Bloggåret 2009

Årskavalkader er vel vanlige på denne tiden. Med et nytt år for døren, drar vel tankene også bakover for å se hva innholdet siste år har blitt. Nå har ikke jeg tenkt å dra et lengre foredrag om hvordan forrige år var for oss, jeg tar snarere en liten gjennomgang av hva blogginnholdet har vært. Der har fokuset vært hage og litt familie.

JANUAR


Januar er ofte en lang og sur måned her på vestlandet. Det blir for mitt vedkommende lite hageinnhold. I regvær prøver vi å finne på hyggelige inneaktiviteter. Baking er alltid kjekt!



FEBRUAR

I februar dro vi på vinterferie til Sirdal, og der ble det masse snøleking, god mat og strikking. Eldstejenta vår som da nettopp var fylt seks år lærte å strikke. Stor stas. Men stasen er det vel så som så med nå, hun er heller mer fokusert på fingerhekling. Lange nøster av fingerheklet materiale ligger rundt omkring, og jeg vet ikke hva jeg skal bruke det til. Men hennes iver og glede er ubeskrivelig, så da så.

I februar kom det også snø. Og på våre kanter er det også alltid stas. Når jeg ser snømengden på dette bildet sammenlignet med de snømengdene vi har nå, er det jo beskjedent. Men snø er fredfullt og rent, og det er deilig på mørke dager.

MARS

er vel måneden som bringer våren for alvor inn i heimen. Og jeg elsker akkurat det. Jentene sådde litt i barnehagen som de kom hjem med

og en og annen snøklokke ble hentet inn som vårgave til en rørt mamma.

APRIL

er vel en mellommåned hva vår og hage angår for mitt vedkommende. Stadig mer dukker opp fra den mørke jorda, men det har ikke tatt helt av. Det som imidlertid hadde tatt godt av i min hage her, var krokusene som hadde flerdoblet seg. En stor glede å finne en slik skjønn skatt i bedet.

Og i april oppdaget jeg jo også den blomstrende ripsen som jeg ble vilt begeistret for. Den var så nydelig, og fargen i den på denne tiden av året var betagende. Dermed ble det pynt ute.

MAI

I mai kom pallekarmen på plass. Den ble malt og fylt med jord og krydderplanter. Kjekt hele sesongen.

I mai har vi også bursdag her, og en aktivitet var muffinspynting. Det ble massevis av pynt til barns fryd.

Og disse lilla alliumene var vakre i mai. Mai er en fantastisk måned.

Hagen er vel på et toppunkt i mai. Under her blomstrer rhododendronen. Det var rik rhododendronblomstring i år. Det er vel nesten annenhvert år at det er slik etter mine erfaringer.

JUNI

I juni ble jeg saftmaker. Hylleblomstsaft ble laget. Et kjekt eksperiment som jeg helt sikkert kommer til å gjenta til sommeren. (Og nå til jul fikk vi saftkoker, så det skal saktens bli saftlaging neste år, både av rips og solbær.)

De hvite alliumene 'Mount Everest' blomstret vakkert i juni. Håper de kommer fram dette året også. Jeg syntes de passet så godt til bambusen og den blå valmuesøsteren.

Peonene er også juniblomster. Kanskje juni også er en toppmåned hva hage angår. Jeg gleder meg allerede til neste år.

JULI

er jo sommermåneden de luxe, om enn ikke hagemessig. Da er iallefall min hage noe laber. Mye er avblomstret, annet er på vent. Men smoothie er alltid en bankers som fyller sommerdrømmene.

Det var likevel et lite høydepunkt i hagen i juli, og det var at yuccaen min blomstret for første gang. Den dør kanskje etter det, det gjenstår å se til våren nå. Den var et syn, men burde nok fått en bedre plassering i hagen.

AUGUST

kom og jeg begynte å jobbe igjen. En klassetur til Kulturstien på Bru var flott. Det er kjekt når en kan blande kultur og natur. Her er et bilde av trestammer som er utformet som et NÅ. Jeg lar det være opp til den enkelte å legge betydning i det. Jeg har min.

SEPTEMBER

I september var det flott vær. Eldstejenta vår fikk sin første fisk fra brygge. Det var stor stas selv om den ble sluppet uti igjen.

Og så er september måneden for plommer. Jeg elsker vårt gamle plommetre som er 40 år og som gir kilovis med plommer. Nesten hver eneste en blir spist. I år var de spesielt gode, og jeg tror det var fordi jeg fikk tynnet ut blant kartene i juli.

OKTOBER?

Så ble det noe dødt her på bloggen utover høsten. Jeg var plutselig blitt lei hagen og hadde ikke så mye å blogge om. Kanskje det kom av travlere hverdag på jobb også, ikke vet jeg. Vi fikk også et annet prosjekt som tok energien. Et gammelt hus ble vårt, og det skal settes istand til fritidsbolig. Et spennende prosjekt.

NOVEMBER

Så ble det så smått litt blogging igjen. Og berberisen som snart skal bøte med livet etter 40 års glede og frustrasjon viste seg fra sin beste side. Jeg tror den har sett sin siste høst... Men minnene mine om den er mange, både gode og vonde.

