Blomst til mor

Morsdagen i dag brakte skjønnhet inn i heimen.



Det er ikke det at det ikke finnes skjønnhet her fra før, altså. For det flyter over av skjønnhet her. Røde kinn, single sokker, vinduer signert med barnehender, støvsuger permanent på stuegolvet, skorper under kjøkkenbordet, forventningsfulle øyne, latter, overfylt skittentøykurv, en smokk her og en annen der, en hårspenne under en sofa... Ja, jeg kunne ha ramset opp skjønnheter i det uendelige.



Hadde jeg bare sett dem!

For dessverre er det slik at alt det skjønne kun eksisterer i sin egen verden, i sin egen tid. Jeg er ikke så flink til å se det. Blikket mitt opererer på en annen frekvens, uimottakelig for den ekte skjønnhetens bølger.

Men er det ikke slik at når en eldes, så endres frekvensfølsomheten vår? Iallefall har jeg hørt at de høye lydene er langt mer vanskelige å fange når en er eldre, da har en kanskje fokuset på noe annet? Og det får meg til å forstå hvorfor så mange eldre mennesker snakker om at jeg må nyte NÅ. Det jeg har i dag varer ikke evig.



Så derfor vrir jeg på tuneren min, søker et annet frekvensområde som skjønnmaler hverdagens irritasjoner og frustrasjoner. Jeg er dog like fullt mottakelig for gammeldags skjønnhet i form av buketter som plutselig bare står på kjøkkenbordet og en mann som sjenert studerer reaksjonen til kona fra stua. Men på en morsdag kan man jo bestemme seg for å bli en bedre mor også, selv om kortet fra syvåringen her sier jeg er den beste i verden.

Man skal søke utvikling.

Trampolineminne

Helst skulle jeg hatt et bilde, for den situasjonen fireåringen beskrev i bilen på vei hjem fra barnehagen i går, skulle absolutt vært foreviget på fotopapir. Men men.

Vi får nøye oss med hennes sparsomme, nøkterne, men akk så treffende beskrivelse av et minnerikt høydepunkt:

Ein gang når pappa va med oss på trampolinen, gjekk an heilt ner. Og då rusja me.

Kulturstien 2008

I forbindelse med kulturhovedstadsåret i Stavanger 2008, ble det åpnet en kultursti med variert innslag av kunst som skal få oss til å tenke. I dag har jeg vært på denne turen med min klasse. Vi legger alltid opp til en tur i begynnelsen av skoleået slik at vi blir kjent. Og jeg hadde ikke gått turen før, og skulle heller ikke gå hele turen fordi jeg var grillansvarlig. Men det jeg fikk med meg er verdt et blogginnlegg.

56 elever med variert motivasjon gikk turen sammen med tre kvinnelige lærere med godt mot, godt humør og sjelen på gløtt. For når en skal ut på tur og i tillegg nærme seg kunst, må en åpne de dørene en har.



Det startet med dette blå treet med søppelpynt på. Hvilke assosiasjoner gir det? Forsøpling? Lyseblått håp? Unaturlige elementer i naturen? Gjenbruk?

Så vandret vi inn i ordskogen.



Kan dere tenke dere en mer magisk opplevelse (hvis en ser vekk ifra ungdommers skrål, fjaseri og kropper, akkurat ordskogen skulle vært en aleneopplevelse) enn å vandre i en ganske mørk skog med flere trestammer med inskripsjoner i, trebokstaver på bakken, stillhet og sjel...

Nå!

Lyset er magisk og setter iallefall meg i en bestemt stemning. Jeg liker godt å bli preget på denne måten.

Inne i ordskogen skulle elevene skrive ned noe de assosierte med det de opplevde. En gruppe skrev et dikt som handlet om at hvis alle la hånden på trestammen, ville det bli fellesskap... Det kan jeg like.

Så måtte jeg ta en avstikker alene for å finne grillplassen vår. Da var det gjennom ny skog, og sopper er alltid fasinerende.

Vel framme, og sola dukket opp.

Et fredelig sted.

Jeg gjorde klar til grilling.

Og grillstunden ble fin. Elevene hadde tatt seg ut litt i løypa, var sultne og fikk pratet godt sammen. De hadde sett ulike kunstinnslag på turen.

En glassport med ord på flere språk.

Og på turen videre, skimter jeg noe bak et gult gjerde.

Jeg må lure litt, og kjenner at jeg fylles med tilfredshet og glede over det jeg får se.

