Novemberettermiddag

Bloggverdenen har definitivt satt preg på meg. Jeg hadde knapt hørt om blogger før vi hagegale ble kastet ut i det. Og nå koser jeg meg masse med blogglesing hver dag. Det er så mye fint og kjekt å lese om. Og bloggfolket er jo så flinke til å se det vakre i det enkle og hverdagslige. Selv er jeg ikke flink til å se det store i det lille.

Men en ettermiddag i uka som har gått gjorde jeg faktisk det. Husbonden var på jobb, og det er tidvis hektisk alene her med tre små; middagslaging, rydding, prating, barnetevetitting, kveldsmat, lek, kveldsstell, legging etc.

Vi hadde altså spist middag, og jeg satt igjen ved bordet etter at jentene hadde forsvunnet. Ja ja, tenkte jeg. Her sitter jeg og venter på at jeg skal rydde. Fy søren og vaskefille var ordene i hodet mitt. Løft blikket, lød en stemme. Bloggere gjør jo det. Og hva ser jeg, jo, to jenter som ligger på kjøkkenet (hadde de ikke kommet lenger nei...) og ser under kjøleskapet. Jaha, tenkte jeg, hva kan det være som er så spennende der. De ble helt ivrige, ropte på meg om at jeg måtte komme og se. "Vi har funnet noe under kjøleskapet", ropte de. Jeg, som fremdeles satt ved bordet, bestemte meg for å smile. Ja, av og til må man rett og slett bestemme seg for å smile. Det er ikke alltid det er en naturlig reaksjon en sliten ettermiddag. Jentene levde så intenst det øyeblikket. Det gjør de forsåvidt alltid, men motivasjonen her var annerledes. De hadde skapt seg et prosjekt. Prosjekt få-frem-det-som-ligger-under-kjøleskapet. Jeg lurte på hva i all verden det kunne være.

De hentet lommelykt og fargeblyanter for å lyse på og hente fram det som gjemte seg. Men det var ikke så lett. Blyantene var for korte. Det eneste de fikk fram var hybelkaninene. Og de var det mange av - en hel koloni. Underlig at de ikke la merke til den... Det var den jeg så, nemlig. Jeg kunne ikke finne ut hva det var for annet som hadde søkt tilflukt under kjøleskapet.

Men jentene hadde blikk for det. Det var en lekeostehøvel som treåringen bruker når hun leker "kjøkken". En lekeostehøvel! Jaja. Den lå langt der inne og fristet dem så voldsomt. Jentene jobbet iherdig for å få den fram, men måtte gi tapt. De fikk ikke fatt i den. Den ligger der ennå. (Det blir vel et lite mamma- og pappaprosjekt i desember, for kolonien må utryddes!)

Jeg som hadde bestemt meg for å smile, måtte fokusere ekstra på å se verdien her. For en stor glede og aktivitet over den lille ostehøvelen og det lille prosjektet. Ei lommelykt og litt spenning over å se om de fikk det til var underholdning og glede stor nok.

Jeg bestemte meg så for også å se det fine i det enkle.

Da jeg skulle lage litt frukt til dem til barnetv, gjorde jeg det. Jeg koste meg.

Og så tente jeg et lys etterpå, til glede for meg selv.

(Kanskje passende å lenke opp et dikt jeg har lagt inn tidligere her.)

Til julenissen fra femåringen

Da har femåringen min skrevet ønskeliste til julenissen. Hun syntes naturligvis det var rart at vi bare satte opp 10 punkt, men klarte ikke å fylle alle ut.

Likevel har hun et lass med ønsker som ikke står oppført, og som hun nå er redd for at ingen får med seg. Det er så fryktelig mye kjekt i lekebladene vi får i posten. Hun kan sitte og bla i dem i timesvis og kommer innimellom (les: omtrent hele tiden) til oss for å vise hvor fint alt er.

Jeg husker disse situasjonene så godt fra da jeg var liten så jeg ikke skal moralisere noe her. Det var helt fantastisk da lekebladene kom. Jeg også kunne sitte med dem i timesvis, og jeg husker jeg syntes min mors respons på henvendelsene mine var nokså laber. Jeg kunne ikke forstå at hun ikke hadde samme iver. Akkurat det tenkte jeg på i dag da femåringen kom løpende.
- Se, mamma, se den nydelige sminkedokka. Å, en slik skulle jeg så gjerne hatt.
- Ja, den var fin.

