Kulturstien 2008

I forbindelse med kulturhovedstadsåret i Stavanger 2008, ble det åpnet en kultursti med variert innslag av kunst som skal få oss til å tenke. I dag har jeg vært på denne turen med min klasse. Vi legger alltid opp til en tur i begynnelsen av skoleået slik at vi blir kjent. Og jeg hadde ikke gått turen før, og skulle heller ikke gå hele turen fordi jeg var grillansvarlig. Men det jeg fikk med meg er verdt et blogginnlegg.

56 elever med variert motivasjon gikk turen sammen med tre kvinnelige lærere med godt mot, godt humør og sjelen på gløtt. For når en skal ut på tur og i tillegg nærme seg kunst, må en åpne de dørene en har.



Det startet med dette blå treet med søppelpynt på. Hvilke assosiasjoner gir det? Forsøpling? Lyseblått håp? Unaturlige elementer i naturen? Gjenbruk?

Så vandret vi inn i ordskogen.



Kan dere tenke dere en mer magisk opplevelse (hvis en ser vekk ifra ungdommers skrål, fjaseri og kropper, akkurat ordskogen skulle vært en aleneopplevelse) enn å vandre i en ganske mørk skog med flere trestammer med inskripsjoner i, trebokstaver på bakken, stillhet og sjel...

Nå!

Lyset er magisk og setter iallefall meg i en bestemt stemning. Jeg liker godt å bli preget på denne måten.

Inne i ordskogen skulle elevene skrive ned noe de assosierte med det de opplevde. En gruppe skrev et dikt som handlet om at hvis alle la hånden på trestammen, ville det bli fellesskap... Det kan jeg like.

Så måtte jeg ta en avstikker alene for å finne grillplassen vår. Da var det gjennom ny skog, og sopper er alltid fasinerende.

Vel framme, og sola dukket opp.

Et fredelig sted.

Jeg gjorde klar til grilling.

Og grillstunden ble fin. Elevene hadde tatt seg ut litt i løypa, var sultne og fikk pratet godt sammen. De hadde sett ulike kunstinnslag på turen.

En glassport med ord på flere språk.

Og på turen videre, skimter jeg noe bak et gult gjerde.

Jeg må lure litt, og kjenner at jeg fylles med tilfredshet og glede over det jeg får se.

Wow, en åker med hortensia.

Jeg skynder meg mot porten, alle elevene har forlengs gått inn, jeg er sist.

Og rett innenfor porten finner jeg et skilt (tok dessverre ikke bilde) der det står SELVPLUKK av hortensia. 20 kroner per blomst. For en herlig handel. En blomsteråker med selvplukk... Det var deilig å gå inn mellom store hortensiabusker.

Og til sist, verdens største fuglerede med kunnskapshungrige elever oppi. Der ble et klassebilde tatt.

En flott skolestarttur! Og en flott velkommentilbaketiljobb-tur for meg som har vært hjemme i permisjon et år. Det er kjekt å være igang igjen.

For de som vil lese mer om kulturstien og se andre kunstuttrykk, se her.

Faster Theas gave

For 27 år siden fikk min mor en gave fra sin faster Thea. Jeg var ikke gamle jenta, men husker at det kom noen eldre damer inn i huset vårt, at de var hyggelige og vennlige og at mor fikk en gave som jeg la merke til. Mer husker jeg ikke. Men besøket er grønt, og damene gamle og milde.


Det er ofte slik at opplevelser får farge.

Når dette besøket har fått fargen grønn, skyldes det rett og slett gaven. Min mor fikk denne grønne bollen for hun hadde feiret rundt tall.

Jeg syntes gaven var rar. En grønn bolle som bare skulle stå på et bord eller en skjenk... Kjedelig, kan jeg minnes at jeg konstaterte.



I de påfølgende årene syntes jeg bollen var redselsfull. Jeg kunne ikke forstå at min mor ville ha den fremme i alle disse årene. En spraglete, stygg grønn pynteting uten funksjon.



Men denne grufulle bollen fulgte barndommen min, den hørte på en måte til. Den var nesten litt plagsomt tilstede. For den var ifølge min mor for fin til å kunne settes vekk. Vi måtte alltid ha plass til den. Dermed ble den stående i det brune møblementet hennes. Etterhvert usynlig.



