I vinden

I dag blåser det godt.
Derfor tenkte jeg at jeg skulle henge ut dynetrekket istedenfor å hive det i tørketrommelen.


Lufttørket sengetøy er definitivt deilig.



Og så er det godt å utnytte vinden.
For når det blåser godt, tørker det hele fortere.

Iallefall for noen.

Det er flere som er i vinden for tiden.

Ari, for eksempel.

Nå er det Finn-Erik Vinje som trør til i bloggen sin,

og det er navnene på barna som blir kritisert.

Maud Angelica, Leah Isadora og Emma Tallulah.

"— ... man kan ikke irritere seg over at barn heter Muhammed og sånn, når de har en helt annen kulturell bakgrunn, men dette er jo supernordmenn. Da er det en utidighet, mener Vinje."

Vinden tar godt!

Supernordmenn...

Det blir nok tørt og fint dynetrekk i løpet av en liten time, tenker jeg.

Hvis bare vinden ikke hadde klusset det hele sånn til.

Å miste en forelder...

Ja, da har jeg nettopp sett ferdig filmen "Grace is gone" med bl.a. John Cusack. En sterk film!



Dette er sagt om filmen:

“Grace Is Gone” gir et ærlig og realistisk bilde av en familie knyttes sterkere sammen etter en tragisk hendelse. Den utforsker også hvordan enkeltindivider takler sorg, hvordan sorgprosesser påvirker deres personlighet og kraften som ligger i fornektelse.Dette er en følelsesmessig krevende film som går rett til hjerterota.John Cusack har aldri spilt bedre enn det han gjør som den hengivne og ansvarsfulle familiefaren Stanley. Man identifiserer seg med ham, forstår hans valg og føler med ham gjennom hele filmen.Filmskaperne har også klart å finne to unge jenter som fortjener heder og ære for sine jordnære og hjerteskjærende rolleprestasjoner.James C. Strouse har med denne autentiske historien om en far og hans to døtre klart å skape en menneskelig film som påminner oss om betydningen av familie og hvor viktig det er å stå sammen når man blir rammet av en tragedie.
En emosjonell karusseltur der man til enhver tid i filmen vil kjenne at tårene presser seg fram."

Og det er en klump-i-halsen-film. Det er vanskelig å sette seg inn i en slik sorg når en ikke selv har kjent den på kroppen. Men morsrollen gjør meg likevel mer istand til å forestille meg hvordan det kunne ha vært. Og det framkaller naturligvis tårer.

Det er likevel et spørsmål jeg sitter igjen med etter å ha sett filmen, et av mer allmenn interesse. Det er nesten slik at jeg ikke våger å skrive det ned, for det er som å banne i kirken i disse tider...

Jeg lurer rett og slett på om det er verre for barn å miste en mor enn en far.

Jeg er ikke istand til å ta en slik vurdering ettersom jeg er skilsmissebarn som har vokst opp uten kontakt med far. Men ut fra mitt ståsted er det det. (Og inni her finnes naturligvis et mangfold av situasjoner og omstendigheter, me jeg tenker mer på sånn generell basis).

Noen som har synspunkt?

Bekymret for høfligheten

Jeg er bekymret for høfligheten.
Den ser ut til i stadig større grad å måtte kjempe for sin eksistens. Og kampen er tyngst med de unge. Ja, jeg kan nå komme til å høres ut som om jeg er godt oppi årene, gammel og gammeldags, men dette mener jeg selv om jeg er i 30-årene. Og jeg mener det inderlig. Jeg er virkelig bekymret.