Selv ønsket jeg meg også sminkedokke, men fikk det aldri.
Det er noe godt i det å ønske seg noe og ikke få det med det første, tror jeg. Men samtidig opplever jeg som mor at jeg gjerne vil gi henne det hun ønsker seg når det blir jul. Men hun kan naturligvis ikke få alt. I fjor fikk hun flere små gaver (vi ville vel at hun skulle få flere ting hun ønsket seg), men det ble for mye for henne. Så i år får hun får én gave på ønskelista, nemlig nr. 1: Polly pocket-butikk. Den er innkjøpt og ligger i kjelleren.

Så håper jeg hun ikke forandrer mening før jul iallefall.

Blånissene og julekalender

Snart desember igjen, og dermed ny julekalender. I år er blånissene tilbake. Jeg må innrømme at jeg bare såvidt fulgte med på denne serien forrige runde da min femåring (snart seksåringen) var to år. I år er hun mye mer bevisst, og NRK sin forhåndsreklame av serien appellerer sterkt til henne og ganske mye til lillesøsteren på tre også. Jeg gleder meg, jeg.

Sist gang strikket jeg en blånisselue til eldstejenta, men den kan treåringen nå arve, og da må jeg ty til strikkepinnene igjen for å strikke en litt større. Må bare få kjøpt meg garn først. (I mellomtiden skal jeg strikke luer til dem av noe restegarn.)



Og så må jeg vel komme igang med å lage kalender til dem. De deler på en pakkekalender og åpner annenhver dag. Det blir derfor litt innkjøp av småting, og kanskje noen småting jeg lager til dem. Tenkte jeg skulle strikke og tove tøfler til dem, evt. sy på noen glitrende perler. For jentene mine er nemlig alt som glitrer GULL!


Oppskriften til lua kan en finne ved å trykke på nissen her (bildet er lånt fra oppskriftsiden, som har lånt dem fra NRK).

Ting jeg vil ha

Her i bloggen min vandrer jeg fra tema til tema, noen mer overflatiske enn andre.
Om jeg skal vise litt av materialisten Sine, så er det disse tingene jeg kunne tenke meg for tida (ønskeliste til jul):

Smykker, ring og armbånd av Mette Scherning.


Marimekkoskåler i forskjellige farger

To Eva Solo thermokopper. Har to fra før, men trenger to til. De er utrolig deilige.

Og en kurv i resirkulert gummi hadde vært kjekt til ved, blomster, oppbevaring av sko, garn etc.

Lancome Bocage dusjsåpe og deodorantkrem

God kaffe: "Brasil" fra Kaffehuset

Og et nytt strykebrett, men det tenkte jeg at husbonden kunne ønske seg til jul ;-)

Å miste en forelder...

Ja, da har jeg nettopp sett ferdig filmen "Grace is gone" med bl.a. John Cusack. En sterk film!



Dette er sagt om filmen:

“Grace Is Gone” gir et ærlig og realistisk bilde av en familie knyttes sterkere sammen etter en tragisk hendelse. Den utforsker også hvordan enkeltindivider takler sorg, hvordan sorgprosesser påvirker deres personlighet og kraften som ligger i fornektelse.Dette er en følelsesmessig krevende film som går rett til hjerterota.John Cusack har aldri spilt bedre enn det han gjør som den hengivne og ansvarsfulle familiefaren Stanley. Man identifiserer seg med ham, forstår hans valg og føler med ham gjennom hele filmen.Filmskaperne har også klart å finne to unge jenter som fortjener heder og ære for sine jordnære og hjerteskjærende rolleprestasjoner.James C. Strouse har med denne autentiske historien om en far og hans to døtre klart å skape en menneskelig film som påminner oss om betydningen av familie og hvor viktig det er å stå sammen når man blir rammet av en tragedie.
En emosjonell karusseltur der man til enhver tid i filmen vil kjenne at tårene presser seg fram."

Og det er en klump-i-halsen-film. Det er vanskelig å sette seg inn i en slik sorg når en ikke selv har kjent den på kroppen. Men morsrollen gjør meg likevel mer istand til å forestille meg hvordan det kunne ha vært. Og det framkaller naturligvis tårer.

Det er likevel et spørsmål jeg sitter igjen med etter å ha sett filmen, et av mer allmenn interesse. Det er nesten slik at jeg ikke våger å skrive det ned, for det er som å banne i kirken i disse tider...

Jeg lurer rett og slett på om det er verre for barn å miste en mor enn en far.

