Lys

Slik lå strikketøyet mitt da jeg kom ned i stua i dag, badet i sol. Og det er fantastisk å få lov til å ønske lysere tider velkommen. Sola inviterer som regel alltid til gode dager. Og min dag har vært god. Jeg hadde for eksempel et øyeblikk i bilen da jeg var ute og kjørte i dag som ga meg frysninger. For første gang på flere måneder kunne jeg nå se et vakkert syn på motorveien. Og en kan undre seg hva som er vakkert på motorveier. Jo, en lang rekke med biler i kø hvor solen får reflektert strålene sine, hvor strålene spres i alle retninger. I tillegg til dette spilte radioen "The rose". Jeg satt med frysninger i bilen og kjente stor lykkefølelse.

Og så strikker jeg igjen.

Det går foreløpig bra, og seksåringen skal snart få genseren hun ønsket. Hun var nemlig lei av blå genser når så mange andre hadde rød eller rosa eller lilla eller iallefallenjentefarge!!!!! Jeg kjøpte den. Og ermene er nå påbegynt.

Etterpå skal minstejenta på 6 mnd få en strikkekjole i dette garnet.

Tenk så energitilførende lyset på alle måter er. Et underverk!

Nyheter

I dag har vi gjort lite her hjemme. Dagen flyr uansett. Og jeg vet egentlig ikke hva denne ble fylt med. Men nå er det ubønnhørlig kveld igjen, og husbonden og jeg sitter i godstolene våre og ser på nyheter på ulike kanaler.

Flystyrten i New York fikk en del oppmerksomhet, og det er fantastisk at alle overlevde. Når vi sitter slik, betrakter jeg husbonden litt. Han jobber med nyheter og er naturligvis opptatt av dem. Men han er så genuint opptatt av nyheter at jeg synes det er godt gjort. Han sitter altså der, i stolen sin, med en pc på fanget hvor han surfer rundt på nettaviser samtidig som han betrakter kollegenes framdrift i egen avis, så har han mobilen sin, som han surfer på samtidig, og så fengsles han av nyheter på tv-en. Så drikker han litt kaffe, kikker rundt på de ulike nyhetsformidlerene sine og er i en egen verden. Han lever i nyhetene. Og merker lite til at jeg kikker på ham.

Så tar jeg fjernkontrollen og skrur ned lyden etter å ha hørt de samme flystyrtnyhetene opplest et utall ganger, og spør om vi kanskje kan prate litt. Jada, klart vi kan. Han er grei sånn. Han pakker vekk nyhetene og gjør seg klar. Og så kommer treåringen inn for hun er forkjølet, og det lille avbruddet betyr visstnok endring av agenda. For etterpå tar han opp avisene og magasinene sine og begynner å lese - nyheter, naturligvis.

Jeg synes det er godt gjort. Og så sier jeg at jeg synes han bør opprette sin egen blogg og undrer meg (ja gjør jeg egentlig det) over hva den kan handle om. Han undrer seg også. For hva er vel han opptatt av?

Haalllooo...
Det må jeg si er en ekte nyhet.

Å nyte og leve livet?

Jeg får stadig høre at jeg må nyte tiden med små barn. Og jeg gjør det. Jeg er tilstede, ler og prater med dem og storkoser meg når jeg ser hvor deilige og levende de er i alt de gjør. I absolutt alt. Og så dør onkelen min nå, og da snakker vi litt om at det er viktig å leve livet slik at en ikke angrer noe i ettertid.

Dette vekker spørsmål. Jeg begynner å lure på hva alle mener med at en må nyte denne tiden, at en må leve livet. Forstår jeg dette rett? Jeg har jo naturligvis hørt at en ikke bare må planlegge livet men leve det også, og den velkjente formuleringen Ikke visste vel jeg at dagene som kom og gikk var selve livet klinger ofte i ørene mine.