DESEMBER

Så kom desember med mer snø enn mine minner kan lete opp. For et syn. Og snøen ligger ennå, den. Den følger oss rolig inn i tjue-ti.

Og det gjør kanskje noen av dere som leser her også?

Iallefall så takker jeg for året som har gått og gleder meg til å ta fatt på et nytt.

Pepperkakeknus

Romjulen er tid for pepperkakehusknusing. Og det er stor stas for små barnehender (og barneviljer) å få lov til å banke noe istykker. Snopet er allerede fortært.



Det er godt med god kamerathjelp når store oppdrag som husknusing skal utføres. Og samarbeid er viktig. For eksempel det å slå samtidig...



Men etterpå er det ikke mye samarbeid. Nei, da rår den usiviliserte naturloven survival of the fittest; kampen om de beste stykkene er igang. Nådeløst.

Men så roer det seg igjen. Tenk å få spise så mye pepperkake en vil og attpåtil drikke brus. Mmmm.

Hermegåsa

Her i heimen har vi ei tulle på fire som elsker å gjøre det alle andre gjør. Og hun elsker miniatyrvarianter av alt mulig.
I høst har hun blitt så begeistret for Marit Larsens lille video på YouTube. Hun har sittet klistret foran pc-en og bare studert detaljer. Dette medførte at årets julepresang fra mamma og pappa skulle oppfylle et ønske om miniatyrpianoet Larsen bruker her. Og slik ble det.



Dermed er lykke gjort. Hun sitter nå med pc-en foran seg og studerer videoen enda mer, finner frem instrument for å gjøre det samme i sofaen. Det eneste hun mangler her er tromme (lillesøster har en, men den holder hun selv fast på). Det er imidlertid ikke noe problem så lenge det finnes klosser i huset.

Jeg liker igrunnen melodien godt, jeg. Og det er bra, for den repeteres og repeteres. Slik kan jeg minnes at jeg også holdt på da jeg var liten.

Repetisjon er ingen dum læringsstrategi.

Julen

Juledagene løper avgårde. De er stappede av innhold og fart, og tiden til å sette seg ned og puste blir knapp. Når så timene plutselig er der, er det godt å suge dem til seg, fylle dem med tanke og ro.

Julen består i møter. Vi møter strålende barneøyne som koser seg aller mest med forventningene og all tiden de får til kos. Vi møter lukter og stemninger som roper om fred og ro, og som får det innimellom travelhet og tempo. Vi møter folk som viser glede over gjensyn, bugnende bord som forteller om fest og ønske om trivsel, vinterkåper og -frakker, nypussede støvletter og nystrøkne duker. Stearinlys i vakre julestaker, duftende svibler og gull og sølv. Det er ikke grenser for hvordan vi viser ønsket om felles glede og kos.

Det handler vel kanskje om å kunne se tankene og hendene bak som symbolhandlinger for kjærlighet.





Julen er nettopp kjærlighet.

Fortsatt god jul!

Jul, jul strålande jul!

Det er ikke jul her ennå. Vi er på vei, men det tar sin tid. Det er nemlig slik at når jeg har satt en ting et sted, så er den ikke der i neste øyeblikk. Da står den et helt annet sted, om den står i det hele tatt. Tingene her i heimen er så lett bevegelige, ser det ut til.



Og jeg har tatt problemet opp med døtrene her, men de later som ingenting og sier de ikke forstår de heller. Og dermed må vi alle taust akseptere at tingene flyter rundt av seg selv. Det kan se ut til at de ikke liker å stå i ro. Denne engelen her fikk plutseleg plass i fruktstativet som står klart til å fylles med frukt. Den kan godt sitte der for meg, men når jeg tror den sitter på puffen sin, og ikke finner den der, så lurer jeg på om jeg i det hele tatt satte den der. Jeg begynner rett og slett å lure på om jeg har blitt glemsk.



Jeg har nå akseptert at det er De usynlige som flytter på tingene her hjemme.



Innimellom røper dog De usynlige seg. De bryter spontant og med stor iver og glede ut følgende utsagn: "Se mamma, her er du og pappa. Pappa har hatt på hodet og ditt hode er langt. Er dere ikke fine?" Og så må jeg nikke og si det er vi saktens. Vi er kjempefine! Spesielt jeg med langt hode! Hatten til pappa er forresten hentet fra en annen lysestake, som ikke står der jeg trodde den stod, heller ikke der jeg tror den kan ha blitt flyttet til av De usynlige, nei den befinner seg på gulvet sammen med noen dukker. Hatt, ja. Alt er i orden med fantasien.



Men det skal bli jul til slutt.

Vi må bare ta en liten leteøkt først og gjøre operasjonene et par-tre ganger. Ting tar på en måte leeengre tid enn før.

Jeg tenker at vi er i havn rett over midnatt i kveld. Da skal en mamma og en pappa sette seg i sofaen og tenke at det vi innimellom (eller ganske ofte) opplever som kav, ikke er kav, tvert imot; Det er Livet. Det er det vi lever for.

Vi ønsker dere alle en riktig god og fredfull jul.

