Vår

Nydelig solskinn og en nydelig dag. Våren banker på. Jeg lukker ikke opp for vinteren mer.
Kanskje jeg så smått skal ta en kikk på frøboksen min. Det trenger ikke være for seint...

Bølgelengder og farger

Gjett hvem som ble liggende og ikke fikk sove i går kveld fordi hun ble i tvil om det var rødt som hadde lengst bølgelengde.

Jeg måtte rett og slett sjekke det ut i dag... he he. Det stemte.


Her er en oversikt over fargenes bølgelengder.
Og her ser en det visuelle spektrum:


Vi kan jo ikke se alle de elektromagnetiske bølgene (og godt er det for jeg hadde blitt bekymret for hva vi utsettes for av stråling). Det er de bølgelengdene fargene ligger innenfor som øyet vårt kan se. Og jo kortere bølgelengder, jo farligere. Huff.

Og så kan en undres om hvorfor jeg skriver om dette... Og jeg kan ikke svare at jeg har en spesiell interesse for det, men jeg liker å finne ut av ting. Jeg liker å få fred. Derfor!
Og så er det kjekt å friske opp gammel fysikk da.

(Tenk om vi hadde hatt internett da jeg gikk på skolen - så mye enklere alt ville vært. Ja ja, det er jo ikke bare bare med internett heller da.)

ROGGBIF

Jeg har en tid formidlet feil kunnskap til min datter. Jeg har "leksjon etter leksjon" fortalt henne om regnbuens vakre farger, og hun har vært stolt av å kunne sette dem i rett rekkefølge. For en seksåring er ennå ikke realistisk nok til å vite at mamma tar feil. Mamma har nemlig fortalt henne at den røde fargen er den innerste fargen på regnbuen, og den fiolette er ytterst. Og mamma kan jo alt!



Ja, tenk om det var slik? At mammer kunne alt. Vi er heldigvis mennesker.

Derfor måtte jeg ta en alvorsprat med henne her om dagen og fortelle at det jeg hadde lært henne var feil. Hun så forundret på meg, nesten som hun ikke kunne tro det. Men så syntes hun det var litt kjekt også. Kjekt at mamma hadde lært henne feil rekkefølge på fargene.

For plutselig hadde jeg erindret min gamle fysikklærers ord om rødt tåkelys og bølgelengder, og den ultrafiolette strålingens mikroskopiske (målt i nanometer, tror jeg) bølgelengder osv. Det var naturligvis de fiolette fargene som hadde kortest bølgelengde og de røde lengst. Og så var det rekkefølgen ROGGBIF (rød, oransje, gul, grønn, blå, indigo og fiolett).

Slike puggeregler har de fleste av oss kjennskap til, tenker jeg. Og det er rart hvor lenge de sitter. En kan glemme hensikt og funksjon, men ikke innholdet. (Det er jo det kritikken mot puggeskolen handler om). Når jeg tenker etter, dukker det opp flere klasseromssituasjoner og ord fra lærere gjennom tidene.

• De tyske puggerekkene kjenner nok mange til: an, auf, hinter, in, neben, über, unter, vor, zwishen - de preposisjonene tok akkusativ, tror jeg.


• dürch, für, gegen, ohne, um - hva var nå det, styrte de akkusativ?


• aus bei, mit, nach, von, zu - tok dativ


• på, i av, ved, med, om, hos, gjennom, mellom, over ... massevis av norske preposisjoner. Alt som en kunne bruke om et skrivebord, ble det sagt.


• HIV - humant immunsviktvirus, AIDS - akvirert immundefektsyndrom - den som klarer å si dette kan bli lege, sa naturfaglæreren. Akk ja.


• biologiens fureflaggelater og mitokondrier


• geografiens evolusjon og erosjon, som læreren terpet så mye på at vi ikke måtte blande, og som jeg derfor klarte å blande på prøven...


• jeg husker hvordan mattelæreren vridde litt på teoristoffet for at vi skulle huske stoffet: man coser hos noen, ikke mot noen. Dette skulle man huske når man skulle vite hvilke kateter som ga sinus (motstående), cosinus (hosliggende, derav teorien) og tangens (hypotenus).

Det er rart hvordan noen av lærerens ord, tabber, gjerninger fester seg. Og puggerekkene, selvfølgelig. De vil nok alltid følge oss og minne oss på en søt tid.

Av og til kan det bare oppstå litt støy og floker rundt dem. Som med regnbuefargene. Men så er det til gjengjeld ekstra stas å kunne løse det hele. (En føler seg fremdeles ung og lærenem da.)

Når regnbuen blir tegnet her i heimen, er det en fornøyelig liten pike som veslevoksent lærer mammaen sin at den røde fargen faktisk er ytterst på regnbuen. For det har hun lært at mamma ikke kan. Hun kommer nok ikke til å glemme akkurat det.