Det ser ikke ut til at de unge får god nok kjennskap til høfligheten og hvordan en er medmenneskelig;

• Hva er for eksempel å hilse på folk når en passerer dem? Jeg tror få vet det. Iallefall på disse kanter. Det er stor forskjell i praksis på hvordan mennesker (la meg si fra 40-50 år og oppover) møter folk og hvordan de som er yngre møter folk. Når en går tur, kommer dette mønsteret godt fram: Den første gruppen ser deg, de smiler eller hilser høflig når de går forbi enten en kjenner dem eller ei. Man har det til felles at man går tur, og når man passerer mennesker, så er det vel naturlig og høflig å vise at man registrerer at man passerer dem? De som i hovedsak er yngre enn 40-50, ser ut til å ikke være klar over at de går forbi mennesker. De ser tomt rett framfor seg selv om de går 70 cm fra et annet individ. Blikket er tomt og det ser ikke ut som om de er klar over omgivelsene sine. Det er et eller annet som stivner idet de går forbi noen, for de ser mer løsslupne og avslappede ut før de møter en forbipasserende. Hva i all verden...?

• Men det er ikke bare når en går tur at en kan oppleve tomme blikk som ser rett fram idet en passerer noen. Når jeg for eksempel går for å hente posten, ungene i barnehagen eller kortere turer rundt omkring, treffer jeg på mange skolebarn/ungdom. Disse ser heller ikke ut til å oppdage at det finnes andre mennesker rundt dem. (Første- og andreklassingene er unntak. De har ennå ikke blitt sosialisert inn i det kalde.) Jeg tror likevel ikke det er barnas skyld. Jeg tror det er foreldrenes. Er det ikke naturlig å lære ens barn at en bør si hei til mennesker en møter, eller i det minste se dem? Er naboer fremmede?

• Det neste er bussen og det å reise seg for andre. Når skoleelever fra en videregående skole her i nærheten reiser med bussen, skulle en tro de var på sitt eget rom. De okkuperer naturligvis to seter, bagen må jeg ha et, må vite. Og skulle det bli fullt på bussen, kan de ikke fatte at noen mener bagen må vike plass. De har naturligvis fra før vanskelig for å møte noens blikk, så de blir sure i fjeset mens de ser inn i stolryggen foran dem, himler med øynene og er favnet av den mest sure auraen en kan tenke seg. Noen nekter til og med. Og det er snakk om bagen deres... For de kan iallefall ikke tenke seg selv å bytte plass med noen som er mer trengende enn dem. De sitter der mens gamle mennesker står skjeve rundt forbi og de høygravide bøyer seg stadig mer der de tviholder på stengene i bussen. Ærlig talt, jeg kan ikke forstå dette, jeg.

Blir det rett og slett slik at ungdom og unge mennesker ikke oppdras før de møter seg selv i døra? Før det er de som står der og av en eller annen grunn trenger et sete eller setter pris på å bli sett?

Jeg er bekymret for utviklingen. Rett og slett fordi at med dette manglende fokuset på normal høflighet kan en risikere å skape flere ensomme mennesker, et kaldere samfunn, et mindre tolerant samfunn og et samfunn med lite respekt.

Dannelse er et gammelt og nokså utgått begrep. Like fullt er det sentralt i skolen. Dannelse er vilktig. Og dagens dannelse handler ikke om hvilke bøker en har lest, hvor en har reist osv. Dagens dannelse er fornyet med det samfunnet vi lever i. Dagens dannelse handler om å evne å møte folk med respekt, toleranse, fleksibilitet. Dagens dannelse handler om å kunne takle MØTER på en respektfull og verdig måte.

Hvordan skal ungdom kunne vokse opp til å bli tolerante, fleksible og åpne, når de ikke en gang kan se folk?

Jeg har tro på å begynne med enkle grep. Høflighet, for eksempel.

....................

(La meg nå for ordens skyld legge til at jeg i min jobb møter fantastiske ungdommer, levende og kreative osv., og at jeg ikke har mistet troen på dem, tvert om. Jeg har stor respekt for ungdommene. Men de er ikke verdens høfligste, og det kan på et tidspunkt bli problematisk for dem.)