Julekalender og Svingen

I fjor desember skrev jeg et innlegg om Jul i Skomakergata. Mine jenter opplever ikke magien. Og jeg har kommet til at det er greit.

I fjor var det Jul i Blåfjell som var NRKs julekalender, og jentene her elsket den. De sang "Kom Blåne, kom jente kom gut, snart kommer jula til Blåfjell..." så det ljomet.

I år er det Svingen som gjelder. Og Jul i Svingen har ifølge småfrøknene her, passert Blåfjell i popularitet. Ingenting slår Svingen. Jeg har til og med strikket Akayaluer til de to eldste her og en til venninna deres. De er bitt.

Og det er nesten jeg også, he he. Jeg liker serien godt jeg. Det er mange treffende situasjoner der, mye humor, noe trist, noe uventet. Serien spiller på så mange følelser. Her en dag satt jeg alene foran barne-tv for jentene var på besøk hos ei venninne, og jeg tok meg i å gråte da Nure skulle framføre noe på scenen hjemme hos Victorias mamma. Der satt jeg altså, helt alene og tørket tårer av barne-tv...

Vi gleder oss hver dag til ny episode. Desember har fått ny julekalendermagi.

Jeg kunne ikke vente...

I forrige innlegg skrev jeg at jeg måtte ta bilde av bambusen i morgen. Men jeg kunne rett og slett ikke vente. Snøen kunne jo smelte i løpet av natten, man vet aldri på disse kanter. Så her får dere en liten bildeserie av hagen her litt over midnatt, tatt fra stuevinduet (ja, det fristet ikke å gå ut med snø til knærne i kulden og ta bilder).



Bambusen som til daglig er ca to meter høy...



Bambus nummer to, den strekker seg normalt opp til toppen på leveggen til venstre.



En opplyst snødekket tre - fantastisk flott!



Et annet snødekket tre med hvitere lys på...

Og her er den oppstammede kulesypressen... ikke mye kulepreg på den lenger. I morgen må jeg ut og slippe greinene fri.

Og til sist et helbilde fra stuevinduet (trykk for et større bilde). Snøen er jo vakker da...

Ha en god natt!

Jul og snø

Så er det jul igjen. Amaryllisen er på plass. Jeg elsker de hvite, og i år er det litt tidlig blomstring. Den blir vel akkurat avblomstret til jul, tenker jeg. Godt planlagt, he he.




Men jeg nyter den selvsagt i lange drag. Den er så fredelig. I dag har snøen lavet ned, og bambusene mine utenfor ligger bøyd mot bakken. Det er fem stenger som står høyreiste. Må nesten ta bilder i morgen. Jeg husker forrige snøfall da jeg var redd den skulle brekke, men her inne ble jeg beroliget med at den bare bøyer seg og reiser seg atter. En god egenskap!

Snøen skaper glede her i heimen. Jentene har vært ute på ski og kjelke i dag, og vi tørker klær og votter så godt vi kan når de er inne og spiser. Med snø kommer det kakao på bordet. Det må bare være slik. Juleferie med masse snø - kan det bli bedre?

Mor selv fortynner garnlageret sitt. Jeg har strikket en del småting i restegarn, så det fordeles litt smått under noen juletrær i år.



Ellers er vi alt annet enn godt i rute. Vi henger etter som bare det. Men det går greit! Det meste gjør jo det, ikke sant?

Å fange sola i november

På denne mørke tida er det sparsomt med solglimt i hagen vår. Noen dager dukker den imidlertid opp, og da er det bare å løpe ut og shoote (er det ikke det det så moderne heter?), eller knipse, som jeg ville valgt å si.

Og en slik knipsing blir et forsøk på å fange sola der den er. Sola er jo overalt og i alt, ikke sant. En slags panteisme. Den gjør jo vakker...

En fredelig morgenstund med sol i en hage på hell.

Høstberberis

Jeg har åpnet øynene såvidt for plantene ute. Og i dag har morgensola varmet mitt hagehjerte.



Ettersom vi har en østvendt hage, er det ikke mye sol der på vinterhalvåret. Litt trist igrunnen, for jeg elsker sol. Men morgensola finnes, og den framhever en intens glød i den noe kjedelige berberishekken vår. Den skal bøte med livet for utbygging snart, men enn så lenge står den her, enorm og fargesprakende.



Denne berberishekken har levd lenger enn meg, og den har fulgt meg i hele min oppvekst. Derfor er jeg litt glad i den til tross for dens torner, eller stikkerter som vi kaller dem. De har boret vei inn i mine fingre og armer mang en gang, og nå i ungenes. Men slik er det bare, vi aksepterer uten et ord. Flinke på å ta dem ut igjen har vi også blitt.



Og i dag skinner hekken med all sin prakt. Den lyser opp og fargelegger et ellers grått gårdsrom, spesielt når sola fanger fargene.

Da er det bare å suge til seg, bukke i støvet og takke.

Det er nesten litt vemodig å tenke på at den ikke skal leve stort mer.

Ingen vil vel være enig med meg der, men så har de heller ingen berberishistorie å legge til.