Til tross for at den med tiden hadde blitt usynlig, integrert i møblene hennes, kom jeg her en dag til å minnes den. Minnene var gode, lune, milde og lysegrønne. Som håpet.
Den bollen måtte det da være noe med. Jeg har aldri glemt den. Den redselsfulle bollen har varme rundt seg. Og jeg blir lita jente sammen med den.



Jeg nevnte dette for min mor. At bollen kanskje likevel var litt fin og at jeg egentlig kunne tenke meg gaven fra faster Thea. Fargene var vel vakre og glasset skjønt..., hvis jeg tenkte etter. Mon tro om...



To dager senere stod den her. Hun var glad for at jeg ville ha den og ta vare på den.

Faster Thea stod nok i sin tid i en butikk og så en skjønnhet hun visste ville få et langt liv.
Jeg skjønte det bare ikke den gang.

Kunstinnkjøp

Jeg er med i styret i en bedriftkunstforening og er derfor med på innkjøp av kunst. Ettersom jeg har forstått, så er bedriftkunstforeninger et typisk vestlandsfenomen. Ikke vet jeg. Det jeg imidlertid vet er at det er kjekt, spennende og utfordrende.

Denne uka har det vært innkjøpsrunde, og det er spennende men også vanskelig. Det finnes jo så mye flott og så mye stygt, og så er vi så forskjellige og så må vi tenke at vi er forskjellige. Innkjøp av kunst kan ikke være en demokratisk prosess. Alle i styret skal ikke like bildene vi kjøper inn, heller ikke skal vi samles om et minste felles multiplum i forhold til kunst. Da blir kunsten oppdragende og ikke fri. Og det vil vel være berøvelse.

Så derfor blir en innkjøpsrunde slik at hvert av styremedlemmene finner sine darlings, noen av dem må killes, noen får bli med. Og så må vi prøve å finne noen som kan se ut til å være flotte og interessante selv om de er bygget på andre oppskrifter enn de vi mener er best.

Dermed fikk vi med oss litt forskjellig. Og det er alltid interessant å høre hva kollegene mener om kunsten på veggene. En kan sitte rett ved siden av en som slakter det bildet en selv fant fantastisk, en kan diskutere om bilder virkelig er kunst, en kan prate om symbolikken i bildet, hva det gir oss osv. Kunst skaper meninger og debatt, og det er derfor det er så gøy å få bidra med "stoffet" til dette.





På fineart kan en finne mye kunst. Jeg titter innom med jevne mellomrom bare for bli bedre kjent med kunstnere og lære litt mer. Jeg er nemlig ikke dreven i dette overhodet.
Men som en gallerist sa; den som kan lite har ofte et mer åpent sinn og styres ikke så lett av hva som er bra og ikke.

For kunst er jo en subjektiv greie, ikke sant?

Kunstverket vårt

Her er kunstverket vårt, malt av Monica Øsebakk, 2008.

Et bilde til å bli glad av, tenker jeg. Jeg smiler når jeg ser på det.

Mine assosiasjoner ligger innenfor stikkord som

• våge å miste fotfestet, ta en sjanse
• tjo hei, jubidu, ho ho
• livet mitt er kaos, men jeg smiler fremdeles
• fritt fall, skjebnen styrer
• obs, det gulvet var glatt gitt

Det hadde vært interessant å høre hva andre ser i bildet.

Strikketøy og oljemaleri

Nå strikker jeg.
Jeg har ikke hatt strikkelyst på lenge, over et år. Men i går kjøpte jeg strikketøy (det ligger jo sikkert 10 påbegynte rundt omkring), og i dag har jeg strikket en del. Gøy.
For det regner ute og da trekker hagen i svært liten grad. Dermed blir en del løker liggende og vente på jord. Jeg vet de forringes av å ligge lenge, men de blir liggende. Aner ikke hvorfor. Fornuften er ingen drivkraft for tiden.

Så derfor strikker jeg altså. En tunika til 5-åringen.

Ellers har jeg gått tur i en time i dag, og idet jeg kom hjem og dro vogna opp trappa, begynte det å pøsregne. Hvilken timing :-)

Og så har vi vært på kunstutstilling og sett Monica Øsebakk sine bilder. Vi kjøpte ett, vårt første utstillingsbilde. Ellers er det bedriftkunstforeningene (som visstnok skal være et vestlandsfenomen) som bringer kunst til hjemmet her, og det er et bilde hvert tredje år. Vi har altså ikke den store samlingen.

Monica Øsebakk maler naivistisk, så vi har vært sprelske i dag synes vi. Jeg skal legge ut bildet når vi får det hjem. Gleder meg.