Borghilds b-design

Jeg er så fornøyd! Så fornøyd!

Jeg var så heldig å være rask nok ute til å få kjøpe disse varene av Borghild på hennes nettbutikk b-design. I dag kom den herligste pakke i posten, med rød tråd og sløyfe på. Jeg var spent som et barn (har hatt en kjip erfaring med nettkjøp nettopp), og ble bare så glad da jeg åpnet pakken.

En bleiepose, en lue til lille tullemor og to ornamenter til pynt. Alt kjempefint og nøyaktig utført. Nydelig arbeid!

Jeg har nå hengt klar bleieposen med bleier og kluter inni. Da kan jeg bare rive den med meg når jeg skal ut på noe. Jeg gleder meg til det. Den er bare så utrolig lekker!

Og for anledningen viser jeg lille tullemors blikk. Hun prøver lua (litt stor ennå, men til sommeren blir den perfekt), og er veldig fornøyd.

Tusen takk, Borghild, for en meget god netthandelopplevelse.

Og til dere andre kan jeg bare anbefale b-design!

God natt!

Minner fra barneår

Du må notere det og det og det, får jeg høre stadig vekk. Selvsagt burde jeg notert de gode historiene, den gode kommentaren etc. Og jeg har planer om det. Seks år gamle planer... Vel.
Bloggeren Badut skrev veldig fint om dette i går, og i innlegget hennes er det to små videosnutter som bør ses og som går på dette - ting vi rett og slett kommer til å glemme. Sukk.

Nyt innlegget hennes og filmsnuttene! Spander tre minutter på en opplevelse.

Innlegget finner du HER.


(Og for de hageinteresserte, så kan en i hennes innlegg i dag se hvor godt det spirer i Danmark. Vi kommer snart etter.)

Strikkefrist

Jeg har gitt meg selv frist ut januar for å bli ferdig med genseren. Og nå har jeg en halv arm, montering og hals igjen. Det bør gå.

Og når en har en seksåring som ber meg strikke istedenfor "å være på pc-en", så kan jeg ikke annet. Det lover bra det. (Jeg har bestemt meg for å bli "voksen" innenfor strikkefaget nå; Ta ansvar og strikke ermer også.)

Jeg gleder meg så til å gå igang med tunikaen jeg bestilte mønster til på Etsy. Den handelen gikk som smurt.

Og hvis det viser seg at jeg er i siget nå, så må jeg bare strikke strikke strikke.

Vårtegn

Det er en grå dag.
Og derfor legger jeg ut tre bilder jeg tok på soldagen her forleden.

Jeg tror det blir rik blomstring i år. I fjor var det heller labert.

Det lever!

Wenche Myhre sang "Vi lever" for mange år siden. Jeg var (forholdsvis) liten da, og la ikke merke til mer ved sangen enn det mektige "Vi lever". Og det var nettopp den assosiasjonen jeg fikk i dag, men vi var erstattet med det; Det lever.

For det lever virkelig her i huset. Innimellom tror jeg vi nesten er 15 stk som bor her. Det kan virke sånn. Iallefall er det mye som lever. For når jeg går til sengs en kveld, og våkner opp dagen etter, er det noen som har vært og levd litt overalt.

Det første tegnet i dag var dette:

Kreativt!

I loftstua satt det sannelig en hel diger familie og ventet på meg... i min og husbondens godstoler...

Jeg tror kanskje de var på skolen her.

Noe å bite i har denne fått...

Og disse har visst fått lesestoff...

Vel, sjarmert kan en mor bli av en slik velkomst, både på do og i stua. Jeg måtte jo fotografere det. Det lever så intenst.

Like kjekt var det imidlertid ikke at andre ting som mitt digipass til nettbanken, lommeboka, bankkortet, boksen min med papirer osv. også har levd litt. Iallefall skiftet bosted. Jeg måtte lete febrilsk etter dem en stund i formiddag (det meste var i treåringens smykkeskrin), og det var ikke sjarmerende i det hele tatt. Jeg ble rett og slett sur og gretten og irritert og slikt. Og fotograferingen tok slutt.

Det er kjekt at treåringen koser seg, men bare til en viss grense. Og denne grensen er nokså tåkebelagt for henne. Det hender for ofte at alt mulig lever her, med den konsekvens at hjerterytmer øker, storesøster hyler, mammaer løper rundt og leter og roper og pappaer sukker.
Så den sjarmerende morgenstunden gled over i irritasjon.