Sesong, sa hun

Jeg tenker at jeg egentlig vil skrive nynorsk fordi det er vakkert, mykt og poetisk. Men jeg gjør det ikke. Jeg forholder meg til det harde, stive og kunstige bokmålet fordi jeg da slipper å tenke. Og det leder meg over til tanken om hvorfor mange av oss velger minste motstands vei. Det er så praktisk å bare flyte med, suse på etablerte kunnskaper uten å søke nye kunnskaper og refleksjoner. Jeg blir så ofte imponert over folk som lirer av seg den ene smarte tanken etter den andre uten tilsynelatende å måtte jobbe for det. Hvorfor er det slik at noen bare kan det? Har det med den kulturelle kapitalen å gjøre? Det koffertinnholdet en møter verden med?

Jeg har vokst opp i et enkelt hjem med uutdannede foreldre og har ikke fått fylt kofferten min med mengder av kulturell kapital. Så har jeg tatt en lang utdannelse, og den veien har til tider vært tung å gå. Ikke fordi jeg ikke leste, for det gjorde jeg saktens. Egentlig gjorde jeg ikke annet. Jeg leste til den store gullmedalje. Og pensum behersket jeg godt. Men det lille ekstra, de kjappe refleksjonene lot vente på seg. Jeg hadde ingen autopilot. Jeg måtte føle meg fram, lete opp den sosiale koden før jeg våget meg utpå. Jeg lette etter grunn under føttene.

Da jeg droppet innom hagegal sine sider, kan dere jo bare tenke dere hvordan møtet var; To minutter etter postet innlegg lå det svar, begrunnelser, konsekvenser, forslag og vurderinger.
O himmel! Og jeg som ikke visste hva en staude var.
Jeg svømte lenge, på dypt vann, drevet av det vakre i hagen. Så begynte jeg etterhvert å stille idiotspørsmålene (slutter aldri med det) og lærte etterhvert. Det håper jeg å fortsette med.

Jeg er igrunnen idiotspørsmålenes venn. Som lærer har jeg erfart at de som stiller dem søker grunnforståelse, basis, og det må en ha om en skal videre. Takk for at dere hagegale er så tålmodige! Vit at det settes pris på.

På familiekalenderen (Irenes) vår denne måneden står følgende sitat:
Ikke gi deg!
Bak enhver profesjonell
skjuler det seg en amatør
som nektet å gi seg.

Så tenker jeg litt på hvorfor jeg da ikke begynner å skrive bloggen på nynorsk. Fordi jeg må tenke? Fordi det ikke flyter like lett? Hvorfor drives jeg ikke av det vakre med nynorsken som jeg drives av det vakre i hagen?

Jeg tror rett og slett det er fordi jeg ikke gidder akkurat nå. Jeg er befriende lat og fornøyd med tanke på det. Nynorsk er vakkert, men det er ikke sesong for nynorsk i hodet mitt. Og det trenger slett ikke være sesong for alt.

Retorikk og frysninger

MartinLuther Kings I have a dream (tekst her)
Barak Obamas seierstale

Kan godt forstå hvorfor retorikk på ny er pensum i skolen.

Halloween - sukk

Tja, så var det Halloween igjen. Fordømte Halloween! Drittbæsj, som jentene sier om noe de ikke liker!

Da blir det kjør med 60 barn på døra som de andre årene, falske "å dere er så artige"-smil (man vil jo være hyggelig og barna(/foreldrene) har virkelig gått inn for å gjøre det skikkelig) og to små jenter som står bak beina mine i døråpningen med litt skrekkblandet fryd og misunner alle som får så masse snop.

