Gi meg våren!

Vinter og hvit snø er fint. Det er ikke det.
(I fjor likte jeg visst snøen bedre, men da lå den aldeles ikke i to mnd.)



Det er bare det at jeg nå etterhvert begynner å tenke på alt som spirer og gror på trær og under den hvite snøen. Skulle gjerne ha blitt med på mer av den prosessen.

I dag da jeg hentet i barnehagen, hadde personalet samlet inn noen greiner. Og på dem satt små pelsaktige gåsunger og tittet ut av nyåpnede knopper.
Hallo! Nå vil jeg ha vår!



I mellomtiden koser vi oss med lyseblå svibler på kjøkkenbordet.
Fine de også, altså, det er ikke det... (heller)

I dag passer det med et dikt

Å eiga

Stundom spør ein:
Kan ein eiga eit anna menneskje?

Når to møtest
i hug og hold
og kjenner seg eitt
så ikkje anna er te -
kjenner ein seg eitt
i eit augnekast,
i eit lite ord,
i ein tanke,
i hugskot,
som fer over kornmo
over blømande enger -
kjenner ein seg eitt
i det ein aldri nemner
men som er som svalande regn
for solbrend mold.

Når to har møtt einannan
slik at ikkje anna var te,
slik at dei kjende seg sterkare enn alt
og veikare enn alt,
skjøna berget, så hardt som det er,
skjøna blomen, så mjuk han er -
Og stend eismale att.
Er ein då eismal?
Er ikkje då det andre men'skje med
i kvar rørsle ein gjer?
Ja, kan ein då nokonsinne bli eismal att?

Når to gjev seg til kvarandre,
og dei stend eismale att
kjem det ein strid
i hugen,
i holdet,
om det å eiga
og det å vera fri.

For enno er men'skje bundne
og veit ikkje kva dei seier
når dei kviskrar til kvarandre:
eg elskar deg.

Fyrst dei har sagt ordet
rømer dei
som for ein brann dei har sett på.

Fyrst når to men'skje kan seie til kvarandre:
Gå der du vil,
du er du!
Gjer det du vil,
eg er eg -

Men eg ser vegen din
og eg lyder etter fotefara dine
og eg kjenner din vilje
strøyme gjennom blodet
i jamne, rolege pulsslag -

Fyrst då kan to men'skje eiga kvarandre.


Aslaug Vaa, fra Skuggen og strendan, 1935

(eismal - alene, enslig)

Michael Jackson-inspirert

Noen gutter i barnehagen til fireårngen her digger Michael Jackson. Det synges og danses litt, og denne aktiviteten smitter, naturligvis. Her hjemme har jeg måttet ta fram mine gamle Michael Jackson-cder, og de sprer stor glede. Dermed har både Billy Jean og Thriller fått en liten renessanse også hos oss.

Det er noe med renessanser. Ting får liksom nytt liv, og ofte utvidet betydning. Eksempelet på Jacksonrenessansen her hos oss kom i dag da fireåringen, som i dag er hjemme med mamma og baker og leker kafé, ga lyd fra seg på kjøkkenet.

- Ei vaskefilla, filla-a
da da da da da da da...
- mamma har ei vaskefilla, filla-a

Denne Thrillerinspirerte låten dro meg ut på kjøkkenet i ren fascinasjon.

Vår Michael Jackson-fan evner å modernisere (eller kanskje ikke, mammas vaskefille vitner vel ikke akkurat om nyorientering, men det får så være).

Så nå nynner vi på thrillerfiller her mens vi venter på at deigen heves.

Et herlig dikt! Iallefall når Jan Erik Vold leser det. Jeg hørte ham på en forelesning nettopp. En fantastisk opplevelse.

Jeg kan bare gjengi teksten her, den står godt alene.


Eksistens

Anne kom fra skolen og
sa at på skolen sier de at
Gud ikke eksisterer. Jeg sa
at det skal du ikke tro på.

jammen eksisterer Gud da?
Ikke for den som ikke tror,
sa jeg, men ellers eksisterer Gud.
Er det ikke rart da sa Anne.

Jo, sa jeg, det er rart.
Går det an, sa Anne, å ikke
eksistere og eksistere.
Ja, sa jeg, det går an for Gud


Ernst Orvil

Pellis in spe

Her er min pellis.




Den har av alle ting overvintret i et glass vann. Vannet har blitt skiftet ut med jevne mellomrom, men stellet har vært rimelig fraværende og plasseringen midt i kjøkkenvinduet ikke helt fordelaktig. Stakkar lille grønne sak.



