Å fange sola i november

På denne mørke tida er det sparsomt med solglimt i hagen vår. Noen dager dukker den imidlertid opp, og da er det bare å løpe ut og shoote (er det ikke det det så moderne heter?), eller knipse, som jeg ville valgt å si.

Og en slik knipsing blir et forsøk på å fange sola der den er. Sola er jo overalt og i alt, ikke sant. En slags panteisme. Den gjør jo vakker...

En fredelig morgenstund med sol i en hage på hell.

Høstberberis

Jeg har åpnet øynene såvidt for plantene ute. Og i dag har morgensola varmet mitt hagehjerte.



Ettersom vi har en østvendt hage, er det ikke mye sol der på vinterhalvåret. Litt trist igrunnen, for jeg elsker sol. Men morgensola finnes, og den framhever en intens glød i den noe kjedelige berberishekken vår. Den skal bøte med livet for utbygging snart, men enn så lenge står den her, enorm og fargesprakende.



Denne berberishekken har levd lenger enn meg, og den har fulgt meg i hele min oppvekst. Derfor er jeg litt glad i den til tross for dens torner, eller stikkerter som vi kaller dem. De har boret vei inn i mine fingre og armer mang en gang, og nå i ungenes. Men slik er det bare, vi aksepterer uten et ord. Flinke på å ta dem ut igjen har vi også blitt.



Og i dag skinner hekken med all sin prakt. Den lyser opp og fargelegger et ellers grått gårdsrom, spesielt når sola fanger fargene.

Da er det bare å suge til seg, bukke i støvet og takke.

Det er nesten litt vemodig å tenke på at den ikke skal leve stort mer.

Ingen vil vel være enig med meg der, men så har de heller ingen berberishistorie å legge til.

Noen ord fra en taus

Takk, Nefertiti!

Jeg sparkes igang til et innlegg her. Det har gått måneder uten en lyd herfra. Og grunnen er ganske enkelt at jeg mistet helt hagegløden denne sesongen, jeg. Nå er det massevis av arbeid til våren, og jeg er ikke spesielt tent på å komme igang med det, men jeg vet at våren inspirerer så masse, så jeg bekymrer meg ikke.

Nefertitis ord om et lite innlegg fikk meg til å ta en liten tur ut i høsthagen her. Det er ikke så mye skjønt igjen der ute nå, men disse jordbærplantene er rene kunstverket der de står så ensomme og forlatte i krukkene sine. Jeg har ikke hatt jordbærplanter før, så jeg visste slett ikke at de fortonte seg så vakre på sene, våte høstdager.



Når interessen min dalte så voldsomt, forsvant også plantenavnene ut av hodet mitt. Jeg ser at de må holdes varme. Jeg tror dette er en bergknapp...? Den blomstrer ennå den.




En kan lese så mye symbolikk inn i hage og blomster.
Og jeg skal la bloggen bli mer aktiv framover.

Ha gode høstdager, dere som måtte droppe innom en taus blogg.