Det er ikke det at det ikke finnes skjønnhet her fra før, altså. For det flyter over av skjønnhet her. Røde kinn, single sokker, vinduer signert med barnehender, støvsuger permanent på stuegolvet, skorper under kjøkkenbordet, forventningsfulle øyne, latter, overfylt skittentøykurv, en smokk her og en annen der, en hårspenne under en sofa... Ja, jeg kunne ha ramset opp skjønnheter i det uendelige.
Hadde jeg bare sett dem!
For dessverre er det slik at alt det skjønne kun eksisterer i sin egen verden, i sin egen tid. Jeg er ikke så flink til å se det. Blikket mitt opererer på en annen frekvens, uimottakelig for den ekte skjønnhetens bølger.
Men er det ikke slik at når en eldes, så endres frekvensfølsomheten vår? Iallefall har jeg hørt at de høye lydene er langt mer vanskelige å fange når en er eldre, da har en kanskje fokuset på noe annet? Og det får meg til å forstå hvorfor så mange eldre mennesker snakker om at jeg må nyte NÅ. Det jeg har i dag varer ikke evig.
Så derfor vrir jeg på tuneren min, søker et annet frekvensområde som skjønnmaler hverdagens irritasjoner og frustrasjoner. Jeg er dog like fullt mottakelig for gammeldags skjønnhet i form av buketter som plutselig bare står på kjøkkenbordet og en mann som sjenert studerer reaksjonen til kona fra stua. Men på en morsdag kan man jo bestemme seg for å bli en bedre mor også, selv om kortet fra syvåringen her sier jeg er den beste i verden.
Man skal søke utvikling.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar