Jeg får stadig høre at jeg må nyte tiden med små barn. Og jeg gjør det. Jeg er tilstede, ler og prater med dem og storkoser meg når jeg ser hvor deilige og levende de er i alt de gjør. I absolutt alt. Og så dør onkelen min nå, og da snakker vi litt om at det er viktig å leve livet slik at en ikke angrer noe i ettertid.
Dette vekker spørsmål. Jeg begynner å lure på hva alle mener med at en må nyte denne tiden, at en må leve livet. Forstår jeg dette rett? Jeg har jo naturligvis hørt at en ikke bare må planlegge livet men leve det også, og den velkjente formuleringen Ikke visste vel jeg at dagene som kom og gikk var selve livet klinger ofte i ørene mine.
Jeg synes det er vanskelig å konkretisere formuleringene nyte tiden og leve livet. Hva gjør en når en nyter tiden med f.eks. små barn? Hva gjør en når en lever livet? Her er min foreløpige forståelse:
- å ikke ha det travelt; å ikke ha for mange avtaler og for tett program
- å bruke masse tid sammen
- å se de små framskrittene og kose seg over dem
- å kose masse (bløte barnekinn oppi fjeset)
- å holde rundt hverandre
- å lytte til hverandre
- å tilrettelegge for hverandre slik at alle opplever noe fint og ønsket
Dette vekker spørsmål. Jeg begynner å lure på hva alle mener med at en må nyte denne tiden, at en må leve livet. Forstår jeg dette rett? Jeg har jo naturligvis hørt at en ikke bare må planlegge livet men leve det også, og den velkjente formuleringen Ikke visste vel jeg at dagene som kom og gikk var selve livet klinger ofte i ørene mine.
Jeg synes det er vanskelig å konkretisere formuleringene nyte tiden og leve livet. Hva gjør en når en nyter tiden med f.eks. små barn? Hva gjør en når en lever livet? Her er min foreløpige forståelse:
- å ikke ha det travelt; å ikke ha for mange avtaler og for tett program
- å bruke masse tid sammen
- å se de små framskrittene og kose seg over dem
- å kose masse (bløte barnekinn oppi fjeset)
- å holde rundt hverandre
- å lytte til hverandre
- å tilrettelegge for hverandre slik at alle opplever noe fint og ønsket
Hvis jeg hadde fått vite at jeg hadde to måneder igjen å leve, tror jeg at min hovedvekt hadde ligget på å prate massevis, prate prate prate, om alt og ingenting. Prate og lytte og være nær hverandre.
Kanskje jeg skal bli flinkere på å prate mer... (tenker husbonden sukker da ;-) )
Det hadde vært kjekt å høre hva andre synes er viktig, da utvides horisontene.
7 kommentarer:
Husbondens umiddelbare respons på innlegget her er at en må legge til opplevelser i form av konserter, kulturarrangement, reiser, møter med andre. Men at dette ikke nødvendigvis er motsetninger til mine momenter, bare en utvidelse. Han synes jeg er veldig familiær...
Jeg synes egentlig at man skal leve livet rikt uansett om man har små barn eller ei. Det vil si kose seg med det som er mens det er der, i stedet for å jage etter noe som ligger frem i tid og være låst i konvensjoner.
For meg er det å "nyte livet" å være tilstede i det en gjør og ikke bare tenke på det en skal etterpå. En kan være tilstede når en prater, når en er stille, når en tar oppvasken, når en ser på barna. En kan også være et annet sted. Jeg tror det handler om bevissthet. Og gi seg selv litt tid og rom og ikke bare halse videre. Noen liker mange avtaler, men det passer ikke for alle. Det jeg beskriver er vel litt ZEN i dagliglivet.
Jeg er helt enig i at det å være tilstede her og nå er viktig. Og selvfølgelig skal man leve i alle livets faser.
jadda. Zen er bra det!
Rent teoretisk! Bare spør en småbarnsmor i tidsklemma. Hver gang jeg tenker over at jeg må nyte livet mere og være mere zen får jeg dårlig samvittighet, også blir jeg veldig ironisk for hva har vel livsnytelse med ennå mere dårlig samvittighet å gjøre? Ja, man må ta vare på de små gledene, nyte livet, passe på seg selv, nyte småbarnstiden være kjærste, mamma, kollega og venn samt ha kvalitetstid helt for seg selv. Teoretisk flott - i praksis - det suger! Men for all del! Hver eneste gang jeg stønner over unger som krangler, roter, sutrer, raper og ellers er krevende tenker jeg - bare vent - om 10 år kommer du til å savne denne tiden. Javel - blir dagen i dag noe bedre av det? Får jeg mer energi? mer tid?- bedre økonomi av det? Blir jeg lykkelig av den tanken? nei - jeg blir ennå mere matt fordi jeg ikke klarer å nyte øyeblikket optimalt.
Men spør du meg direkte er jeg skjønt enig i at det er de små gledene som gjør livet verd å leve. Men nyte dem..... blir de som krigen? barndommen? Bare bedre og bedre med årene?
Jeg har selv hatt opplevelser siste månedene som har fått meg til å bråstoppe og kjenne på hvor skjørt livet er, sånn egentlig. Det er faktisk ikke gitt at man dør mett av dage i åttiårsalder. Men klarer jeg av den grunn å nyte hverdagen bedre? neppe. Dessuten som ekstrem livsnyter i et samfunn av andre slitere blir man fort oppfattet som egoister, er effekten da oppnådd?. Også tenker jeg alltid at det er for enkelt å sitte som gammel og si; "alle de dager som kom og gikk - ikke viste jeg at det var livet!". Om de kunne ta valgene om igjen uten å vite "svaret", ville alle dagene vært så innmari bortkastet da? Det er så alt for enkelt å være etterpåklok.
Mvh "frustrert livsnyter på jakt etter hva meningen med livet EGENTLIG er"....
Eg syns det er viktig å prioritere i livet. kva er viktig for meg nå? Kva vil eg bruke dagane på? Og så må ein legge tilrette for dei prioriteringane. Då kan ein dag være verdifull, sjølv om den var stressa og mastete. Fordi den var ein del av ein prioritert plan. Og dersom det er ting i kvardagen ein er misnøgd med, så kan ein i det minste tenke over kvar problemet ligg, og om det let seg løysa. Å nyte alle små øyeblikk i fulle drag er vel ingen forunt, men kanskje det går an å øve seg? Ei eldre dame var oppgitt over eit tantebarn, som lot oppvasken stå, og heller drog ut på tur. He, he, eg sa ikkje at det kunne hende her i huset og! Men nå har eg vist prioritert nettet framfor søvnen, og vaknar vel trøytt og fæl i morgon, og 3 guttar heime heile dagen:) (treng litt øving i prioritering)
Ellers har eg funne meininga med livet mitt.
Jeg er enig med Oline i at for meg er det å leve og nyte livet å være tilstede i mitt eget liv. Å være tilstede i det jeg foretar meg. Store deler av mitt liv tilbrakte jeg på siden av mitt eget liv, uten å være deltager. Derfor nyter jeg å være tilstede i livet nå. Det jeg nyter aller mest er å være tilstede i de små øyeblikkene.
Nå må det jo sies at jeg er ferdig med småbarnstiden og har mye mer tid til meg selv enn jeg hadde da jeg hadde småbarn. Da har jeg også mer tid til den luksusen det er å være tilstede i sitt eget liv.
Jeg savner ikke småbarnstiden, men jeg tenker tilbake på den med masse glede. Mer glede enn jeg klarte å stable på bena den gangen jeg var midt oppe i det. Evig eies kun det tapte sies det.....jeg har nok noen andre briller på når jeg ser tilbake på den tiden i dag, og jeg eier den med alle gleder og sorger for evig.
Legg inn en kommentar