Wow, en åker med hortensia.

Jeg skynder meg mot porten, alle elevene har forlengs gått inn, jeg er sist.

Og rett innenfor porten finner jeg et skilt (tok dessverre ikke bilde) der det står SELVPLUKK av hortensia. 20 kroner per blomst. For en herlig handel. En blomsteråker med selvplukk... Det var deilig å gå inn mellom store hortensiabusker.

Og til sist, verdens største fuglerede med kunnskapshungrige elever oppi. Der ble et klassebilde tatt.

En flott skolestarttur! Og en flott velkommentilbaketiljobb-tur for meg som har vært hjemme i permisjon et år. Det er kjekt å være igang igjen.

For de som vil lese mer om kulturstien og se andre kunstuttrykk, se her.

Alexander Rybak-melk

For meg er melk melk. Og melk drikker vi daglig uten videre refleksjoner omkring det.
Slik var iallefall situasjonen inntil for en stund siden.
For nå er ikke melk melk lenger.



Det har seg nemlig slik at Melkens venner har påvirket melkedrikkingen her i huset. Jeg ante ingenting om Melkens venner før jeg her en dag måtte anstrenge meg en smule for å finne ut hva Alexander Rybak-melk var. For nå er det blitt slik at om det finnes Alexander Rybak-melk i huset, så skal ingen annen melk inntas. Det nektes rundt bordet vårt. Og grunnen er trolig at en pappa på et gitt tidspunkt sannsynligvis har villet unngå scener, tillatt å åpne en Alexander Rybak-melkekartong mens en Ingrid Olava-melk fikk stå selv om den var åpnet. Og da var det gjort.



Alt til en fireårings fornøyelse naturligvis, og med den konsekvens at annen melk enn Alexander Rybak-melk heretter nektes inntatt. Er det rart mammaen fortviler?

For hva må denne mammaen med årvåkne unger på slep i butikken gjøre når hun skal kjøpe melk? Hun må lete seg fram til Alexander Rybak-kartongene. Og de står ikke overalt. Det er greit at små jenter får sine idoler, at de synger på kjente sanger, begeistres av bilder eller tv-innslag etc. Men MELK???

Her er en fornøyd linselus som har fått rett melk.

Min lille time

I dag har det vært flott vær hos oss. Ikke kjempevarmt, men så varmt at vi har vært ute og nytt sola og de gode stundene som kommer med den.



En god (liten) time er deilig i løpet av en dag. Det blir en pause hvor en stopper opp og lever bare akkurat i nuet, i ånden. Og det elsker jeg. Når jeg får anledning til en liten time, gjør jeg alltid litt ekstra ut av det på slike dager. Det er jo viktig å kose seg med det lille en har.



Så dermed ble det "pakket" et godt teppe, ei god bok og en god kopp. Turen var ikke lang, bare noen få meter ut på terrassen vår. Denne lilla kurven kjøpte jeg i Danmark nå i ferien, lillafargen passer så godt til de blå og rosa blomstene. Det betyr naturligvis ingenting i en større sammenheng, men i en liten time blir det en ekstra glede.

Og nå blomstrer pellisene mine så fint også, og de er så vakre og skjønne at jeg ikke forstår at jeg ikke har likt dem så godt før.

Men så vender jeg oppmerksomheten mot Ånden. Der er ikke alt like skjønt. Jeg kjenner det river i meg innvendig, men må bare videre.

Denne boka er ei sakte bok, ei bok som virvler opp grums og som er vond og god.

Og så tikker sekundene fort avgårde. Plutselig er min lille time over, det ble ikke så mange sidene som jeg hadde håpet på, men livet kaller. Min virkelighet sirkler meg inn.

Med skrubbsår, roping, sang, pur glede over sommeren, bokhyllene i stua dekket med smådukker og leker, bæsjebleier og mating, er den virkeligheten makeløst skjønn.

Og akkurat det er jeg veldig glad for.

Astrid Lindgrens verden - fantastisk!

Så har vi vært på en fantastisk reise i Astrid Lindgrens verden i Vimmerby i Sverige. For en flott opplevelse! Det var vandring i eventyr og teater hele dagen, og våre små jenter kunne ikke få nok. Vi gikk gjennom alle Lindgrens miljøer, fra Katthult til Junibakken, Kirsebærdalen og Mattisborgen, Bråkmakergata og Saltkråkan..., ja, det slo oss hvor bredt Lindgrens skildringer strekker seg. Og i hver fortelling, alltid noe som treffer innerst inne.