Jeg er ikke istand til å ta en slik vurdering ettersom jeg er skilsmissebarn som har vokst opp uten kontakt med far. Men ut fra mitt ståsted er det det. (Og inni her finnes naturligvis et mangfold av situasjoner og omstendigheter, me jeg tenker mer på sånn generell basis).

Noen som har synspunkt?

Bekymret for høfligheten

Jeg er bekymret for høfligheten.
Den ser ut til i stadig større grad å måtte kjempe for sin eksistens. Og kampen er tyngst med de unge. Ja, jeg kan nå komme til å høres ut som om jeg er godt oppi årene, gammel og gammeldags, men dette mener jeg selv om jeg er i 30-årene. Og jeg mener det inderlig. Jeg er virkelig bekymret.

Det ser ikke ut til at de unge får god nok kjennskap til høfligheten og hvordan en er medmenneskelig;

• Hva er for eksempel å hilse på folk når en passerer dem? Jeg tror få vet det. Iallefall på disse kanter. Det er stor forskjell i praksis på hvordan mennesker (la meg si fra 40-50 år og oppover) møter folk og hvordan de som er yngre møter folk. Når en går tur, kommer dette mønsteret godt fram: Den første gruppen ser deg, de smiler eller hilser høflig når de går forbi enten en kjenner dem eller ei. Man har det til felles at man går tur, og når man passerer mennesker, så er det vel naturlig og høflig å vise at man registrerer at man passerer dem? De som i hovedsak er yngre enn 40-50, ser ut til å ikke være klar over at de går forbi mennesker. De ser tomt rett framfor seg selv om de går 70 cm fra et annet individ. Blikket er tomt og det ser ikke ut som om de er klar over omgivelsene sine. Det er et eller annet som stivner idet de går forbi noen, for de ser mer løsslupne og avslappede ut før de møter en forbipasserende. Hva i all verden...?

• Men det er ikke bare når en går tur at en kan oppleve tomme blikk som ser rett fram idet en passerer noen. Når jeg for eksempel går for å hente posten, ungene i barnehagen eller kortere turer rundt omkring, treffer jeg på mange skolebarn/ungdom. Disse ser heller ikke ut til å oppdage at det finnes andre mennesker rundt dem. (Første- og andreklassingene er unntak. De har ennå ikke blitt sosialisert inn i det kalde.) Jeg tror likevel ikke det er barnas skyld. Jeg tror det er foreldrenes. Er det ikke naturlig å lære ens barn at en bør si hei til mennesker en møter, eller i det minste se dem? Er naboer fremmede?

• Det neste er bussen og det å reise seg for andre. Når skoleelever fra en videregående skole her i nærheten reiser med bussen, skulle en tro de var på sitt eget rom. De okkuperer naturligvis to seter, bagen må jeg ha et, må vite. Og skulle det bli fullt på bussen, kan de ikke fatte at noen mener bagen må vike plass. De har naturligvis fra før vanskelig for å møte noens blikk, så de blir sure i fjeset mens de ser inn i stolryggen foran dem, himler med øynene og er favnet av den mest sure auraen en kan tenke seg. Noen nekter til og med. Og det er snakk om bagen deres... For de kan iallefall ikke tenke seg selv å bytte plass med noen som er mer trengende enn dem. De sitter der mens gamle mennesker står skjeve rundt forbi og de høygravide bøyer seg stadig mer der de tviholder på stengene i bussen. Ærlig talt, jeg kan ikke forstå dette, jeg.

Blir det rett og slett slik at ungdom og unge mennesker ikke oppdras før de møter seg selv i døra? Før det er de som står der og av en eller annen grunn trenger et sete eller setter pris på å bli sett?

Jeg er bekymret for utviklingen. Rett og slett fordi at med dette manglende fokuset på normal høflighet kan en risikere å skape flere ensomme mennesker, et kaldere samfunn, et mindre tolerant samfunn og et samfunn med lite respekt.

Dannelse er et gammelt og nokså utgått begrep. Like fullt er det sentralt i skolen. Dannelse er vilktig. Og dagens dannelse handler ikke om hvilke bøker en har lest, hvor en har reist osv. Dagens dannelse er fornyet med det samfunnet vi lever i. Dagens dannelse handler om å evne å møte folk med respekt, toleranse, fleksibilitet. Dagens dannelse handler om å kunne takle MØTER på en respektfull og verdig måte.

Hvordan skal ungdom kunne vokse opp til å bli tolerante, fleksible og åpne, når de ikke en gang kan se folk?

Jeg har tro på å begynne med enkle grep. Høflighet, for eksempel.

