Jeg dropper innom

Hagen og uterommet har blitt neglisjert hele sesongen. Vi har holdt på med fritidsbolig, og det er den som har fått alle krefter og tanker siste året.

Men så skjer det plutselig ting på utefronten her hjemme, og dermed kjenner jeg en liten dragning mot å nevne det her, bare for meg selv og minnene mine. En liten dokumentasjon over historien.

Saken er nemlig den at den tidligere omtalte over 40 år gamle berberishekken vår, den gedigne og for mange fryktede, nå har vært utsatt for voldsom vandalisering. Det hele har endt med den store døden. Ja, det var ikke en uventet død, det er ikke det. Døden var varslet for ett år siden, vi har hatt all mulig tid til å ta de siste samtaler, gjøre den siste klipp, ta de siste bilder etc. Ja, vi har kunnet forberede og bearbeide den sorgen som måtte dukke opp den dagen Døden banket på døra.

Og her forleden banket det på døra...

Denne monstrøse gravemaskinen kom og spiste av hekken vår.

Gud hjelpe meg for en skapning på den. Hode

uten øyne og øynene i baken.

Den svingte med kjeften på langt skaft

og hadde berberiss i munnvikene.

Den åt og spyttet ut, åt og spyttet ut, bare en diger

kjeft og en rumlende mage.

Jeg lurte på om det var et slags Helvete.

For de hjemløse kattene, eller for oss altfor kloke mennesker.
Den hadde blinde øyne og lenker om føttene

og den skal arbeide i århundrer og tygge blomster

om til nybygg. Dekke dem med skyer av eksos

og kald sol fra byggherrene.

Uten struper, uten stemmebånd og uten klage.

(fritt etter Rolf Jacobsens Landskap med gravemaskiner)

I dag er det vindfullt.