Pepperkakeknus

Romjulen er tid for pepperkakehusknusing. Og det er stor stas for små barnehender (og barneviljer) å få lov til å banke noe istykker. Snopet er allerede fortært.



Det er godt med god kamerathjelp når store oppdrag som husknusing skal utføres. Og samarbeid er viktig. For eksempel det å slå samtidig...



Men etterpå er det ikke mye samarbeid. Nei, da rår den usiviliserte naturloven survival of the fittest; kampen om de beste stykkene er igang. Nådeløst.

Men så roer det seg igjen. Tenk å få spise så mye pepperkake en vil og attpåtil drikke brus. Mmmm.

Hermegåsa

Her i heimen har vi ei tulle på fire som elsker å gjøre det alle andre gjør. Og hun elsker miniatyrvarianter av alt mulig.
I høst har hun blitt så begeistret for Marit Larsens lille video på YouTube. Hun har sittet klistret foran pc-en og bare studert detaljer. Dette medførte at årets julepresang fra mamma og pappa skulle oppfylle et ønske om miniatyrpianoet Larsen bruker her. Og slik ble det.



Dermed er lykke gjort. Hun sitter nå med pc-en foran seg og studerer videoen enda mer, finner frem instrument for å gjøre det samme i sofaen. Det eneste hun mangler her er tromme (lillesøster har en, men den holder hun selv fast på). Det er imidlertid ikke noe problem så lenge det finnes klosser i huset.

Jeg liker igrunnen melodien godt, jeg. Og det er bra, for den repeteres og repeteres. Slik kan jeg minnes at jeg også holdt på da jeg var liten.

Repetisjon er ingen dum læringsstrategi.

Julen

Juledagene løper avgårde. De er stappede av innhold og fart, og tiden til å sette seg ned og puste blir knapp. Når så timene plutselig er der, er det godt å suge dem til seg, fylle dem med tanke og ro.

Julen består i møter. Vi møter strålende barneøyne som koser seg aller mest med forventningene og all tiden de får til kos. Vi møter lukter og stemninger som roper om fred og ro, og som får det innimellom travelhet og tempo. Vi møter folk som viser glede over gjensyn, bugnende bord som forteller om fest og ønske om trivsel, vinterkåper og -frakker, nypussede støvletter og nystrøkne duker. Stearinlys i vakre julestaker, duftende svibler og gull og sølv. Det er ikke grenser for hvordan vi viser ønsket om felles glede og kos.

Det handler vel kanskje om å kunne se tankene og hendene bak som symbolhandlinger for kjærlighet.





Julen er nettopp kjærlighet.

Fortsatt god jul!

Jul, jul strålande jul!

Det er ikke jul her ennå. Vi er på vei, men det tar sin tid. Det er nemlig slik at når jeg har satt en ting et sted, så er den ikke der i neste øyeblikk. Da står den et helt annet sted, om den står i det hele tatt. Tingene her i heimen er så lett bevegelige, ser det ut til.



Og jeg har tatt problemet opp med døtrene her, men de later som ingenting og sier de ikke forstår de heller. Og dermed må vi alle taust akseptere at tingene flyter rundt av seg selv. Det kan se ut til at de ikke liker å stå i ro. Denne engelen her fikk plutseleg plass i fruktstativet som står klart til å fylles med frukt. Den kan godt sitte der for meg, men når jeg tror den sitter på puffen sin, og ikke finner den der, så lurer jeg på om jeg i det hele tatt satte den der. Jeg begynner rett og slett å lure på om jeg har blitt glemsk.



Jeg har nå akseptert at det er De usynlige som flytter på tingene her hjemme.



Innimellom røper dog De usynlige seg. De bryter spontant og med stor iver og glede ut følgende utsagn: "Se mamma, her er du og pappa. Pappa har hatt på hodet og ditt hode er langt. Er dere ikke fine?" Og så må jeg nikke og si det er vi saktens. Vi er kjempefine! Spesielt jeg med langt hode! Hatten til pappa er forresten hentet fra en annen lysestake, som ikke står der jeg trodde den stod, heller ikke der jeg tror den kan ha blitt flyttet til av De usynlige, nei den befinner seg på gulvet sammen med noen dukker. Hatt, ja. Alt er i orden med fantasien.



