Sola har den glede å invitere

En deilig solfylt søndag favner oss i dag. Søndagen er så god. Så treg og langsom og avslappende. Og sola varmer oss så godt i dag. Så godt at jeg måtte eller ville åpne døren min for den. Sola inviterer meg ut i hagen.

- Kom da vel, kom ut til meg og se hva jeg har til deg.



Jeg tar imot invitasjonen (for hvem kan si nei til sola?) og blir med ut på strømpelesten. Jeg trenger ikke sko, for det er tørt! Heller ikke jakke, for temperaturen er god.


Ute får jeg hilse på syrinrotskuddet som jeg har i potte og skal prøve å stamme opp. Det nikker mot meg og smiler.

- Gi meg litt mer tid, så er jeg der.


Så viser sola meg vei mot en liten pionspire. Noen av pionvennene har måttet bøte med livet under barnelek, og jeg flytter dem trist vekk. Men de som lever, lever godt. Snart dukker flere venner opp av jordens mørke, men gode hi.


For det ser sannelig ut til å være godt i jorden. Spesielt nå som vårsola begynner å lune det hele. Masse god næring fra fjorårets prakt.

En liten tulipanløk har blitt herjet litt med. Den skulle nok vært lenger nedi jorda. Men den griper øyeblikket og bader seg dovent i sola.


Litt bortenfor har tulipanspirer fått besøk, ser jeg. Allerede nå? Liker ikke det, men de rir nok av stormen og gir meg vakre farger neste måned. Jeg gleder meg, og stryker dem varsomt over de litt såre bladene.

Så tar sola meg med til det deiligste vårsyn, skyggen. Alle kjenner historien om sola som overvinner alt, og også skyggen viker for sola. Den gjemmer seg alltid. Et deilig vårtegn!

- Mamma, kom hit, jeg har en gave til deg, roper treogethalvtåringen min.

Jada, sier jeg, jeg kommer snart.

- Nei, du må komme med en gang, det er viktig. Jeg har en kjempefin gave til deg.

Og så kommer jeg. Og så mottar jeg gaven. Og så blir jeg så rørt. Og så tenker jeg at deiligst av alt tross alt er

gleden!

Faster Theas gave

For 27 år siden fikk min mor en gave fra sin faster Thea. Jeg var ikke gamle jenta, men husker at det kom noen eldre damer inn i huset vårt, at de var hyggelige og vennlige og at mor fikk en gave som jeg la merke til. Mer husker jeg ikke. Men besøket er grønt, og damene gamle og milde.


Det er ofte slik at opplevelser får farge.

Når dette besøket har fått fargen grønn, skyldes det rett og slett gaven. Min mor fikk denne grønne bollen for hun hadde feiret rundt tall.

Jeg syntes gaven var rar. En grønn bolle som bare skulle stå på et bord eller en skjenk... Kjedelig, kan jeg minnes at jeg konstaterte.



I de påfølgende årene syntes jeg bollen var redselsfull. Jeg kunne ikke forstå at min mor ville ha den fremme i alle disse årene. En spraglete, stygg grønn pynteting uten funksjon.



Men denne grufulle bollen fulgte barndommen min, den hørte på en måte til. Den var nesten litt plagsomt tilstede. For den var ifølge min mor for fin til å kunne settes vekk. Vi måtte alltid ha plass til den. Dermed ble den stående i det brune møblementet hennes. Etterhvert usynlig.



Til tross for at den med tiden hadde blitt usynlig, integrert i møblene hennes, kom jeg her en dag til å minnes den. Minnene var gode, lune, milde og lysegrønne. Som håpet.
Den bollen måtte det da være noe med. Jeg har aldri glemt den. Den redselsfulle bollen har varme rundt seg. Og jeg blir lita jente sammen med den.



Jeg nevnte dette for min mor. At bollen kanskje likevel var litt fin og at jeg egentlig kunne tenke meg gaven fra faster Thea. Fargene var vel vakre og glasset skjønt..., hvis jeg tenkte etter. Mon tro om...



To dager senere stod den her. Hun var glad for at jeg ville ha den og ta vare på den.

Faster Thea stod nok i sin tid i en butikk og så en skjønnhet hun visste ville få et langt liv.
Jeg skjønte det bare ikke den gang.