Helt til posten ble hentet inn...

For der lå sannelig en potensiell lykkebombe.

Med tittelen: Vår i vinduskarmen

Sannelig skal det bli liv der også. Snart.

----------

Og så glemte jeg helt å takke Ellea for denne . Tusen takk!

Jeg sender den ut til alle bloggerne som skriver slik at jeg kveld etter kveld glemmer å slå på TVen (ikke at det gjør noe altså, he he).

Inspirasjonsdosene er enorme for tiden.

Og jeg lykkelig!

---

(Og nå har formiddagens irritasjon gått over til et smil om munnen. Det er det som er så fint.)

Sol og bollefest

Jeg ser Randine kaller dagen for årets første hagedag. Hun har gjort langt mer enn meg, men vi har til felles at vi har vært ute og gjort noe hagerelatert. Iallefall planterelatert. Nydelig solskinn lokker folket ut.

Jeg hadde ikke rare ærendet, men ettersom treåringen har lekt med en innkjøpt liten plante (les: tømt jorda i trappene og lekt med røttene), måtte mamma reparere med påfyll av mere jord og større potte. Det ble gjort ute i sola. Og jeg simpelthen elsker å se bilder med skygge på. Er det ikke fantastisk?

Det gir stor glede å få komme ut litt.

Ut i verden også...

For jeg har stor glede av å lese danske Liselottes blogg, Slagt en hellig ko. Hun skriver så fint om livet, om "ingenting", eller rettere sagt det som vi sjelden legger merke til. Jeg føler meg beriket av å lese bloggen hennes. Den anbefales herved.

På bloggen har hun også lagt ut oppskrift på kardemommeboller, og det var kardemommebolleproduksjon som skulle bli den store ettermiddagsaktiviteten her i heimen i ettermiddag. (Når pappa jobber kveld, må vi jentene finne noe annet trivelig å kose oss med.)

Mamma besørger deig.

Og når den er klar, reiser de små dronningsvimene seg fra sofaen foran TVen (ja, TV er en kjærkommen barnevakt innimellom!) og gjør seg klare til aktivitet. Det må være vidunderlig å få servert så mye på sølvfat. (Nyt det så lenge dere kan, jenter, det tar nemlig slutt!)

Vel! De fikk energi, dronningene, da de så deigen.

Og saktens ble det boller...

Og så måtte mamma ta resten.

BOLLEFEST
tenkte jeg...

Men så smakte jentene på bollene mens de kikket mot mammaens "er-de-ikke-gode-vel-øyne". Tja, de var jo greie de, sa seksåringen høflig. Treåringen har ennå ikke kommet opp i samme høflighetssfære, for hun sa rett ut at det var de slettes ikke.

Jeg kjente det også... Til tross for at bollene var lette som fjær, luftige og virket helt fantastiske, var det noe med smaken. Min lille vri med mindre sukkermengde var altså ingen suksess. Jeg trodde ingen ville merke det... Teft for søtt har de søte små iallefall!

Bollene ligger i fryseren nå.

Pappa kan få,

sa treåringen.

Utfordring: Mappe 6, bilde 6

Jeg tar imot utfordring fra Solfrid på Omkalfatratet om å presentere mitt bilde nr. 6 i bildemappe nr 6. Altså: Gå til fotomapper, velg den 6. mappen og deretter det 6. bildet i denne mappen. Sett bildet på bloggen og skriv noe om dette bildet. Inviter 6 nye til å bli med på denne utfordringen. Link til dem, og la dem vite at de er utfordret.

Vi må i den forbindelse snike oss ett og et halvt år tilbake, til sommeren 2007, juli. Da er dagnes treogethalvtåring to år.
Rart hvordan de små under enhver omstendighet klarer å få det til å se så naturlig ut å befinne seg i de soner en voksen er opptatt av. Husker jeg rett her, så balanserer hun på steinen rundt bedet akkurat idet jeg skal fotografere noen planter Riktignok kan jeg forstå det er kjedelig at mamma synes det er nesten like gøy å ta bilder av plantene som av jentene, men dog.