Men det skal bli jul til slutt.

Vi må bare ta en liten leteøkt først og gjøre operasjonene et par-tre ganger. Ting tar på en måte leeengre tid enn før.

Jeg tenker at vi er i havn rett over midnatt i kveld. Da skal en mamma og en pappa sette seg i sofaen og tenke at det vi innimellom (eller ganske ofte) opplever som kav, ikke er kav, tvert imot; Det er Livet. Det er det vi lever for.

Vi ønsker dere alle en riktig god og fredfull jul.

Julekalender og Svingen

I fjor desember skrev jeg et innlegg om Jul i Skomakergata. Mine jenter opplever ikke magien. Og jeg har kommet til at det er greit.

I fjor var det Jul i Blåfjell som var NRKs julekalender, og jentene her elsket den. De sang "Kom Blåne, kom jente kom gut, snart kommer jula til Blåfjell..." så det ljomet.

I år er det Svingen som gjelder. Og Jul i Svingen har ifølge småfrøknene her, passert Blåfjell i popularitet. Ingenting slår Svingen. Jeg har til og med strikket Akayaluer til de to eldste her og en til venninna deres. De er bitt.

Og det er nesten jeg også, he he. Jeg liker serien godt jeg. Det er mange treffende situasjoner der, mye humor, noe trist, noe uventet. Serien spiller på så mange følelser. Her en dag satt jeg alene foran barne-tv for jentene var på besøk hos ei venninne, og jeg tok meg i å gråte da Nure skulle framføre noe på scenen hjemme hos Victorias mamma. Der satt jeg altså, helt alene og tørket tårer av barne-tv...

Vi gleder oss hver dag til ny episode. Desember har fått ny julekalendermagi.

Jul og snø

Så er det jul igjen. Amaryllisen er på plass. Jeg elsker de hvite, og i år er det litt tidlig blomstring. Den blir vel akkurat avblomstret til jul, tenker jeg. Godt planlagt, he he.




Men jeg nyter den selvsagt i lange drag. Den er så fredelig. I dag har snøen lavet ned, og bambusene mine utenfor ligger bøyd mot bakken. Det er fem stenger som står høyreiste. Må nesten ta bilder i morgen. Jeg husker forrige snøfall da jeg var redd den skulle brekke, men her inne ble jeg beroliget med at den bare bøyer seg og reiser seg atter. En god egenskap!

Snøen skaper glede her i heimen. Jentene har vært ute på ski og kjelke i dag, og vi tørker klær og votter så godt vi kan når de er inne og spiser. Med snø kommer det kakao på bordet. Det må bare være slik. Juleferie med masse snø - kan det bli bedre?

Mor selv fortynner garnlageret sitt. Jeg har strikket en del småting i restegarn, så det fordeles litt smått under noen juletrær i år.



Ellers er vi alt annet enn godt i rute. Vi henger etter som bare det. Men det går greit! Det meste gjør jo det, ikke sant?

Ryfylkenytelse

Akk som dagene går. Julen har vært fin, kaker ble bakt og alle vel fornøyde.

Og så ble det en vakker stund 1. juledag da vi var på besøk i Ryfylke. Heldige er de som har vestvendte vinduer i stua...

...og enda heldigere er de som har vestvendte vinduer i stua med dette skuet:





...og denne hengebjørka som kiler en på nesen når en kommer på besøk og passerer under den...






Mesterverk!

Julesnop og tradisjoner

I min jakt på nye, spennende snopeoppskrifter, har jeg foruten de som er lagt inn under kommentarene i forrige innlegg - tusen takk for dem, de skal prøves! - kommet over noen inspirasjoner i månedens Bolig Pluss.