Til en venn

Ikke heng med hodet, lille venn.
Du, som så vakkert bringer håpet.
Hvorfor så ydmyk og forsiktig?
Du, som jeg lengter aller mest etter.
Din beskjedne natur yter ikke rettferdighet.


Reis deg, lille venn!
Krev plass!
Din skjønnhet og verdighet har ikke ord.
Den presser fram smil, varme, lengsel, håp.
Men aller mest gir den gleden.


En hjelpende hånd.

Se opp, venner.
Venner er aldri alene.
Sammen blir venner sterke og får sin plass.
Velfortjent.



Hengende hoder skjuler skjønnhet.

Ferdig strikkelue

Ikke noe inkamønster, Randine, men striper. Jeg fant noe lysegrønt alpakkagarn fra tidligere som jeg brukte for å spreke opp fargene.


Lua ble ferdig nå i ettermiddag. Det er gøy når det går så fort. Fargene på bildene gjenspeiles ikke helt riktig i ettermiddagslyset, men de ble ganske fine sammen.


Først ville ikke snartfireåringen ha den. Den var for løs. Men etter at storesøster ville ha den, ble den interessant.

Hun syntes den var deilig. Så den ble sittende på i ivrig lek etter middagen og nå under barnetv.

Selv synes jeg også den ble fin. Men kanskje ikke akkurat ei barnehagelue. Med sin løse og vide form er den ikke veldig gunstig i sandkassen. Til kåpe og finere bruk derimot, fungerer den godt.

Nå blir det å strikke en til seksåringen også.

Manglende hageånd gir strikkelykke

Hageånd, hvor er du?

Jeg søker deg!

For jeg er ikke i hagemodus for tida. (I hagekalenderen min ligger oppgavene klare.)

Riktignok var jeg ute og klippet vekk noe vissent løv og fylte opp en trillebår med hageavfall, men jeg har ikke gnisten ennå. Ikke får jeg sådd frøene jeg har kjøpt inn, ikke får jeg luket vekk det grufulle ugresset som slo seg ned i fjor, ikke får jeg kjøpt inn såjord..., men jeg har fått tatt noen få bilder. Det er da noe.

Her spirer de sorte tulipanene mine. Jeg gleder meg til de folder seg ut.

Og her vokser bergknappen i krukka. Det er første året jeg har slike, så derfor er det ekstra spennende.

Jepp, dett var dett!

Av hageidyll.

...........................................................................

På strikkefronten skinner idyllen betraktelig mer. Jeg strikker. Nå er den lilla krona til snartfireåringen ferdig og har blitt tovet en gang. Den trenger en runde til.

Og i dag måtte jeg rote fram noe garn jeg hadde liggende. Jeg har mye kjedelig garn, men fem nøster har på en måte ligget og ventet på det rette prosjektet.

Det er garn jeg kjøpte med meg fra Bolivia for flere år siden. Og det var før alpakkagarnets inntog her, tror jeg. Husbonden og jeg var backpackere og reiste på tvers av Sør Amerika, fra Lima til Rio de Janeiro. Fantastisk tur.

Og garnet ble med. Fem 100g-nøster i farger jeg den gang syntes var nydelige, men som har mistet noe av sin glans i dag synes jeg. Det trenger ikke bety noe.

Snartfireåringen trenger lue! Og hun er av den mer vanskelige typen. Hun vil ikke bruke de vi har her hjemme. Jeg aner ikke hvorfor. Så nå prøver jeg å sjarmere henne i senk gjennom en lue made especially for her.

Jeg har startet med lilla. Og så får vi se.

Løker

Jeg kjøpte meg en liten løkpotte her om dagen. Våren kalles inn til aksjon.

Og denne gang ville jeg prøve noen andre enn de vanlige små påskeliljene. De kommer nok etterhvert de også, iallefall i ei krukke på trappa. Men de blir så raskt pinglete og stygge når de står inne. Derfor prøvde jeg noen nye.


Og nå sitter jeg og irriterer meg over at jeg ikke husker navnet på disse. Jeg er så sløv på det området. Kanskje noen av dere vet?


Uansett, så er inntrykket til nå godt. De har stått ei uke i varm stue og er flotte, synes jeg. Og så henter de våren inn på en ny måte for meg fordi jeg ikke har hatt slike før.

Og så synes jeg de står godt i den nye marimekkoskåla jeg fikk til jul.

Akk ja, små gleder i hverdagen.

