Vel blåst påske!

I påsken fikk jeg kommet litt i gang i hagen igjen. Og det å renske opp (ja, kanskje litt sent, men bedre sent enn aldri) i varmt vær er langt triveligere enn når kulda biter i kinnene. Denne gang var alt bare solskinn.

Litt innkjøp påskeaften.

Perleblomster gror i bedene, men de er alltid fine i potter også.

Og så fikk jeg plantet om noen hengepetuniaer. Håper de blir gedigne i løpet av sesongen.

Og under dem står syrinene jeg i noen år, tror det minst er fire, har holdt på å stamme opp. Nå er den en meter lang. Men den er ikke podet, så nye rotskudd dukker stadig opp. Her har et rotskudd rett og slett skutt i været på to sesonger (glemte å fjerne det i fjor). Men de skal nok få plasser å stå disse rotskuddene;-)

Mest stas etter er imidlertid denne krukka her. Ja, man kan se langt etter innholdet...

... men ved nærmere titt, dukker en liten blomsterertspire opp.

Våren er definitivt kommet til oss også.

Og et hagestatusbilde per i dag, blir som dette:

Nesten det eneste som er i blomst, men guri hvor fin. Fikk en liten bit av ei venninne i fjor og visste slett ikke at den ble så stor første året. Er det etter blomstring man deler dem, mon tro? Jeg vil definitivt ha flere.

God hageuke!

Den skal visst bli vidunderlig den også.



Vår

Så må me lerkesongen tru,

som lovar vår.

Fra Haugtussa av Arne Garborg

Jeg dropper innom

Hagen og uterommet har blitt neglisjert hele sesongen. Vi har holdt på med fritidsbolig, og det er den som har fått alle krefter og tanker siste året.

Men så skjer det plutselig ting på utefronten her hjemme, og dermed kjenner jeg en liten dragning mot å nevne det her, bare for meg selv og minnene mine. En liten dokumentasjon over historien.

Saken er nemlig den at den tidligere omtalte over 40 år gamle berberishekken vår, den gedigne og for mange fryktede, nå har vært utsatt for voldsom vandalisering. Det hele har endt med den store døden. Ja, det var ikke en uventet død, det er ikke det. Døden var varslet for ett år siden, vi har hatt all mulig tid til å ta de siste samtaler, gjøre den siste klipp, ta de siste bilder etc. Ja, vi har kunnet forberede og bearbeide den sorgen som måtte dukke opp den dagen Døden banket på døra.

Og her forleden banket det på døra...

Denne monstrøse gravemaskinen kom og spiste av hekken vår.

Gud hjelpe meg for en skapning på den. Hode

uten øyne og øynene i baken.

Den svingte med kjeften på langt skaft

og hadde berberiss i munnvikene.

Den åt og spyttet ut, åt og spyttet ut, bare en diger

kjeft og en rumlende mage.

Jeg lurte på om det var et slags Helvete.

For de hjemløse kattene, eller for oss altfor kloke mennesker.
Den hadde blinde øyne og lenker om føttene

og den skal arbeide i århundrer og tygge blomster

om til nybygg. Dekke dem med skyer av eksos

og kald sol fra byggherrene.

Uten struper, uten stemmebånd og uten klage.

(fritt etter Rolf Jacobsens Landskap med gravemaskiner)

I dag er det vindfullt.



Næmen, hva skuer mitt øye?

Sommertid, ungene er ute og sparker på sparkesyklene, husbonden har tatt veien mot jobb, kveldsvakt, minstejenta ligger i senga og hviler. Hva gjør så mor? Hun drikker først en kopp kaffe og spiser noen eplebåter ute på altanen i en slik stillhet en kan få når en bor nær E39 (manglende sol gjør ingenting så lenge temperaturen er akseptabel), så henter hun kameraet og tar en liten runde i hagen. Gårsdagens regnskyll har gjort godt, og det grønne er enda mer frodig. Ugresset stortrives!

Men så, hva er det jeg ser?

Knopper? Skal virkelig hagehortensiaen som overlevde tidenes kaldeste vinter her nylig, skjenke oss blomster i år? Jeg tror ikke mine egne øyne. Må ta en titt nærmere...

Jo så sannelig ser det ut til at knopper dukker opp. Du godeste! Jeg ivrer avgårde til en annen hortensida jeg fikk i gave et år og som jeg plantet ut, altså ikke en hagehortensia, for å se om den har en like fin overraskelse. Og sannelig er det ikke et lite anlegg der også. Jøss!

Naturen forundrer meg med ubegrenset offervilje. Tenk å ha en slik egenskap da...