Vel, her er bildet, og tittelen kan ikke være annet enn LINSELUS

Og så vil jeg gi utfordringen videre til:

• Lenes hus og hage
• Elleas verden og snurrepiperier
• Olines byhage
• Anitas funderinger om veldig mye
• Randines hageblogg
• Noralill - interiørblogger

Lekkert strikk

Sjekk denne lekkerbiskenen da...

Mønster kan kjøpes på Etsy, så nå må jeg prøve å sette meg inn i hvordan en handler der. Denne bare MÅ jeg ha til jentene mine...

Søyleosp eller ei

Jeg er veldig i tvil om jeg skal ta imot en søyleosp (Populus tremula 'Erecta') av ei venninne som har fått rotskudd. Leser at de kan være noe plagsomme i hager pga alle rotskuddene...

Men de er jo grådig tøffe da.

Og så har jeg fått en award av Orchis. Tusen takk for den! Jeg sender den videre ut til alle mine lesere som også har flotte bloggere.

I vinden

I dag blåser det godt.
Derfor tenkte jeg at jeg skulle henge ut dynetrekket istedenfor å hive det i tørketrommelen.


Lufttørket sengetøy er definitivt deilig.



Og så er det godt å utnytte vinden.
For når det blåser godt, tørker det hele fortere.

Iallefall for noen.

Det er flere som er i vinden for tiden.

Ari, for eksempel.

Nå er det Finn-Erik Vinje som trør til i bloggen sin,

og det er navnene på barna som blir kritisert.

Maud Angelica, Leah Isadora og Emma Tallulah.

"— ... man kan ikke irritere seg over at barn heter Muhammed og sånn, når de har en helt annen kulturell bakgrunn, men dette er jo supernordmenn. Da er det en utidighet, mener Vinje."

Vinden tar godt!

Supernordmenn...

Det blir nok tørt og fint dynetrekk i løpet av en liten time, tenker jeg.

Hvis bare vinden ikke hadde klusset det hele sånn til.

Dikt: Et rom står avlåst

Til mine venner og familie i sorg, et dikt av Kolbein Falkeid:

Et rom står avlåst

Jeg lengter etter deg.
Et rom står avlåst i kroppen min.
Alle tingene dine fins der og avtrykkene
av det korte livet ditt, flyktige
som skygger på snøen i måneskinnet.
Nøkkelen har jeg og går inn
med sekunders mellomrom. Jeg tar på alt
og taler uten ord med tomheten,
en kronisk lytter

Jeg lengter etter deg
også fordi du var likest meg. Uten deg
går jeg alene med vranglynnet mitt.
Alt som var fint i meg og nå falmer
bar du som en tidlig sommerdag, et flott
langtidsvarsel. Også lavtrykkene mine
langt vest i deg kunne hope seg opp.
Av og til
kolliderte vi og værlagene våre. Skybrudd
og solgangsbris tørnet sammen. Men oftest
hang dagene våre som enige
søskenperler på kjedet.

Lengter etter deg.
Verken vær eller dager løper mer.
Og tomheten svarer aldri.


Fra diktsamlinga “En annen sol”, 1989

Formiddagspause

Nå har jeg nettopp lagt lille tullemor for formiddagshvilen. Hun har spist sin grøt, testet stemmen sin med små og eksperimenterende hyl, ligget ei stund med beina rett opp i lufta, holdt i tærne med hendene sine, vippet fra side til side, ledd mot meg, kost med meg og sett på da jeg dusjet. Nå var det tid for hvilen for det ble taust og hun snudde hodet til siden. Da er hun klar.

Slik er en formiddag her hos meg for tiden. Det er fantastisk deilig.
Så nå har jeg satt på en klesvask, fyrt i ovnen, ryddet litt (bittelitt) rundtomkring og laget meg en deilig kaffekopp. Nå skal mor ha sin kaffepause. (Tenke mer på drivhus og andre prosjekter)
Hviken luksus!

Gratulerer med dagen til en venn!

Kjøpe drivhus?

Jeg viste Elleas drivhusfilm til husbonden. Og nå vil vi ha drivhus, tror vi (jeg). Husbonden er helt klar. Så det er jeg som må modnes litt med tanken. Må bli overbevist om at dette er bra før vi foretar en slik investering. Er ikke skikkelig frøentusiast, men tror jeg kan like en kaffekopp blant frøspirer...

Tar gledelig imot drivhusreklame.