Nå legger sola et vakkert lys over hagen her, så jeg får vel ruste meg for en trilletur.

Nyt dagen dere også.

Prinsessekrone ferdigstrikket

Strikkevirksomheten pågår fremdeles i heimen. Jeg er inne i "de små prosjekters tid" nå, for jeg trenger å se ferdige resultater litt raskt. Og det passer godt med jentenes tålmodighet også. Etter å ha strikket forrige krone til hårbånd, ville nestemann ha en lilla krone.


Det tar omtrent en kveld å strikke en slik, men jeg har brukt et par. Det tar jo litt tid å blogge også ikke sant? ;-)


Den så diiiger ut før toving, kunne nesten surres to ganger rundt halsen min. Og så tovet jeg den ført en gang, med labert resultat. Det måtte dongeribukser til før den fikk en bedre fasong.


Så var seksåringen fornøyd.
Men jeg hadde noen perler liggende et sted som jeg plutselig hadde kommet over.

Ja, jeg så Fakta på lørdag og fikk trøst i at rotete mennesker
kan være kreative og at kun den som levde i rotet kjente systemet. Gid det
var så. Jeg har en fornemmelse for hvor ting kan være, men mang en gang har
jeg opplevd fortvilte leteaksjoner her i heimen. Vel, nok om det. Perlene
hadde dukket opp, og det var det som var poenget her.

Jeg sydde på bokstaven hennes med perlene, og VIPS:


Ei personlig krone står klar til bruk på litt varmere dager. Hun gleder seg.



Nå er det bare slik at snartfireåringen i huset også vil ha lilla krone med perler, og da må det jo strikkes ei ny lilla krone. Jeg er igang. Den er halvstrikket, og så snart jeg får kjøpt et nytt nøste, blir den klar.

Jeg må jo nyte tiden når de vil ha det jeg strikker.

Snøklokker på rot

"Du kunne jo ha fortalt meg at blomstene må ha rot hvis de skal vokse i et bed!"

Seksåringen er ganske fornærmet. Hun har vært hos venninna og fått plukket snøklokker i hagen deres. (Selv har jeg bare fem små klosterklokkeløker i hagen som hun IKKE får ta). Der hadde hun sagt til venninnemora at hun ville plante snøklokkene i et bed hjemme. Det er antakelig da hun har fått beskjed om at de må ha røtter (eller løker) hvis de skal gro et annet sted. Og jeg tror seksåringen min føler seg ganske hagekyndig i forhold til venninnene sine, så dette passet ikke lillefrøkna.

Jeg kan ikke annet enn beklage at jeg ikke har fortalt henne dette. Jeg har rett og slett ikke kommet på det.

Jeg får blomster av henne likevel.


Hun er herlig sånn. Godheten selv.

Ikke alle snøklokkene får anledning til å titte ut av koppen, men det er omsorgen for plantene som er det viktigste her. Alle måtte få vann når de stakkarene ikke hadde røtter. Da kunne de leve en stund til. Og en dyp kopp rommer masse vann.


Snøklokker er nydelige.
Disse i koppen helt i særklasse!

Søndagsmorgener

er noe spesielt. De er langsomme og behagelige. Ingenting som haler oss opp.

For nå ordner jentene seg litt selv mens vi nyter søvnens favntak.
Da danser de små...


På kamerabrikken lå omtrent 40 bilder av morgenstunden. Og når ingen er der til å si noe (for vi må jo alltids si noe, ikke sant? Irettesette og ordne og organisere. Huff!), så nytes øyeblikkene enda mer.


En liten gave som skal medbringes i dagens gjøremål, en barnebursdag. Kanskje det er pingvinen som fasinerer?


Et søtt lyst sovehår er alltid sjarmerende.
Og eieren av dette sovehåret har nettopp fått "kjøkken" av farmor. "Kjøkken" er alltid stor stas, og det lages mye mat og kaffe. Servert fra denne kjelen må den simpelthen få en ekstra smak.




Nyt morgenkaffen, folkens.
Kaffestunden her har helt opplagt vært vidunderlig.

Og etterpå kan det se ut til at de har tatt seg en trall. Det ligger massevis av bilder av seansen på fotobrikken...



For en gave å få våkne til en opplevelse.

Søndagsmorgener kan være deilige sånn.
Jeg tror nesten vi må tillate oss å sove mer...