Ikke jeg heller.

Sommerdrøm i februar

Så våkner man sakte men sikkert til live igjen, etter noen dagers febertur. Febersyken har besøkt hele familien denne uka, men er nå omsider i ferd med å forsvinne. Puh!

En ting som hjelper på bedringen (hvis en tar det på den rette måten og ikke blir sjuk av lengsel, da) er gode minner fra en sommer



med en deilig salat

og godt lunt brød (kanskje med en dæsj meierismør)

ute på en solvarm dag under en parasoll.

Det er dette vi går i møte!

Fantastisk!

Og salaten - den er Sjuves. Inspirert av Finnøy i Ryfylke.

"Rädda bambusen, död eller levande"

SNØ SNØ SNØ

I uante mengder. Det bare lavet ned i natt, og vi våknet opp til et syn.

Og til nye utfordringer.

For jeg måtte rett og slett ta årets første haging i dag med prosjektet:

"Rädda bambus, död eller levande"

Det har aldri vært et problem med at bambusene har blitt tungt belastet med snø. Og jeg har sett på TV folk som må binde dem opp osv. Men den problemstillingen har inntil i dag, aldri vært aktuell her. I dag skulle jeg ønsket at jeg hadde surret noe rundt dem.

For i feber måtte jeg ut og redde bambusene mine. Jeg har fem stk. Det var såvidt jeg fant noen av dem. Jeg ristet av snøen og fikk dem fram i lyset. Gode, søte nusselige bambusene mine. Jeg er så glad i dem.

Og på min hagerunde, så jeg denne krukka med bergknapp...

Det er ikke mange dagene siden jeg tok dette bildet av den:

Ja ja, været må man forholde seg til. Vi har tross alt beskjedne mengder ekstremvær her. Og denne snøen er vel de fleste av dere andre godt kjent med.

Det ble nå haging i dag da...

Men det var godt å komme inn etterpå, inn til den spede våren jeg har på bordet mitt.

Febersjuke barn

Febersjuke barn. Stakkar. De er så rolige når de er syke. Bare sitter der. Ser på TV. Vil ikke spise. Synes ikke noe er morsomt, bare greit.

I morgen blir alle tre jentene hjemme. Ingen i barnehagen.
Mon tro om DVD-ene får luftet seg litt da også. I dag har de sett Kaptein Sabeltann, Askepott og flere episoder om Karsten og Petra.

Iført prinsesseklær, selvfølgelig. Akkurat det kan de ikke la vær'.

Strikkekrone

Det strikkes i heimen. Og det er kjekt. Innimellom må jeg ha noen korte prosjekt som raskt gir resultat. Det startet jeg med i natt, og nå er det ferdig.

Inspirert av kronepannebåndene som så mange produserer, gikk også jeg igang. Jeg hadde noe Juliagarn fra Gjestal liggende.

Det ble strikket fem kronespisser, og lengden på strikket var 63 cm. Så ble det kastet i maskinen med litt grønnsåpe og 40 grader til toving.
Og etterpå ble denne krona tatt ut.



Den skal få noe pynt på seg, litt perler kanskje.
HKH Prinsesse Treåring skal ha den.
Den satt best på hennes hode.


(Forøvrig leste ikke husbonden bloggen min før sent i går kveld etter at jeg hadde spurt om han hadde vært innom...)

Tulipaner og Valentine

I dag vil jeg ta våren inn her i bloggen.


Det er hvitt og lekkert ute, men jeg kjenner en lengsel mot vår og sprø, saftige og standhaftige stengler. Og når en ikke har små spirer i potter, så kan en nyte tulipaner.


Det er kanskje feil å presentere dem på en valentines dag, man kunne forlede folk til å tro at det fantes romantikk her i heimen.


Eller kanskje det er et ganske smart grep ettersom husbonden er på jobb og kanskje stikker innom bloggen i løpet av dagen?


De er lekre, ikke sant? Romantiske på en måte. For hvem drømmer vel ikke om romantikk innimellom? En blomst, et lite kyss.


Valentine? Hm



Vel, tilbake til hverdagen!


Ingenting varer evig.

Og nettopp derfor skal drømmene få sin plass.

Happy Valentine!

Aspekt ved en vinterferie i fjellet

Er det noe som skurrer på et av bildene?



Bilde nr. 2, den digre demningen. Uff!

Se, hun strikker

Vi var på vinterferie forrige uke. Med masse snø. Og istapper.

I tillegg til den obligatoriske snøleken som finner sted med massevis av snø, må inneaktiviteter også foregå. Det er så koselig å sitte inne og nyte snølyktene ute på kvelden, synes jeg.

