Hun har et poeng, 5-åringen. Det er ikke over. Hagen stråler i sin høstdrakt. Og jeg vet det innerst inne, ser det også når jeg velger å se etter. Men det blir stadig sjeldnere at jeg velger det.
Hvorfor kan jeg ikke være flinkere til å se skjønnheten i det falmende, det levde? Ta meg tid til det. Nyte det. Dvele ved det.
Etter bukettmottakelsen gjorde jeg det. Hun er god, femåringen min.
Og når stundene blir så vakre, kan en kanskje lettere overse det faktum at jeg har vært for lite flink til å luke i år...
Men ser dere solen bak skyene?
3 kommentarer:
Det er mye som er vakkert på høsten selv om de fleste blomster har takket for seg :)
Åh, tenk så fine bilde av de fæle, visne tingene. Ja, det er kunsten å se det, det er sikkert. Flink har du vært i dag! :)
Jeg prøver også å finne det vakre i høsten og holde fast så lenge det går. Nå skifter løvet farge og vi får håpe på litt oppholdsvær innimellom.
Blomsterbuketter fra små søte barn varmer godt.
Legg inn en kommentar