Men den har klart strabasene og har nå omsider fått litt etterlengtet jord, blitt klippet ned litt og skal forhåpentligvis få bedre levekår ettersom månedene går.

Jeg har aldri overvintret en pelargonia før, og det til tross - dette makabre forsøket kan se ut til å ha lyktes. Men skal den egentlig stå kaldt noen måneder nå? Jeg vil jo ikke ha lange og pinglete stilker...
Kanskje den bør ut i boden?

Det våres: frø og strikk

Til tross for hvite omgivelser utenfor, noe bedervet av forurensning (guri hvor skittent det blir av biler), får jeg vårfornemmelser når lyset utenfra er klarere og jeg har friske blomster og et strikketøy inne. Jeg elsker dagslyset og ser fram til å skulle bades i det om noen måneder. I mellomtida er det sjuåringen her i huset som har bestilt lilla pynteskjerf. Fireåringen fikk nemlig et rosa i kalendergave, og dermed måtte også sjuåringen ha et. Det er naturligvis bare kjekt at de vil ha de småtingene jeg strikker til dem.

Og så fant jeg fire pakker med frø som jeg ikke fikk sådd i fjor.

Jeg rotet dem faktisk vekk. De står med siste salgsdato i september 09, men jeg prøver meg på dem i år, jeg. Jeg har aldri prøvd noen av dem, så det blir spennende.

Ballonger og stas

Nå har vi tilbakelagt et lite maraton i bursdagsselskaper her. Det er gate/klassevennerselskapet, familieselskapet og foreldresvennerselskapet jeg snakker om. Alt til sin tid og (forhåpentligvis) tilpasset sitt publikum eller sin sjanger.



Sist ute var gate/klassevenneselskapet. Det er et hektisk selskap med intensitet og fart, men kjekt som bare det. Det er så gøy å kunne bli kjent med de barna våre barn omgås. Og slike hektiske barneselskaper har naturligvis den viktige ingrediensen ballonger. Det skal være ballonger her og der, og i år hadde de også et metallisk preg. Man kunne speile seg i dem.



Slike ballongfester etterlater alltid mange ballonger i heimen. Det er naturligvis stas, både å kunne sparke med dem, spille volley med dem og å sprekke dem! Det siste er det vel bare moderat interesse for her i heimen (heldigvis).



Det som var nytt av året var at jentene denne gang ble introdusert for den fascinerende egenskapen statisk elektrisitet har. Den kan trylle! Ballonger kan festes her og der. Og i den tiden denne leken pågikk her i heimen, var det ballonger på hodet til jenter som beveget seg sakte rundt om i huset, det var ballonger på vegger, i tak, sofa og bord. Ja, ballongene var alle steder utenom på gulvet. Og de hang av seg selv. Det å gni ballongen mot jenters lange hår i tørr luft er rene magien.



Til og med minstejenta måtte være med på leken. Hun skal ikke være dårligere enn de andre.

(Uff da, har dere sett hvor vissen planten i bakgrunnen er. Jeg er blind for slikt jeg, men bildet forteller meg om sviket. Nu skal der vannes.)

Vil du ha pose?

Jeg må bare gi dere lenka til en blogg som får meg til å trekke på smilebåndet. Selv har jeg jobbet i butikk i 10 år, så jeg kjenner igjen MYE her.

Kos dere med 4 x bærepose and bop to the beat (Kunden har aldri rett!).

Bambusstatus

Snøen blir liggende, den. Vi er ikke vant til slikt her.

Men den standhaftige bambusen min sukker ikke. Nå står den der like rak, frisk og optimistisk som den alltid gjør. Fra å ligge helt i bakken nedtynget av snøen, har den nå reist seg et par meter opp, uten å foretrekke en mine. For en plante!

Tjueti

Godt nytt år!

Selv om seksåringen her hevder det ikke heter tjueti men tretti, har jeg nå bestemt meg for å konsekvent si tjueti. Vi kan da ikke holde på med det der totusenog...greiene lenger.

Har forresten Språkrådet anbefalt noe her? Vi har jo ikke språknormering av muntlig språk i Norge med unntak av tellemåten, såvidt meg bekjent.

Uansett - ha et riktig godt TJUETI alle sammen.

___


(Jeg ser av kommentarene her at språkrådet har anbefalt totusenogti...
Fant forresten denne og denne artikkelen som også omtaler dette. Jeg er visst seint ute jeg, og kanskje litt hverdagslig, uformell og opposisjonell. Ja ja.)