....................

(La meg nå for ordens skyld legge til at jeg i min jobb møter fantastiske ungdommer, levende og kreative osv., og at jeg ikke har mistet troen på dem, tvert om. Jeg har stor respekt for ungdommene. Men de er ikke verdens høfligste, og det kan på et tidspunkt bli problematisk for dem.)

Litterært bloggermeme

Jeg kjører på med memer. Hvorfor i all verden heter det meme? Noen som har sjekket eller vet?
Dette har HildeG fått fra Eirin sin blogg og jeg kopierer:

1. Tror du at du kunne skrevet en bok? Har du lyst? Hva slags bok ville det vært?
Jeg kunne godt tenke meg det. Jeg har prøvd å komme igang, men det stoppet. Det måtte ha vært novellesamling eller noe, og den måtte ha handlet om mennesker i utvikling.

2. Nevn minst en forfatter du beundrer, og hvorfor.
Tja, forfatteren Knut Hamsun for hans fantasiske skildringer og språk, Arne Garborg for hans mot, observasjoner og språk. Jeg synes også Hanne Ørstavik er god, men etter å ha lest en del av henne, kan det bli litt dystert.

3. Hva er den siste boken du leste og hva er den neste boken du planlegger å lese?
Det er en stund siden jeg har hatt gode lesestunder, det går noe tregt. Men den siste jeg leste ferdig var Eg elska ho av Anna Gavalda. Jeg planlegger å lese flere bøker, men akkurat nå holder jeg på med Tett inntil dagene av Mustafa Can. Charlotte Isabel Hansen av Tore Renberg er påbegynt, men lagt til side for mer fristende bøker.

4. Boken som
a) anbefales på det sterkeste: Gulldronning, perledronning av Sigrunn Skjelbred
b) fikk deg til å gråte: Gulldronning, perledronning av Sigrunn Skjelbred og Tusen strålende soler av Khaled Hosseini
c) fikk deg til å le: Tja, det kan jeg ikke huske
d) gjorde deg flau eller uvel: Lolita av Vladimir Nabokov
f) du aldri har klart å fullføre: Det er en del av dem, dessverre...

5. Har du orden i bokhylla? Har du et system, og i så fall hva for slags?
Nei, igrunnen ikke. Jeg har fra jeg var 18 år og begynte å anskaffe meg bøker gruppert bøkene tilfeldig. Den første grupperingen er ennå festet i hodet mitt.

6. Hvilke språk leser du på?
Norsk, sjelden på engelsk og dansk

7. Hvor kjøper du bøker?
Jeg kjøper en god del på Bokklubben, ellers i bokhandlerne.

8. Hva ville tittelen vært på boken om ditt liv?
Trappen

På nattbordet:

Hagememe fra HildeG

Jeg slenger meg på bølgen av memer (aldri hørt ordet før, jeg) som går nå.

Hagen først, fra HildeG:

1. Hvis du kunne, ville du leid inn en hagedesigner? Hvis nei, hvorfor – hvis ja: hvem?
I dag ville jeg ikke gjort det. For fem år siden fikk vi en hagedesigner til å lage en oversikt over hagen med beskjeden - "mye plen, lite bed og helst ikke noe arbeid". Det var da vi skulle opparbeide den planen vi fikk at hagegnisten ble tent. Nå kunne det ikke falt meg inn. Jeg har sett så masse i blader og på hagegal at jeg heller vil finne min egen greie.

2. Er du fornøyd med størrelsen på hagen din. Ville du hatt den større, mindre? Hvorfor?
Igrunnen fornøyd med størrelsen (760kvm). Vi har godt gårdsrom, masse lekeplass og noen bed. Litt for alle.

3. Nevn minst to hagegale du misunner (ikke på noen negativ måte, da…) – og hvorfor(og ikke nødvendigvis for hagerelaterte ting, det er tross alt november…)
Jeg synes Lene fra Lillehammer har en fantastisk inspirerende hage og Charlotte skriver så morsomt. Men jeg inspireres av så mange og eeeelsker fotoalbumene på Hagegal. Oversiktsbilder er favoritt.

4. Ville du flyttet hagen din til en annen klimasone hvis du kunne? Hvilken?
Nei, har det fint her på vestlandet i H2.

5. Hager du alene, eller sammen med din kjære? Hva bidrar han/hun med?
Jeg begynte alene, men nå er vi to som er bitt av basillen. Jeg planlegger, kjøper inn, planter og luker og husbonden spar, bygger litt og bærer tungt + klipper plenen.