Jeg synes det er vanskelig å konkretisere formuleringene nyte tiden og leve livet. Hva gjør en når en nyter tiden med f.eks. små barn? Hva gjør en når en lever livet? Her er min foreløpige forståelse:

- å ikke ha det travelt; å ikke ha for mange avtaler og for tett program
- å bruke masse tid sammen
- å se de små framskrittene og kose seg over dem
- å kose masse (bløte barnekinn oppi fjeset)
- å holde rundt hverandre
- å lytte til hverandre
- å tilrettelegge for hverandre slik at alle opplever noe fint og ønsket

Hvis jeg hadde fått vite at jeg hadde to måneder igjen å leve, tror jeg at min hovedvekt hadde ligget på å prate massevis, prate prate prate, om alt og ingenting. Prate og lytte og være nær hverandre.

Kanskje jeg skal bli flinkere på å prate mer... (tenker husbonden sukker da ;-) )

Det hadde vært kjekt å høre hva andre synes er viktig, da utvides horisontene.

Et lys

for min onkel, min mors bror og min venninnes far:

.....

Jeg våknet til en sjokkbeskjed i morges. Min mor fortalte på telefonen at broren hennes (min onkel) døde i natt. Totalt uventet og vondt. Og dermed har min gode venninne (og søskenbarn) også mistet sin far.

Ens eget liv stopper opp i slike situasjoner. Tankene seiler gjennom kroppen, tanker som: Hva er livet? Hva er viktig? Hvordan prioriterer en? Nyter en godt nok? Er en et godt menneske?
Lever en godt og riktig? Finnes et riktig levesett? Hvordan kan en trøste andre i sorg?

Døden vekker en. Den stiller mange spørsmål, men presenterer få svar. De må en søke selv. Og oftest finner en de svarene som passer best til egen sorgbearbeidelse. Det må være menneskets overlevelsesstrategi. Heldigvis.


Kjære onkel
- du skulle ha levd i mange år til,
fått blitt gammel sammen med dine kjære,
fått opplevd barnebarna dine vokse opp.
Men heldigvis levde du frisk til det siste
og du slapp et langvarig og vondt sykdomsforløp.
Du var en varm, latterfull person,
og så skrev du så nydelige julekort,
så personlige og nære.
Tusen takk for det.

Hvil i fred!




Lenke om sorg

Tra la la

Se hva jeg passerte i dag:

Det er utrolig hvor mye glede man kan finne i noen spede centimetre med grønt i januar.

Etter oppdagelsen måtte jeg løpe inn og hente kameraet og forevige enda flere gleder på en grå januardag. Tenk at det skulle være så mange...

Husker ikke helt hvilke løkvekster jeg har satt her, snøklokker eller påskeliljer (men det var litt tidlig kanskje).

Her har perleblomstene og narsissene begynt ferden mot lys...

Og disse perleblomstene har blitt mange flere enn i fjor. Da var de ti... I bakgrunnen noen gule små påskeliljer jeg hadde inne i fjor.

Tenk det...

Plutselig våknet jeg litt, oppglødd og lystig.

Og jeg måtte naturligvis feire denne lille gleden med en god kopp kaffe med melk og litt rester fra helgens bursdagskake (jada, ikke helt sunt for kroppen, men en vitamininnsprøytning for sjelen akkurat i dag).

Og så tenker jeg at jeg lar være å gruble over at disse spirene kanskje er litt for tidlige i sin ferd, at den store stygge frosten kan komme og ta livet av de stakkars små. For i den virkelige verden er ikke alt så rosenrødt. Men akkurat i dag forholder jeg meg ikke til det.

Tra la la la la la la la la la la la

Soon baby, soon

Sur dag +

Det blåser kraftig, det er vått, surt og mørkt ute og det meste er kjipt. Det som er ekstra kjipt på en grå januardag er at vi oppdaget at filmkameraet vårt ikke hadde tatt opp det vi filmet i seksåringens bursdagsfeiring i går. Ettersom bursdagen var litt annerledes i forhold til de vanlige (slo sammen et par selskaper, hadde selskapet på jobben min og fikk besøk av en voksen "prinsesse" som noen øyeblikk målbandt de små, skjønne barna), hadde det vært veldig kjekt å ha det på film. Men den gang ei. Kameraet sviktet oss! Og jeg hadde fra før fått stram beskjed her hjemmefra om at jeg ikke skulle ta med fotoapparatet fordi det var nok med film. Nå har vi altså ingenting. Fy søren! Fra nå skal jeg selv bestemme når jeg vil ha med kameraet. Egentlig vil jeg innta sinnataggposisjonen og hoppe iltert på gulvet her nå, men skal la det være med denne . Sinnataggpositur er nemlig fysisk umulig ettersom ryggen min også har sviktet meg i dag. Den låste seg like godt. Jeg har lirket så smått i den hele dagen, og den har blitt noe mer medgjørlig, men den er visst heller ikke i godt humør.