Det var flott i Villa Villekulla. Ungene frydet seg da de kunne leke i huset hennes, prøve å løfte hesten, ligge i senga hennes med skoene på osv.

Men det som slo alt, var Pippi herself. Hun tok publikum med storm og var fantastisk med sine løse lemmer og gode humør. Likevel kom sårheten fram da hun i en av scenene fikk møte faren sin. Han var ikke død, hun rev og slet i kinn og hals for å forsikre seg om at det ikke var en drøm at han var tilbake. Ja, vi kjenner vel historiene. Jeg ble helt rørt, jeg.





Historiene ble formidlet på en særdeles fin måte. Små fortellinger presentert levende, så ble alle barna invitert inn i miljøet for å få treffe skuespillerne, bli tatt bilde av etc. En kan vel bare tenke seg at det var stas...

Ronja Røverdatter med familie og venner engasjerte sterkt i Mattisborgen. Med trommer, røverdans og invitasjon inn etterpå gjorde også dette besøket inntrykk.



Og så er jo kulissene i denne verdenen fantastiske. Det er laget hus og byer, borger og daler i mellomstørrelser som passer fortreffelig til barna.

Vel, et lite unntak er vel huset der Per Pussling holder sted, naturlig nok.



Der står ingenting i forhold til verken barn eller voksen, men en kan jo lett få et inntrykk av hvordan de små har det i sin hverdag...



Og så var det Katthult da, og Emil, Ida, Lina, Alfred og foreldrene. De velkjente historiene ble dramatisert nært publikum, og de små var fengslet.

Her er det Linas tann som verker og som forsøkes trukket ut på ymse vis.



Og musikk til enhver fortelling...



Det som trakk våre jenter mest var Junibakkens Madicken og Lisabeth. De fikk treffe sine store helter, sitte på fanget, få klem, en prat og servert flere av historiene i dramatisert versjon.



Her er det Abbes mor som har solgt seg til doktoren for å få penger til det store lånet. Ikke solgt seg i livet, naturligvis, men etter livet. Det skal skjæres i kroppen hennes etter hennes død. For det har hun fått 250 kroner. Alle er såre fornøyd, alle unntatt Madicken. Hun synes ikke noe om dette. Så vinner hun 300 kroner i et lotteri og velger å kjøpe tilbake kroppen til Abbes mor. Denne kan derfor slippe å grue seg for en lite verdig begravelse, og alle applauderer Madicken for hennes omtenksomhet og empati.

Ja, jeg kunne fortalt masse fra denne eventyrlige verdenen vi besøkte. Parken er kåret til Nordens beste, og vi kan bare konstatere at vi støtter den kåringen.

I Astrid Lindgrens verden finner en kultur, litteratur, god tid, blikk for hvert enkelt barn, og noen fantastiske vafler med syltetøy og krem! Ikke så mye salg av krims krams som i de fleste andre parker, men mer ordentlige ting. Det kan vi like.

Våre drømmejenter leker nå Madicken (for etter å ha vært her, er det ikke godt nok med det norske Marikken!) til store høyder.
Mamma Mia har fått pause.

Oslo - opp og ned

For vestlendinger på tur til hovedstaden med en dag til disposisjon, betyr et oslobesøk med barn en tur opp og ned. Jeg snakker naturligvis om Karl Johan. For hva vil man vise sine barn den første gangen de er i hovedstaden? Det de ser på TV, naturligvis. Det er iallefall planen. Man snakker iallefall om SLOTTET og Operabygget.

Men en ferietur starter naturligvis med en is!



For hos oss kan (nesten) ingenting begeistre mer enn et innfridd løfte om en is.



Så bærer det i vei, oppover. Oppover mot SLOTTET. Der bor nemlig Kongen og Dronningen vår. Og for tiden tror vi (mamma) også at Mette Marit og Haakon bor der pga. dreneringsarbeidene på Skaugum. Tenk om..., tenk om..., ja bare tenk om vi hadde sett dem. Små forventningsfulle jenter kan knapt vente.

Det er mye liv i denne gaten. Det myldrer av mennesker, det er mye lyd og folk prater annerledes. De prater slik man prater på barne-tv. Og se over gata, se det vannet der, å det vil jeg så gjerne se på, det ligner gull. Jada, vi skal se på det på vei nedover.



