at Mette Marit og Haakon bor der pga. dreneringsarbeidene på Skaugum. Tenk om..., tenk om..., ja bare tenk om vi hadde sett dem. Små forventningsfulle jenter kan knapt vente.

Det er mye liv i denne gaten. Det myldrer av mennesker, det er mye lyd og folk prater annerledes. De prater slik man prater på barne-tv. Og se over gata, se det vannet der, å det vil jeg så gjerne se på, det ligner gull. Jada, vi skal se på det på vei nedover.



Og plutselig er det mange ballonger i lufta, bokstavelig talt. Ballongglobuser. Hvorfor er det det, mamma? Opprop, appeller om ytringsfrihet. Hva i all verden er det da? En dame kommer bort til seksåringen og sier forsiktig at det handler om at vi kan si det vi vil. Men det gjør vi da... Men ikke alle kan det nei, ok.
Ballongene er tøffe. Slike vil vi også ha. Globuser.



Det er mange inntrykk på vei opp til Kongen og Dronningen! Forklaringene blir mange.



Og så er vi der. Vi er på Slottet. Der er det rosa sand utenfor. Tenk mamma, rosa sand. Og så er det så høyt. Hvorfor er det så mange vinduer i slottet?



Der har de stått, konger og dronninger.



Og så blir det vaktskifte. Så kjekt at det skjer noe. Hvorfor gjør de alt likt? Og hvorfor tramper de i bakken og roper rare ord? Hvorfor ser de så sinte ut? Må de stå ute hele tiden? Blir de ikke kalde? Hvor sover de da?



Så går vi rundt slottet fordi mamma sier at det kan være greit å ha gjort det så slipper man å lure på hvordan det ser ut bak. Men først skal mamma ta bilde av Camilla Collett. Hun skrev visst bok for kjempelenge siden når damer ikke pleide å skrive bøker. Ja ja.



Det var ikke så fint bak slottet. Litt kjedelig, liksom.
Men så tror mamma at Mette Marit og Haakon faktisk bor der nå, for hun ser trampolinen til Ingrid Alexandra og Sverre Magnus. Hun tror iallefall det. Og så lurer hun litt...



Jepp! Det var det! De hopper også på trampoline selv om de er prinsesse og prins. Så rart. Akkurat som oss.



Åh, SE GULLET, mamma og pappa! Det er GULL! Wow.



Det var et kjempefint slott de bor i. Tenk om vi også hadde hatt et slikt. Det hadde vært gøy.



Har hun vært dronning? Dronning Maud? Farmor til Kongen? Hvordan bli man konge og dronning?



Der er den jo, fontenen. Så nydelig den er. Og lampene ligner jo...






Og så skal mamma ta bilde av Ludvig som også skrev bøker for mange hundre år siden. Teater, javel. Og hvorfor kan ikke vi være med på bildet? For hun skal vise det på skolen, ja. Men hun ser sikkert ikke at jeg gjemmer meg bak den lille dama, hi hi.



Bjørnstjerne, hm, rart navn. Javel, også han skrev bøker. Bilde av han også?



Ibsen? Hvorfor kjenner alle han?

Og slik vandrer vi nedover. Nedover Karl Johan. Det er så mye å se. Men en liten forventning i magen har ulmet hele formiddagen. Vi er nemlig i Oslo for å se MAMMA MIA. De små jentene har hatt Mamma Mia-feber i et år nå. De leker Donna og Sofie, Sky og pappaene flere ganger hver uke.

Skal vi leke Mamma Mia? kan den ene spørre.
Ja, da vil jeg være Donna, Sofie og Sky, svarer den andre.
Javel, sier den første, da er jeg resten.

Og så synger de, den ene mer dramatisk enn den andre.

Men nå er det endelig tid for årets høydepunkt:



Hun må ta litt på bildene før vi skal inn. Er ikke tilsnakkelig for øyeblikket. Bare konsentrert.

Og etterpå forandres klumpen i magen til gledesbobler av sang, rytme og rus. For forestillingen innfrir på alle måter. De er i ekstase da vi kommer ut igjen. Mamma også, for den saks skyld. Alle er tatt av forestillingen.

Og så ramses forskjellene opp, filmen kontra musikalen. Og konklusjonen blir at musikalen er kjekkest. Jo, fordi de var virkelige. De kom så nær. Det var jo på ordentlig.

Og så bare må mamma se operabygget. Litt trøtte nå, men men.



Og så er det også så kjekt...



For her får man gå på taket og løpe og leke og så er vi så høyt oppe og så er alt så hvitt og så kan vi rope og løpe og klatre og hoppe og så...



...roper visst mamma og pappa der nede noe. Vi får visst ikke lov, nei.

Og sannelig er sluken av granitt.


Ja, Oslo er byen med konger, dronninger, fontener, Donna og Sofie, og opera i granitt.
Hvorfor har vi ikke vært her før?