Bekymret for høfligheten

Jeg er bekymret for høfligheten.
Den ser ut til i stadig større grad å måtte kjempe for sin eksistens. Og kampen er tyngst med de unge. Ja, jeg kan nå komme til å høres ut som om jeg er godt oppi årene, gammel og gammeldags, men dette mener jeg selv om jeg er i 30-årene. Og jeg mener det inderlig. Jeg er virkelig bekymret.

Det ser ikke ut til at de unge får god nok kjennskap til høfligheten og hvordan en er medmenneskelig;

• Hva er for eksempel å hilse på folk når en passerer dem? Jeg tror få vet det. Iallefall på disse kanter. Det er stor forskjell i praksis på hvordan mennesker (la meg si fra 40-50 år og oppover) møter folk og hvordan de som er yngre møter folk. Når en går tur, kommer dette mønsteret godt fram: Den første gruppen ser deg, de smiler eller hilser høflig når de går forbi enten en kjenner dem eller ei. Man har det til felles at man går tur, og når man passerer mennesker, så er det vel naturlig og høflig å vise at man registrerer at man passerer dem? De som i hovedsak er yngre enn 40-50, ser ut til å ikke være klar over at de går forbi mennesker. De ser tomt rett framfor seg selv om de går 70 cm fra et annet individ. Blikket er tomt og det ser ikke ut som om de er klar over omgivelsene sine. Det er et eller annet som stivner idet de går forbi noen, for de ser mer løsslupne og avslappede ut før de møter en forbipasserende. Hva i all verden...?

• Men det er ikke bare når en går tur at en kan oppleve tomme blikk som ser rett fram idet en passerer noen. Når jeg for eksempel går for å hente posten, ungene i barnehagen eller kortere turer rundt omkring, treffer jeg på mange skolebarn/ungdom. Disse ser heller ikke ut til å oppdage at det finnes andre mennesker rundt dem. (Første- og andreklassingene er unntak. De har ennå ikke blitt sosialisert inn i det kalde.) Jeg tror likevel ikke det er barnas skyld. Jeg tror det er foreldrenes. Er det ikke naturlig å lære ens barn at en bør si hei til mennesker en møter, eller i det minste se dem? Er naboer fremmede?

• Det neste er bussen og det å reise seg for andre. Når skoleelever fra en videregående skole her i nærheten reiser med bussen, skulle en tro de var på sitt eget rom. De okkuperer naturligvis to seter, bagen må jeg ha et, må vite. Og skulle det bli fullt på bussen, kan de ikke fatte at noen mener bagen må vike plass. De har naturligvis fra før vanskelig for å møte noens blikk, så de blir sure i fjeset mens de ser inn i stolryggen foran dem, himler med øynene og er favnet av den mest sure auraen en kan tenke seg. Noen nekter til og med. Og det er snakk om bagen deres... For de kan iallefall ikke tenke seg selv å bytte plass med noen som er mer trengende enn dem. De sitter der mens gamle mennesker står skjeve rundt forbi og de høygravide bøyer seg stadig mer der de tviholder på stengene i bussen. Ærlig talt, jeg kan ikke forstå dette, jeg.

Blir det rett og slett slik at ungdom og unge mennesker ikke oppdras før de møter seg selv i døra? Før det er de som står der og av en eller annen grunn trenger et sete eller setter pris på å bli sett?

Jeg er bekymret for utviklingen. Rett og slett fordi at med dette manglende fokuset på normal høflighet kan en risikere å skape flere ensomme mennesker, et kaldere samfunn, et mindre tolerant samfunn og et samfunn med lite respekt.

Dannelse er et gammelt og nokså utgått begrep. Like fullt er det sentralt i skolen. Dannelse er vilktig. Og dagens dannelse handler ikke om hvilke bøker en har lest, hvor en har reist osv. Dagens dannelse er fornyet med det samfunnet vi lever i. Dagens dannelse handler om å evne å møte folk med respekt, toleranse, fleksibilitet. Dagens dannelse handler om å kunne takle MØTER på en respektfull og verdig måte.

Hvordan skal ungdom kunne vokse opp til å bli tolerante, fleksible og åpne, når de ikke en gang kan se folk?

Jeg har tro på å begynne med enkle grep. Høflighet, for eksempel.

....................

(La meg nå for ordens skyld legge til at jeg i min jobb møter fantastiske ungdommer, levende og kreative osv., og at jeg ikke har mistet troen på dem, tvert om. Jeg har stor respekt for ungdommene. Men de er ikke verdens høfligste, og det kan på et tidspunkt bli problematisk for dem.)