Fire frøposer

... ligger på mitt bord.



Jeg har omsider begynt å tenke ørlite granne på hagesesongen som kommer. Noen frø fra i fjor har jeg samlet i en isboks som står kjølig på boden, men den har jeg ikke tatt fram ennå.

De fire posene med frø jeg nå har kjøpt inn er sommerblomster:

1. Hengepetunia 'WonderWave Pearly' (30 cm)
   
2. Spansk svartfrø, Djævelen i busken 'African Bride' (90 cm)


3. Ipomea 'White Feather' (200 cm)


4. Øyeblomst 'Penny Black' (15 cm)

Jeg aner ingenting om disse bortsett fra det som står på pakken, så det skal bli spennende å se. Og ettersom jeg ikke har drivhus, venter jeg en stund før jeg sår. Men jeg har kjøpt inn et lite sådrivhus, og etter det skal Europris sitt plastdrivhus overta.

Tupperwaredings

Jeg har med fryd lest Emmelines morsomme innlegg om et tupperwareparty. Hun skriver veldig godt og anbefales!

Dette innlegget har fått meg til å ville presentere min lille duppedings som jeg har og bruker nesten HELE tiden. Jeg kommer i tillegg fra "landsbygda, om et forsted til Stavanger kan kalles så. Det bør være et kvalitetsstempel, jeg vet nemlig hva jeg snakker om ;-)

Min lille duppedings som skal få sine få minutter i lyset her er nemlig LØKHAKKEREN.

Løkhakkeren er uunværlig. Den gjør arbeidet veldig mye lettere for meg, den skåner hender, kniver og skjærebrett i tillegg til at den hindrer grining ved kjøkkenbenken. Den har med andre ord en trøstefunksjon. Den kan dessverre ikke redde liv eller familier, men like fullt. Løkhakkeren hakker løken for meg! Den gjør det på en skånsom og distingvert måte:

Man skreller løken og deler den opp i grove halvstore terninger. Disse legges i boksen og man setter på lokket.

Så skal man dreie lokket frem og tilbake helt til løken er finhakket (og det går raskt).

Og vips...

Ferdig hakket løk som er så fint oppdelt at små jenter på løkjakt ikke oppdager den.

Kan man si mer?

Nei, ikke annet enn at den er for god til å få plass i mitt overfylte tupperwareskap der alt velter ut når det åpnes.

Den har fått hedersplass i hjørneskapet!

Regnfull søndagsmorgen i lykkerus

Det er søndag igjen:



Ja, bildet av en søndag på disse kanter kan nettopp fortone seg slik. Vått, grått og kjedelig. Man fristes ikke til noen uteaktivitet på slike dager.

Men nettopp på slike dager kan man fristes til glød i heimen. For hva er vel deiligere enn å ha en hel søndag uten planer for seg, en søndag der ingen skal på jobb og tiden ikke skal styres av samfunnsmaset. Vi har en slik deilig søndag i dag. En søndag vi fargelegger innenfor husets fire vegger.

Ved frokostbordet kom første utfordring som jeg og husbonden overvant enkelt fordi seksåringen så galant tok innersvingen på oss. Jeg var i ferd med å be henne slutte å legge egget utover hele tallerkenen, husbonden var i ferd med å si at vi ikke leker med maten. Vi sa det nesten i munnen på hverandre:
"Ikke..."
Men ble avbrutt av en nyutsprungen seksåring som forklarte hele opplegget med
"Se den nydelige blomsten jeg har laget."



Upåklagelig! Det handler om hva men ser og hva man vektlegger. Jeg liker å bli satt slik på plass. Jeg blir utfordret og tvinges til å endre perspektiv. Det har jeg godt av.

Dermed ble flere vakre "frokostblomster" avfotografert:





På denne måten har denne ellers gråe søndagen fått en lun glans av det Einar Skjæraasen kaller lykke:

Åtte øyne i hverandre
Fire munner rundt et bord
Fire vegger kring en lykke
Vesla, Påsan, far og mor.

Åtte hender hektet sammen
til en ring om stort og smått
Herregud - om hele vide
verden hadde det så godt.



Og i går kjøpte jeg med meg litt vår inn i heimen - bare sånn for å supplere den allerede eksisterende våren i vår heim.

Ha en god søndag alle sammen!