Tenkte jeg skulle legge inn bilder av fristelsene.

Her er sjokolade med pistasjenøtter på:

Og så noen "tranebærdrømmer":

Mokkakuler:

Marsipan med granateple:

Peppernøtter med sjokolade (jeg skal prøve Solfrids med hasselnøtter istedenfor)

Og til sist ren marsipan i gøyale figurer:


Jeg har ligget sjuk store deler av uka, og har derfor ikke fått gjort framskritt på bakefronten. Men husbonden er seg sitt ansvar bevisst - han har tatt med jentene på det han har så koselige minner fra da han var liten, nemlig forme marsipanfigurer og -snop.

Så mens jeg har holdt sengen med beskjed om at "dette KAN jeg", så har han og jentene slått BoligPluss' sine profesjonelle konfekt og gøyale snømannfigur ned i støvlene med dette:



Se hvor kjærlig utformet denne karen er. Med sjokoladetrukne ski og hatt med kokossnø på. Lettere rødsprengt i fjeset etter en strabasiøs ferd i fjellene.

Jeg ble helt rørt da jeg oppdaget ham stå kjølig og innpakket i plast i dag. Kan bare forestille meg mange varme barndomsminner i den.

Ellers har følgende marsipansnop også blitt produsert:

Litt lite igjen av de rosa bitene, men med opp til flere prinsesser i heimen, er det forståelig.

Heretter skal marsipanforming (for vi kjøper marsipanen...) være en del av tradisjonen i heimen. Og husbonden er utnevnt til prosjektleder.

Selv skal jeg ta prinsessene med på noen av mine minner til uka. Kanskje dere får en titt... ;-)

Amaryllisene mine

Det er lite hage i min blogg for tiden. Og ikke har jeg mange planter inne heller.
Men hippeastrumene mine er der, to stk. fra Rema 1000, White Arctic

Amarylliser er nydelige, og jeg har sett så mange vakre her inne på hagebloggene.

Her er mine:

De er så fredfulle.

Men de velter når de blomstrer... sukk. Denne siste her hviler inn mot veggen.

Skomakergata og magi

Jeg har kjøpt inn 24 episoder av "Jul i skomakergata", og vi ser nå en episode hver dag. I mitt hode er nemlig Skomakergata den beste. Det vil si, det var den beste. For det er en forunderlig opplevelse å se serien nå, 29 år etter at den første gang ble vist.

Den gang...
- Jeg elsket Jens Petrus' samtale med meg (tvseerne)
- Jeg elsket den koselige stemningen
- Jeg syntes Stinemor var supernydelig og fantastisk som kunne danse ballett
- Jeg elsket melodien til Jon Blund
- Tøflus var en liten skjønn rakker
- Alt var så koselig, bakeriet, postmannen etc.
- Og så de nydelige små barneskoene
- og de røde hjertene i vinduet
- og appelsinen
- og og og

Nå...
- Hvorfor blir barna kriblete og ufokuserte?
- Åja, de liker Tøflus
- Jon Blund også
- Og de røde hjertene i vinduet
- Men hvorfor blir de ikke fortryllet av Stinemors dansetrinn?
- Kanskje litt mye prating til barne-tv å være
- Hm, så tregt og rolig alt er
- Kulissene burde vært bedre, men det var jo 70-tallet
- Gode og kloke poeng
- Lun stemning
- Hvor er jentene?

Egentlig er det trist.
Det er som å lese en bok som en gang ga en vanvittig flott opplevelse på ny og oppdage at magien er vekke, eller iallefall redusert. Skomakergata har bleknet. Jeg kjenner litt til barnefølelsene mine den gang og de er deilige, men de blir i for stor grad forstyrret av "vokseninnblanding".
Og så er det trist at jentene ikke liker den så godt som jeg gjorde, men jeg kan forstå det. Tempoet i dag er høyere på alle måter, uttrykkene mer intense.

