For det lever virkelig her i huset. Innimellom tror jeg vi nesten er 15 stk som bor her. Det kan virke sånn. Iallefall er det mye som lever. For når jeg går til sengs en kveld, og våkner opp dagen etter, er det noen som har vært og levd litt overalt.
Det første tegnet i dag var dette:
Kreativt!
I loftstua satt det sannelig en hel diger familie og ventet på meg... i min og husbondens godstoler...
Jeg tror kanskje de var på skolen her.
Noe å bite i har denne fått...
Og disse har visst fått lesestoff...
Vel, sjarmert kan en mor bli av en slik velkomst, både på do og i stua. Jeg måtte jo fotografere det. Det lever så intenst.
Like kjekt var det imidlertid ikke at andre ting som mitt digipass til nettbanken, lommeboka, bankkortet, boksen min med papirer osv. også har levd litt. Iallefall skiftet bosted. Jeg måtte lete febrilsk etter dem en stund i formiddag (det meste var i treåringens smykkeskrin), og det var ikke sjarmerende i det hele tatt. Jeg ble rett og slett sur og gretten og irritert og slikt. Og fotograferingen tok slutt.
Det er kjekt at treåringen koser seg, men bare til en viss grense. Og denne grensen er nokså tåkebelagt for henne. Det hender for ofte at alt mulig lever her, med den konsekvens at hjerterytmer øker, storesøster hyler, mammaer løper rundt og leter og roper og pappaer sukker.
Så den sjarmerende morgenstunden gled over i irritasjon.
Det er kjekt at treåringen koser seg, men bare til en viss grense. Og denne grensen er nokså tåkebelagt for henne. Det hender for ofte at alt mulig lever her, med den konsekvens at hjerterytmer øker, storesøster hyler, mammaer løper rundt og leter og roper og pappaer sukker.
Så den sjarmerende morgenstunden gled over i irritasjon.
Helt til posten ble hentet inn...
For der lå sannelig en potensiell lykkebombe.
Med tittelen: Vår i vinduskarmen
Sannelig skal det bli liv der også. Snart.
----------
Og så glemte jeg helt å takke Ellea for denne . Tusen takk!
Jeg sender den ut til alle bloggerne som skriver slik at jeg kveld etter kveld glemmer å slå på TVen (ikke at det gjør noe altså, he he).
Inspirasjonsdosene er enorme for tiden.
Og jeg lykkelig!
---
(Og nå har formiddagens irritasjon gått over til et smil om munnen. Det er det som er så fint.)
3 kommentarer:
Ha ha ha - herlig bildeserie! :-D
Ja, virkelig en herlig bildeserie! Kjenner igjen "livet" de små lever. Dessverre er det her mer eller mindre erstattet med et liv som er litt mere støyende og kreativt på en noe mere slitsom måte. I dag barberte minstemann (8år) seg på hele kroppen med ladyshaveren min, hvilket resulterte i endel sår, kan man si. Det var jo komisk, men selvfølgelig vondt. Og han drøyer vel barberinga en stund fremover. ;-)
Akk ja, enhver tid har vel sin sjarm, og sin plage..., alt etter hvordan en ser det.
Legg inn en kommentar