I år har Halloween blitt et tema hele to dager før selve dagen, for femåringen (seks år i januar) var så bekymret her i går over Halloween at hun gråt da hun skulle legge seg.
Saken: Hennes to beste venninner skal gå rundt på dører og samle snop (sammen med hele barnegjengen fra feltet), og de vil dermed få mer snop enn henne fordi hun ikke vil gå. (Hun er den mer forsiktige typen.)
Mammas reaksjon: Dette er bra, jenta mi. Du trenger aaabsolutt ikke gå Halloween. Mamma synes ikke noe om tiggingen, frekkheten og utakknemligheten noen av dagens barn viser. Jeg forteller henne en historie fra tiden før hun ble født og mamma og pappa ikke hadde barn. En Halloween (vi visste vel ikke at det var Halloween en gang, heller ikke hva det gikk i) var vi ikke hjemme, og kom hjem til ei dør med en knust egg på. Vi ble sjokkert den gang, og det blir også femåringen når jeg forteller det. Hun synes det var fryktelig. Jeg spør henne hva hun synes vi skal gjøre i forhold til alle barna som kommer på døra fredag, og hun svarer at vi nok må gi dem litt snop slik at de ikke kaster egg. Trusselsituasjonen er reell, og hun bøyer ukomplisert av. Jeg støtter forslaget, og vi fortsetter som de andre årene. Man vil jo ikke bli upopulær.

Vi kjører alternativt opplegg og inviterer et vennepar med barn, lager heksefest hos oss og kjøper inn masse snop. Hun stråler av fryd. Hun skal også få snop, men ikke gjennom knask eller knep-måten. Barna forblir i heimen og koser seg der, plager ikke andre.
Så, er man da dobbelmoralsk? Vet ikke jeg. Jeg vil ikke virke negativ overfor andres valg, men heller ikke oppfordre mine egne barn til noe jeg tar avstand fra.

Jeg sier til husbonden at Halloween nok er kommet for å bli, men han er ikke like sikker. Som avismann opplever han nemlig mer økt motstand mot Halloween fra år til år. Flere tipstelefoner om alternative opplegg og flere meldinger om folk som skyr tradisjonen. Vi kan jo håpe.

I mellomtiden må nok heksedrakter og snop kjøpes inn også her.
Men vi skal ikke plage andre...

Etisk handel

Vi har en flott butikk i Stavanger som heter FairPlay. På en tur innom der i dag kjøpte jeg denne kjolen til femåringen.

Jeg syntes den var flott, og etisk handel på toppen forsterker akkurat det. Det er kvinner i Ghana som har sydd den, og gjennom organisasjonen Global Mamas får de en mer rettferdig pris for produktene sine og dermed en mer anstendig lønn for det arbeidet de gjør. Kvinner som er med i organisasjonen tjener over ti ganger minimumslønnen i Ghana. *Applaus*

Til tross for gode hensikter bak etisk handel må ikke produktprisene bli for høye, synes jeg. Da jeg var innom Kaffehuset og skulle kjøpe spesialkaffe til et selskap jeg skulle ha, så jeg at 250 gram kaffe kostet ca 50 kroner mens 250 gram kaffe basert på etisk handel kostet 200 kroner. Det blir for min lommebok i tyngste laget. For meg virker det da imot sin hensikt i og med at jeg velger å ikke kjøpe produktet. Jeg er veldig med på å betale noe ekstra for slike produkter, men en firedobling av pris er i drøyeste laget. På den måten blir ikke etisk handel et reelt alternativ til "vanlig" handel. Til vanlig kjøper jeg kaffe på den lokale butikken hjemme. Der koster 250 gram i underkant av 20 kroner. Når jeg så skal ha ekstra god kvalitet, spanderer jeg det dobbelte. Men for å gjøre en etisk handel, må jeg altså 8-doble beløpet jeg vanligvis bruker på kaffe. Det blir voldsomme greier.

Kjolen til femåringen er imidlertid ikke i den kategorien. Den kostet 340 kroner, og det synes jeg er rimelig for en tosidig kjole, god kvalitet på stoffet og etisk handel. Nesten slik at jeg tenker det er for billig. Men jeg hadde ikke kjøpt den om prisen var skyhøy, så da så.

(For ordens skyld informerer jeg om at finnes masse Fair Trade-produkter som er av mer normal pris, og de bør vi kanskje i større grad kjøpe.)

. . .

Da jeg søkte på Fair Trade etter å ha kommet hjem med kjolen, så jeg at det av alle ting var Fair Trade-uker nå fra 20. oktober til 2. november.