- Kom da vel, kom ut til meg og se hva jeg har til deg.
Jeg tar imot invitasjonen (for hvem kan si nei til sola?) og blir med ut på strømpelesten. Jeg trenger ikke sko, for det er tørt! Heller ikke jakke, for temperaturen er god.
Ute får jeg hilse på syrinrotskuddet som jeg har i potte og skal prøve å stamme opp. Det nikker mot meg og smiler.
- Gi meg litt mer tid, så er jeg der.
Så viser sola meg vei mot en liten pionspire. Noen av pionvennene har måttet bøte med livet under barnelek, og jeg flytter dem trist vekk. Men de som lever, lever godt. Snart dukker flere venner opp av jordens mørke, men gode hi.
For det ser sannelig ut til å være godt i jorden. Spesielt nå som vårsola begynner å lune det hele. Masse god næring fra fjorårets prakt.
En liten tulipanløk har blitt herjet litt med. Den skulle nok vært lenger nedi jorda. Men den griper øyeblikket og bader seg dovent i sola.
Litt bortenfor har tulipanspirer fått besøk, ser jeg. Allerede nå? Liker ikke det, men de rir nok av stormen og gir meg vakre farger neste måned. Jeg gleder meg, og stryker dem varsomt over de litt såre bladene.
Så tar sola meg med til det deiligste vårsyn, skyggen. Alle kjenner historien om sola som overvinner alt, og også skyggen viker for sola. Den gjemmer seg alltid. Et deilig vårtegn!
- Mamma, kom hit, jeg har en gave til deg, roper treogethalvtåringen min.
Jada, sier jeg, jeg kommer snart.
- Nei, du må komme med en gang, det er viktig. Jeg har en kjempefin gave til deg.
Og så kommer jeg. Og så mottar jeg gaven. Og så blir jeg så rørt. Og så tenker jeg at deiligst av alt tross alt er
gleden!
1 kommentar:
Tusen takk for hyggelig kommentar i bloggen min :-)
Ja han er veldig fornøyd med rommet sitt nå :-D
Herlig blomst du fikk i gave da!!!
De er faktisk søtest når de ser slik ut...og du har fått den av en liten søt en :-)
Ha en fin søndagskveld :-)
Legg inn en kommentar