Så nå sitter jeg her og venter på bedre tider...

Men...
Jeg har fått award av Ellea (som har en flott og givende blogg), og det var en hyggelig oppmuntring på en sur dag. Tusen takk. (Det er noe flaut å få award i tider da en er sløv på blogging, men dvalen er ikke evig forhåpentligvis. )



So long!

Novelleanbefaling

Av og til leser husbonden og jeg noveller for hverandre. Det blir riktignok sjeldnere enn før, men her en kveld leste jeg "Av en født forbryters dagbok" av Johan Borgen for ham. Den er en gammel traver i skolen (og det er sikkert veldig mange som har lest den), men det er en god novelle synes jeg. Den er morsom og opplysende og handler om kommunikasjon. Novellen tar for seg en liten gutts blikk på livet og hvordan han oppfatter det de voksne snakker om. Hans manglende begrepsapparat gjør at han ikke får med seg det de voksne tror. Derfor blir han sett på som frekk og "umulig". Derav tittelen født forbryter.

Novellen er herlig, humoristisk og tankevekkende.
Anbefales hvis det er en liten halv time som søker innhold.

Barnedrømmer

Femåringen er blitt seksåring nå, og dermed et hakk nærmere voksen. Det er det store målet hennes - å få bli voksen. Når jeg sier at det er kjekkest å være barn, så forstår hun ikke riktig det. Om det ikke er kjekt å være voksen? Joda, helt fint, men det er deilig å være barn, sier jeg. Men at det ikke er alle barn som har det godt i livet sitt, og at for dem er det ikke deilig. Hun bare ser på meg når jeg sier det. Resten får komme etterhvert, tenker jeg.

Seksårsdagen inviterte en ABBA singstar inn i heimen. I utgangspunktet er både jeg og husbonden litt imot spill og altoppslukende ting, men vi svelger unna etterhvert. Denne singstaren er blitt et hjertebarn. De siste ettermiddagene har vi hatt konsert her. Da står to jenter (en seksåring og en treåring) og synger til ABBA. Mamma Mia og Dancing Queen er favoritter. De står foran tv-en med mikrofonen i hånda, helt i en annen verden. Og plutselig ser jeg dem svinge på hoftene, løfte armene etc. Og da drømmer jeg.

Jeg drømmer meg tilbake til min barndom, til hårbørsten og kassettspilleren med radiopptak av melodier. Speilet i gangen er publikum, hårbørsten mikrofon og jeg stjerna. Jeg kan stå slik i timesvis og synge. Drømme om hvor stor jeg skal bli, en verdensberømthet. Og jeg tror på det også. Hvis bare...

For hvem kan stjele drømmene? Mine barndomsdrømmer har trygg lagerplass i meg. Og mine jenter har nå begynt å lagre sine. For en verden de skal inn i, disse små. Jeg gleruder eller gruleder meg (som Karsten og Petra sier) til det som kommer. Jeg gleder meg til å få stå ved siden av jentene mine, se dem utvikle seg, modne seg, til å prate med dem i stadig bredere perspektiv. Til å lære av dem, til å bli irettesatt av dem. Og så gruer jeg meg til de kampene de skal måtte ta, til tøffe jentekonflikter de skal måtte forholde seg til, til presset de må oppleve på alle måter. Jeg ville gjerne ha måket grunnen i årevis for dem... Men slik er det ikke.

Så da får vi ta dag for dag. Bekymringene kommer, men skal ikke få plass før de er reelle. Jeg skal iallefall prøve å holde dem unna. (Det å konstruere bekymringer ligger vel i kvinnens natur.)

Så derfor nyter jeg å se jentene synge nå. De er så BARN! Så uskyldige, så ærlige, så åpne for alt. Akk ja.