Årets første

En søndag i sol og med ekte varmegrader dro oss alle ut i hagen i dag.



En kaffekopp og noen skiver smaker veldig mye bedre når de kan inntas ute. Dette førte selvsagt til at noe snø ble måket vekk fra altanen slik at alle fikk mer boltreplass.



Store og små



Og når vi på en måte er ute og nyter hagen for første gang dette året, er det naturlig med en liten vandring.

Under her er en vissen klematis jackmanii som skal klippes ned snart. Og så er det laurbærheggen til høyre, og den er jeg så redd for at skal bukke under nå i kulda.



I treet henger et lite fuglehus som fireåringen her eier. Det blir spennende å se om det dukker opp noen små i det.

Og så er det denne (husker ikke navnet), vakker.

En nedfrosset hortensia, det blir nok ikke blomster på denne i år.

Jeg er også spent på om eucalyptustreet overlever denne vinteren.

Det er bare den som venter som får se.

3 spørsmål

1. Skal jeg pakke inn laurbærhegg-hekken min nå som sola begynner å varme og det er tele i jorda? Den er jo vintergrønn med gummiaktige blader.
2. Skal jeg pakke inn rhododendronene?
3. Hva med bambus?

De andre får stå sin prøve.

God morgen, sol!

Jeg blir snart syk av lengsel etter bare marker nå. Snøen er vakker, og i dag når solen kiler den med de varme strålene sine, er det et syn (som jeg slett ikke får fram på bildene her, men som alle likevel skjønner).



Når jeg ser sola presse seg fram på denne måten, umerkelig og deilig, får jeg assosiasjoner til et fantastisk dikt jeg hørte for noen uker siden. "Solen på Fire Island" av Frank O'Hara.



Det var Jan Erik Vold som leste det for meg, ja ikke personlig da, men for en gruppe. Og jeg ble helt betatt av framføringen.



Så på denne ellers kalde dagen, skal dere få dette diktet. Jeg har ikke den norske oversettelsen, her, så det blir på engelsk. De som abonnerer på Spotify kan imidlertid finne oversettelsen og en fantastisk framføring av diktet her eller ved å søke på Jan Erik Vold (En sann beretning om solen...).



A True Account of Talking to the Sun on Fire Island

The Sun woke me this morning loud
and clear, saying "Hey! I've been
trying to wake you up for fifteen
minutes. Don't be so rude, you are
only the second poet I've ever chosen
to speak to personally

so why
aren't you more attentive? If I could
burn you through the window I would
to wake you up. I can't hang around
here all day."

"Sorry, Sun, I stayed
up late last night talking to Hal."

"When I woke up Mayakovsky he was
a lot more prompt" the Sun said
petulantly. "Most people are up
already waiting to see if I'm going
to put in an appearance."

I tried
to apologize "I missed you yesterday."
"That's better" he said. "I didn't
know you'd come out." "You may be
wondering why I've come so close?"
"Yes" I said beginning to feel hot
wondering if maybe he wasn't burning me
anyway.

"Frankly I wanted to tell you
I like your poetry. I see a lot
on my rounds and you're okay. You may
not be the greatest thing on earth, but
you're different. Now, I've heard some
say you're crazy, they being excessively
calm themselves to my mind, and other
crazy poets think that you're a boring
reactionary. Not me.

Just keep on
like I do and pay no attention. You'll
find that people always will complain
about the atmosphere, either too hot
or too cold too bright or too dark, days
too short or too long.

If you don't appear
at all one day they think you're lazy
or dead. Just keep right on, I like it.

And don't worry about your lineage
poetic or natural. The Sun shines on
the jungle, you know, on the tundra
the sea, the ghetto. Wherever you were
I knew it and saw you moving. I was waiting
for you to get to work.

And now that you
are making your own days, so to speak,
even if no one reads you but me
you won't be depressed. Not
everyone can look up, even at me. It
hurts their eyes."
"Oh Sun, I'm so grateful to you!"

"Thanks and remember I'm watching. It's
easier for me to speak to you out
here. I don't have to slide down
between buildings to get your ear.
I know you love Manhattan, but
you ought to look up more often.

And
always embrace things, people earth
sky stars, as I do, freely and with
the appropriate sense of space. That
is your inclination, known in the heavens
and you should follow it to hell, if
necessary, which I doubt.

Maybe we'll
speak again in Africa, of which I too
am specially fond. Go back to sleep now
Frank, and I may leave a tiny poem
in that brain of yours as my farewell."

"Sun, don't go!" I was awake
at last. "No, go I must, they're calling
me."
"Who are they?"

Rising he said "Some
day you'll know. They're calling to you
too." Darkly he rose, and then I slept.


Frank O'Hara



I denne boka finnes Jan Erik Vold sine oversettelser av O'Haras dikt.
Skulle gjerne hatt den!

Ha en god dag.

Februar og karneval

Februar er boller og fest, katter og utkledning.


Igrunnen er det fint med litt kos i denne grå, våte og noe kjedelige måneden. Og karnevalstid i barnehage er alltid stas.

Jeg kom over en flamencokjole på Fretex her forleden, og den ble straks adoptert av fireåringen. Hun ville være flamencodanser på karnevalet og har øvd heftig på flamencodans i forkant.

Karnevalet innfridde!

Så er den ny

Så har buketten jeg fikk forrige helg fått nytt preg.



Tulipanene har gått av med døden og er erstattet med noen bjørkekvister. Og ny vase.



Det er ikke så mye som skal til.



Så ble det "ny" bukett til helgen.

Blomst til mor

Morsdagen i dag brakte skjønnhet inn i heimen.