Det vokser og gror

Uff, ja nå er det skammelig lenge siden det har vært aktivitet her. Men ferietid og annet arbeid krever sitt. Hagen får derfor ikke den oppmerksomhet den skulle, men det fungerer likevel. Den gir uten å ta. Det som kommer synlig fram i år er at plantene virkelig har fått godt feste og vokst seg kraftige. Jeg har kommet til fasen for uttynning.

Til nå har det vært mest fokus på å plante for å dekke til, men nå er busker og stauder blitt så store at de står tett og innimellom slåss om plassen.

Over her er fontenebedet. Tanken er at dette bedet skal gå i blått og hvitt med grønne innslag. At stormarikåpa ble så stor, og at den fikk så mange bebiser like i nærheten som også ville bli store, var ikke helt med i beregningene. Bak disse synlige plantene skjuler det seg nemlig hostaer og noe annet småtteri som ikke får lys og luft nok til å bli kraftigere. Så når marikåpene har blomstret ifra seg, skal noe gjøres.

Klaseormedruen er også i ferd med å bli kraftig. Neste år må den deles, tenker jeg, og kanskje også flyttes. Den skjuler stadig mer av bambusen. Den har enda mye igjen å vokse denne sesongen.

Til tross for kraftig vekst, er det nå kjekt også da når en tar seg tid til å se på. Alliumen 'Mount Everest' som er i ferd med å blomstre av nå, er nydelig hvit og passer godt i dette bedet. Men jeg vet ikke om de trives så godt ettersom løkene ser ut til å ha mer enn halvert seg, bare fire av 10 blomster dukket opp i år. Kanskje de står for fuktig? Ikke mye sol som slipper til her lenger. Trives de kanskje med bedre drenering, i en skråning? De lilla alliumene mine står der, og de formerer seg godt. Hm...

Det var så fint ute i kveld, rester av sola ga et nydelig lys som lokket meg ut i ti-tida.

Til sist et lite oversiktsbilde fra en annen vinkel i hagen. (Mye har skjedd på ett år iflg. et bilde av fontenebedet i fjor, dog litt tidligere i sesongen.) Her er mye gress og ugress, men jeg har bestemt at jeg ikke skal la meg stresse av det. En nyklippet plen gjør MYE for helhetsinntrykket.

Ha en fin søndag!

Pretty in pink

Jeg har vært ute i hagen og funnet det som går i rosa og lilla. Pretty in pink!

Her er syrintreet og rhododendronen. Fin fargesammensetning.

Nå blomstrer det!

Jeg tror hagen vår er på det fineste nå. Nå blomstrer flere typer rhododendron, det digre syrintreet, tulipaner, alliumer, blå valmuesøster og andre stauder. Når dette dabber av, går vi inn i en heller kjedelig fase. Men det tenker jeg ikke på nå.

Over her er noen av gigantalliumene mine, og de har virkelig formert seg siste året. Fem stk. har blitt til 12. (Og bak dette ser vi de nye laurbærheggene som danner hekken vår. De ser ut til å slå seg til ro.)

Og disse litt mørkere og mindre bare nyter jeg.
I det hele tatt, nyt nuet!

Snart ny feriealtan

Ny hage på gang for oss, feriehagen. Det blir lite gjort i år, for mesteparten av tiden foregår innendørs. Men i dag støpes solide fundament for altanen jeg omtalte litt tidligere her. Det er bonden og svigerfar som er i aksjon.

Strålende vær i dag, så gutta må huske å drikke nok vann.
Nå håper jeg inderlig sommeren står for døra.
Ha en god dag i sola.

En liten forandring

Nå følte jeg plutselig for å forandre utseendet på bloggen her. Jeg er glad i svart og hvitt og kontraster, men føler for det lyse og lette nå. Jeg elsker lyset, så nå har jeg valgt en banner som løfter blikket litt opp mot lyset og lufta.

Sånn ellers kan en vel si det går tregt i hagen nå. To sypresser på ca 2 meter har hatt en tøff vinter som de dessverre ikke kom over. Eller heldigvis, kan en kanskje også si. Det er øynene som ser. Jeg har ønsket å bytte dem ut lenge, og nå var anledningen der.

Foreløpig er de fjernet og et sår ligger åpent og venter på ny beplantning. Den kommer. Sypressene skal erstattes med min desiderte favoritt innen hekk: Laurbærhegg av typen 'Etna'. Bilder får komme senere når det hele er litt mer interessant... ;-)

Epletre i blomst

Epletre i blomst 23. mai i Ryfylke..

Om noen måneder kan vi sitte på en altan i denne høyden og bare nyte. Til høsten kan vi strekke ut ei hånd og hente et eple om det skulle friste. Og det kommer det nok til å gjøre.

Og under treet disser jentene på farfars hjemmesnekrede disser.

Jeg gleder meg til å ta i bruk bestahuset!