Jeg er jo i strikkemodus for tiden, og det smitter nok over på noen av barna.

Seksåringen ville så gjerne lære å strikke. Med litt øving fra tidligere, gikk det hele ganske greit. Hun fikk fatt i maskene, snurret tråden rundt pinnen og dro ut nye masker. Noen litt vridde, andre stramme, noen mistet hun på veien og noen flere kom til. Mamma hjalp til litt for å få de fleste med videre. Vi syntes begge det var veldig stas. Og så så koselig, da. Håper på mange koselige stunder sammen på denne måten.

På vei hjem fra Sirdal, dro vi innom Gjestal spinneri. Seksåringen skulle få kjøpe sitt eget garn.

Men det var ingen lett handel, må tro. Hun lider av beslutningsvegring, den jenta. (Arvelig? Hm.)

Vel, det ble da garn til slutt. Fire nøster fra billigkurven. Et rosa, et lilla, et rødrosa og et flerfarget i rødt, gult og oransje.

Jeg husker så godt da jeg fikk kjøpe mitt aller første garn. Tror det var rødt. Og jeg må ha vært på hennes alder. Jeg følte meg stor da, he he.

Vel. I går fullførte hun (med litt hjelp) hyttas strikkeprosjekt. Et turkis lite stykke strikk.

Og i dag da jeg gikk inn på rommet hennes, oppdaget jeg noe mistenkelig inni Polly Pocket bilen hennes. For hva var det som lå der?

Jeg måtte åpne og se.

Helledussen! Miniatyrstrikket var et pledd. Og dukka hadde fått det breiet over seg.

Slikt smelter en mamma.

Og jeg tror gleden ved dette pleddet er større enn de ferdigkjøpte plastklærne som hører til disse dukkene. Heldigvis!

Hun har fått blod på tann. Nå skal det strikkes madrasser og dyner og klær og det som verre og større er.

Hun er allerede i gang!

Snøen ligger

Det er helt utrolig. Snøen ligger hos oss. Den smelter ikke. Den er ikke slaps. Det er snø. Ekte snø. Og barna fryder seg. Jeg fryder meg også, jeg som aldri har likt snø noe spesielt.

Jo kanskje, forresten. Da jeg var liten. Jeg må nok ha gjort det. Jeg minnes nemlig en episode som bekrefter det:
Min fire år eldre bror sa en dag til meg at hvis han fikk barbere håret på armen min, så kunne jeg få et ønske oppfyllt dagen etter. Han barberte, og jeg frydet meg da jeg høytidelig proklamerte ønsket mitt: MASSE SNØ

Det var på sommeren.
Og jeg må vel ha vært ganske liten.
Eller han innehaver av vanvittige overtalelsesevner.

Det ble ikke noe snø.
Det ble ei sur jente og en fornøyd bror.
Men historien forteller iallefall at jeg likte snø.

Det var vel i tenåra at den ble plagsom. Den gråhvite, ofte bløte, vasne massen som gjorde det vanskelig å gå. Noen snøballer i en tenåringsflørt ble det. Men vi "vasket" hverandre oftest. Det vil si at vi tok snø i hånda og holdt andre fast og vasket fjeset deres i snø. Nakken også. *gys*

Men nå bærer snøen med seg balansert FRED. Og derfor er den så nydelig. Så taus. Så altoppslukende. Så rolig.

Og det er godt når det generelt er mye fart.

Jeg er mamma!

Her er jeg!


En stein.
Bestående av mange lag.
Opplevelser som komprimeres og blir substans.
Med en indre struktur, tilsynelatende fast, inntil den utsettes for sterk ytre påvirkning.

Og det er her dere, mine kjære barn, kommer inn i bildet.


Dere elter og knar, skubber og klemmer, roper og hvisker forsiktig.
Sterke følelser som rører min grunnsubstans og posisjon.
Jeg utfordres, irettesettes og elskes. Alt basert på oppriktig kjærlighet.
Det er dette som endrer mine strukturer, som gir meg glød og farge.

Dere er nemlig så flinke til å fange lyset. Og dere lar det skinne ut over dere selv.
På meg.
Gleden over alt og ingenting.
Selv om jeg ikke alltid ser det, lar dere meg likevel speile meg i det hver dag.



Til gjengjeld vil jeg ligge der, så stødig og trygg for dere som jeg kan.
Slik at dere kan driste dere ut, trille av gårde, leke, elske, frykte, søke...

... og alltid vende tilbake ved behov.

Strikkehjelp? Noen som kan?

Jeg er ferdig med seksåringens genser. Jippi! Bilder kommer...

Og så er jeg igang med en ny. Der er mønsteret dansk og det står "slå om pinnen" og "omslag". Hva betyr disse instruksjonene?
Er det noen som vet?

God ettermiddag.