Og plutselig er det mange ballonger i lufta, bokstavelig talt. Ballongglobuser. Hvorfor er det det, mamma? Opprop, appeller om ytringsfrihet. Hva i all verden er det da? En dame kommer bort til seksåringen og sier forsiktig at det handler om at vi kan si det vi vil. Men det gjør vi da... Men ikke alle kan det nei, ok.
Ballongene er tøffe. Slike vil vi også ha. Globuser.



Det er mange inntrykk på vei opp til Kongen og Dronningen! Forklaringene blir mange.



Og så er vi der. Vi er på Slottet. Der er det rosa sand utenfor. Tenk mamma, rosa sand. Og så er det så høyt. Hvorfor er det så mange vinduer i slottet?



Der har de stått, konger og dronninger.



Og så blir det vaktskifte. Så kjekt at det skjer noe. Hvorfor gjør de alt likt? Og hvorfor tramper de i bakken og roper rare ord? Hvorfor ser de så sinte ut? Må de stå ute hele tiden? Blir de ikke kalde? Hvor sover de da?



Så går vi rundt slottet fordi mamma sier at det kan være greit å ha gjort det så slipper man å lure på hvordan det ser ut bak. Men først skal mamma ta bilde av Camilla Collett. Hun skrev visst bok for kjempelenge siden når damer ikke pleide å skrive bøker. Ja ja.



Det var ikke så fint bak slottet. Litt kjedelig, liksom.
Men så tror mamma at Mette Marit og Haakon faktisk bor der nå, for hun ser trampolinen til Ingrid Alexandra og Sverre Magnus. Hun tror iallefall det. Og så lurer hun litt...



Jepp! Det var det! De hopper også på trampoline selv om de er prinsesse og prins. Så rart. Akkurat som oss.



Åh, SE GULLET, mamma og pappa! Det er GULL! Wow.



Det var et kjempefint slott de bor i. Tenk om vi også hadde hatt et slikt. Det hadde vært gøy.



Har hun vært dronning? Dronning Maud? Farmor til Kongen? Hvordan bli man konge og dronning?



Der er den jo, fontenen. Så nydelig den er. Og lampene ligner jo...






Og så skal mamma ta bilde av Ludvig som også skrev bøker for mange hundre år siden. Teater, javel. Og hvorfor kan ikke vi være med på bildet? For hun skal vise det på skolen, ja. Men hun ser sikkert ikke at jeg gjemmer meg bak den lille dama, hi hi.



Bjørnstjerne, hm, rart navn. Javel, også han skrev bøker. Bilde av han også?



Ibsen? Hvorfor kjenner alle han?

Og slik vandrer vi nedover. Nedover Karl Johan. Det er så mye å se. Men en liten forventning i magen har ulmet hele formiddagen. Vi er nemlig i Oslo for å se MAMMA MIA. De små jentene har hatt Mamma Mia-feber i et år nå. De leker Donna og Sofie, Sky og pappaene flere ganger hver uke.

Skal vi leke Mamma Mia? kan den ene spørre.
Ja, da vil jeg være Donna, Sofie og Sky, svarer den andre.
Javel, sier den første, da er jeg resten.

Og så synger de, den ene mer dramatisk enn den andre.

Men nå er det endelig tid for årets høydepunkt:



Hun må ta litt på bildene før vi skal inn. Er ikke tilsnakkelig for øyeblikket. Bare konsentrert.

Og etterpå forandres klumpen i magen til gledesbobler av sang, rytme og rus. For forestillingen innfrir på alle måter. De er i ekstase da vi kommer ut igjen. Mamma også, for den saks skyld. Alle er tatt av forestillingen.

Og så ramses forskjellene opp, filmen kontra musikalen. Og konklusjonen blir at musikalen er kjekkest. Jo, fordi de var virkelige. De kom så nær. Det var jo på ordentlig.

Og så bare må mamma se operabygget. Litt trøtte nå, men men.



Og så er det også så kjekt...



For her får man gå på taket og løpe og leke og så er vi så høyt oppe og så er alt så hvitt og så kan vi rope og løpe og klatre og hoppe og så...



...roper visst mamma og pappa der nede noe. Vi får visst ikke lov, nei.

Og sannelig er sluken av granitt.


Ja, Oslo er byen med konger, dronninger, fontener, Donna og Sofie, og opera i granitt.
Hvorfor har vi ikke vært her før?