Og så er det en (nok en) bekreftelse på at min historie ikke er deres og heller aldri vil bli. Jeg blir ofte konfrontert med nettopp dette, nemlig. Jeg tror jo at mine drømmer og lengsler er deres drømmer og lengsler, og så er det ikke det. Mye av det som er viktig for meg, er ikke viktig for dem. Og på en god del områder er jeg sjeleglad for akkurat det, på andre synes jeg det er litt kjedelig eller trist.

Skomakergateprosjektet er derfor i sum litt trist. Jentene opplever ikke magien jeg opplevde. Så til tross for at jeg forstår grunnen til det i dag, så vil jeg ikke forstå eller akseptere at jeg forstår.
Om dere skjønner.

(Og slik har det vel vært i generasjoner...)

Desember og julepynt

Da har vi allerede flydd inn i desember med baking, pynting og husbondens bursdag. GRATULERER MED DAGEN, kjære venn! (Husbonden konstaterer at han er inne i noen kjedelige år, (42, 43, 44 osv.) fordi det er ingenting ved dem... Haallllooooo?)
I dag ble han behørig feiret av sine små jenter. Det er fantastisk å se iveren deres. I morges kom de listende inn på soverommet, lett hviskende (hysj, vi må ikke snakke høyt for da våkner pappa) og småknisende. Både mamma og pappa lå våkne og gløttet skjult på dem. De hoppet opp i senga, sang happy birthday og leverte gaven med forventningsfulle øyne. De nærmest skalv av forventning, kunne ikke sitte stille og frydet seg da pappaen pakket opp de to cd-ene fra dem. Den største gaven var gleden deres.
Den kan ta fra en mor og far pusten.
Og derfor kan jeg ikke si meg enig i hans syn på alderen. Han er midt i det!


Ellers er julen på vei inn i heimen:

Kalenderen er på plass


Jentene får en pakke annenhver dag, og den dagen de ikke får pakke, får de forsyne seg av pepperkakekalenderen som henger i gangen (de forsyner seg nok litt innimellom også)



Englene mine



...og de nye lyshusene jeg bestilte på Boligfryd. Jeg er kjempefornøyd med dem.



Slike små ting som dette piffer opp ellers mørke dager.

Og jeg gleder meg masse til denne hippen (arctic white) springer ut:


Ha gode desemberkvelder.

Til julenissen fra femåringen

Da har femåringen min skrevet ønskeliste til julenissen. Hun syntes naturligvis det var rart at vi bare satte opp 10 punkt, men klarte ikke å fylle alle ut.

Likevel har hun et lass med ønsker som ikke står oppført, og som hun nå er redd for at ingen får med seg. Det er så fryktelig mye kjekt i lekebladene vi får i posten. Hun kan sitte og bla i dem i timesvis og kommer innimellom (les: omtrent hele tiden) til oss for å vise hvor fint alt er.

Jeg husker disse situasjonene så godt fra da jeg var liten så jeg ikke skal moralisere noe her. Det var helt fantastisk da lekebladene kom. Jeg også kunne sitte med dem i timesvis, og jeg husker jeg syntes min mors respons på henvendelsene mine var nokså laber. Jeg kunne ikke forstå at hun ikke hadde samme iver. Akkurat det tenkte jeg på i dag da femåringen kom løpende.
- Se, mamma, se den nydelige sminkedokka. Å, en slik skulle jeg så gjerne hatt.
- Ja, den var fin.

Selv ønsket jeg meg også sminkedokke, men fikk det aldri.
Det er noe godt i det å ønske seg noe og ikke få det med det første, tror jeg. Men samtidig opplever jeg som mor at jeg gjerne vil gi henne det hun ønsker seg når det blir jul. Men hun kan naturligvis ikke få alt. I fjor fikk hun flere små gaver (vi ville vel at hun skulle få flere ting hun ønsket seg), men det ble for mye for henne. Så i år får hun får én gave på ønskelista, nemlig nr. 1: Polly pocket-butikk. Den er innkjøpt og ligger i kjelleren.

Så håper jeg hun ikke forandrer mening før jul iallefall.