Det er ikke det at det ikke finnes skjønnhet her fra før, altså. For det flyter over av skjønnhet her. Røde kinn, single sokker, vinduer signert med barnehender, støvsuger permanent på stuegolvet, skorper under kjøkkenbordet, forventningsfulle øyne, latter, overfylt skittentøykurv, en smokk her og en annen der, en hårspenne under en sofa... Ja, jeg kunne ha ramset opp skjønnheter i det uendelige.



Hadde jeg bare sett dem!

For dessverre er det slik at alt det skjønne kun eksisterer i sin egen verden, i sin egen tid. Jeg er ikke så flink til å se det. Blikket mitt opererer på en annen frekvens, uimottakelig for den ekte skjønnhetens bølger.

Men er det ikke slik at når en eldes, så endres frekvensfølsomheten vår? Iallefall har jeg hørt at de høye lydene er langt mer vanskelige å fange når en er eldre, da har en kanskje fokuset på noe annet? Og det får meg til å forstå hvorfor så mange eldre mennesker snakker om at jeg må nyte NÅ. Det jeg har i dag varer ikke evig.



Så derfor vrir jeg på tuneren min, søker et annet frekvensområde som skjønnmaler hverdagens irritasjoner og frustrasjoner. Jeg er dog like fullt mottakelig for gammeldags skjønnhet i form av buketter som plutselig bare står på kjøkkenbordet og en mann som sjenert studerer reaksjonen til kona fra stua. Men på en morsdag kan man jo bestemme seg for å bli en bedre mor også, selv om kortet fra syvåringen her sier jeg er den beste i verden.

Man skal søke utvikling.

Gi meg våren!

Vinter og hvit snø er fint. Det er ikke det.
(I fjor likte jeg visst snøen bedre, men da lå den aldeles ikke i to mnd.)



Det er bare det at jeg nå etterhvert begynner å tenke på alt som spirer og gror på trær og under den hvite snøen. Skulle gjerne ha blitt med på mer av den prosessen.

I dag da jeg hentet i barnehagen, hadde personalet samlet inn noen greiner. Og på dem satt små pelsaktige gåsunger og tittet ut av nyåpnede knopper.
Hallo! Nå vil jeg ha vår!



I mellomtiden koser vi oss med lyseblå svibler på kjøkkenbordet.
Fine de også, altså, det er ikke det... (heller)

I dag passer det med et dikt

Å eiga

Stundom spør ein:
Kan ein eiga eit anna menneskje?

Når to møtest
i hug og hold
og kjenner seg eitt
så ikkje anna er te -
kjenner ein seg eitt
i eit augnekast,
i eit lite ord,
i ein tanke,
i hugskot,
som fer over kornmo
over blømande enger -
kjenner ein seg eitt
i det ein aldri nemner
men som er som svalande regn
for solbrend mold.

Når to har møtt einannan
slik at ikkje anna var te,
slik at dei kjende seg sterkare enn alt
og veikare enn alt,
skjøna berget, så hardt som det er,
skjøna blomen, så mjuk han er -
Og stend eismale att.
Er ein då eismal?
Er ikkje då det andre men'skje med
i kvar rørsle ein gjer?
Ja, kan ein då nokonsinne bli eismal att?

Når to gjev seg til kvarandre,
og dei stend eismale att
kjem det ein strid
i hugen,
i holdet,
om det å eiga
og det å vera fri.

For enno er men'skje bundne
og veit ikkje kva dei seier
når dei kviskrar til kvarandre:
eg elskar deg.

Fyrst dei har sagt ordet
rømer dei
som for ein brann dei har sett på.

Fyrst når to men'skje kan seie til kvarandre:
Gå der du vil,
du er du!
Gjer det du vil,
eg er eg -

Men eg ser vegen din
og eg lyder etter fotefara dine
og eg kjenner din vilje
strøyme gjennom blodet
i jamne, rolege pulsslag -

Fyrst då kan to men'skje eiga kvarandre.


Aslaug Vaa, fra Skuggen og strendan, 1935

(eismal - alene, enslig)

Michael Jackson-inspirert

Noen gutter i barnehagen til fireårngen her digger Michael Jackson. Det synges og danses litt, og denne aktiviteten smitter, naturligvis. Her hjemme har jeg måttet ta fram mine gamle Michael Jackson-cder, og de sprer stor glede. Dermed har både Billy Jean og Thriller fått en liten renessanse også hos oss.

Det er noe med renessanser. Ting får liksom nytt liv, og ofte utvidet betydning. Eksempelet på Jacksonrenessansen her hos oss kom i dag da fireåringen, som i dag er hjemme med mamma og baker og leker kafé, ga lyd fra seg på kjøkkenet.

- Ei vaskefilla, filla-a
da da da da da da da...
- mamma har ei vaskefilla, filla-a

Denne Thrillerinspirerte låten dro meg ut på kjøkkenet i ren fascinasjon.

Vår Michael Jackson-fan evner å modernisere (eller kanskje ikke, mammas vaskefille vitner vel ikke akkurat om nyorientering, men det får så være).

Så nå nynner vi på thrillerfiller her mens vi venter på at deigen heves.

Et herlig dikt! Iallefall når Jan Erik Vold leser det. Jeg hørte ham på en forelesning nettopp. En fantastisk opplevelse.

Jeg kan bare gjengi teksten her, den står godt alene.


Eksistens

Anne kom fra skolen og
sa at på skolen sier de at
Gud ikke eksisterer. Jeg sa
at det skal du ikke tro på.

jammen eksisterer Gud da?
Ikke for den som ikke tror,
sa jeg, men ellers eksisterer Gud.
Er det ikke rart da sa Anne.

Jo, sa jeg, det er rart.
Går det an, sa Anne, å ikke
eksistere og eksistere.
Ja, sa jeg, det går an for Gud


Ernst Orvil