For 27 år siden fikk min mor en gave fra sin faster Thea. Jeg var ikke gamle jenta, men husker at det kom noen eldre damer inn i huset vårt, at de var hyggelige og vennlige og at mor fikk en gave som jeg la merke til. Mer husker jeg ikke. Men besøket er grønt, og damene gamle og milde.
Det er ofte slik at opplevelser får farge.
Når dette besøket har fått fargen grønn, skyldes det rett og slett gaven. Min mor fikk denne grønne bollen for hun hadde feiret rundt tall.
Jeg syntes gaven var rar. En grønn bolle som bare skulle stå på et bord eller en skjenk... Kjedelig, kan jeg minnes at jeg konstaterte.
I de påfølgende årene syntes jeg bollen var redselsfull. Jeg kunne ikke forstå at min mor ville ha den fremme i alle disse årene. En spraglete, stygg grønn pynteting uten funksjon.
Men denne grufulle bollen fulgte barndommen min, den hørte på en måte til. Den var nesten litt plagsomt tilstede. For den var ifølge min mor for fin til å kunne settes vekk. Vi måtte alltid ha plass til den. Dermed ble den stående i det brune møblementet hennes. Etterhvert usynlig.
Til tross for at den med tiden hadde blitt usynlig, integrert i møblene hennes, kom jeg her en dag til å minnes den. Minnene var gode, lune, milde og lysegrønne. Som håpet.
Den bollen måtte det da være noe med. Jeg har aldri glemt den. Den redselsfulle bollen har varme rundt seg. Og jeg blir lita jente sammen med den.
Jeg nevnte dette for min mor. At bollen kanskje likevel var litt fin og at jeg egentlig kunne tenke meg gaven fra faster Thea. Fargene var vel vakre og glasset skjønt..., hvis jeg tenkte etter. Mon tro om...
To dager senere stod den her. Hun var glad for at jeg ville ha den og ta vare på den.
Faster Thea stod nok i sin tid i en butikk og så en skjønnhet hun visste ville få et langt liv.
Jeg skjønte det bare ikke den gang.
Selv kjenner jeg at jeg ikke er i medvind hva gjelder å få satt planer og tanker ut i praksis, men jeg får veldig lyst til å gjøre noe med lekehytta som står her ute i hagen når jeg ser hvor fint det kan bli.