6. Hvorfor hager du?
Det gir meg en tilfredsstillelse. Jeg nyter å være ute fra april til september, elsker å se plantene dukke opp av mørk og tung jord, nyter å se at det blir fint etter mye slit, men mest av alt tror jeg at jeg opplever fred og ro. Det er ubeskrivelig å se hagen våkne til liv. Våren er ekstatisk.

7. Ser du en åndelig/metafysisk dimensjon i hagen?
Nei, kan ikke si det. Måtte være en beundring for det faktum at naturen aldri gir seg.

8. Har du begynt å glede deg til våren, eller gleder du deg mest til jul foreløpig?
Foreløpig mest til jul.

..............................................

Så den mer glamorøse (?):
*Dagens leppestift/lipgloss: blank lypsyl
*Dagens duft (parfyme/lotion/shampoo/hva enn du dufter av): Duft? Det må være litt barnegulp blandet med en palmolive deo
*Dagens sko: Crocks, har ikke vært ute i dag
*Dagens smykker: Et diamantsmykke med hvitt gull, en alliansering i hvitt gull med en diamant og øredobber med diamant (også hvitt gull), jøss, er jeg så besmykket?
*Dagens bok (altså den du leser nå): "Tett inntil dagene" av Mustafa Can, inspirert av Solfrid, men det går tregt med lesing for tiden.
*Siste reise du var på (innenlands/utenlands): Hm, kan nesten ikke huske å ha reist. Det blir vekl kanskje en danmarkstur i påsken, Legoland og full pakke.
*Siste nettsted du var innom før denne bloggen: Hilde G sin blogg
*Siste te/kaffe du drakk: En god og sterk kaffe som heter Brasil (unner meg av og til litt luksuskaffe)
*Siste CD du hørte på: Mamma Mia, her spilles den hele døgnet av to helfrelste jenter
*Siste film du så: Hvis TV-serie teller - "Sommer" på NRK, hvis ikke "De Usynlige" på kino (knallgod og sterk film)
*Siste avis du leste: Stavanger Aftenblad
*Siste setning du sa: OK, god natt (til husbonden da han gikk for å legge seg for lenge siden)
* Tre ting i veska/sekken: helsekortet til minstejenta, lommeboka, kvitteringer fra Ikea (i tilfelle jeg skal bytte noe)

Vinden

Han riv godt i dag
vinden
han uroar seg
raslar med lauv og spreiar kulde
dansar ein rastlaus dans

og eg blir riven med
her eg sit bak vindauget
kjenner meg rastlaus
kjem meg ikkje ut som eg hadde tenkt
blir berre sitjande og vente

men no må eg ta tak!

Kunstinnkjøp

Jeg er med i styret i en bedriftkunstforening og er derfor med på innkjøp av kunst. Ettersom jeg har forstått, så er bedriftkunstforeninger et typisk vestlandsfenomen. Ikke vet jeg. Det jeg imidlertid vet er at det er kjekt, spennende og utfordrende.

Denne uka har det vært innkjøpsrunde, og det er spennende men også vanskelig. Det finnes jo så mye flott og så mye stygt, og så er vi så forskjellige og så må vi tenke at vi er forskjellige. Innkjøp av kunst kan ikke være en demokratisk prosess. Alle i styret skal ikke like bildene vi kjøper inn, heller ikke skal vi samles om et minste felles multiplum i forhold til kunst. Da blir kunsten oppdragende og ikke fri. Og det vil vel være berøvelse.

Så derfor blir en innkjøpsrunde slik at hvert av styremedlemmene finner sine darlings, noen av dem må killes, noen får bli med. Og så må vi prøve å finne noen som kan se ut til å være flotte og interessante selv om de er bygget på andre oppskrifter enn de vi mener er best.

Dermed fikk vi med oss litt forskjellig. Og det er alltid interessant å høre hva kollegene mener om kunsten på veggene. En kan sitte rett ved siden av en som slakter det bildet en selv fant fantastisk, en kan diskutere om bilder virkelig er kunst, en kan prate om symbolikken i bildet, hva det gir oss osv. Kunst skaper meninger og debatt, og det er derfor det er så gøy å få bidra med "stoffet" til dette.





På fineart kan en finne mye kunst. Jeg titter innom med jevne mellomrom bare for bli bedre kjent med kunstnere og lære litt mer. Jeg er nemlig ikke dreven i dette overhodet.
Men som en gallerist sa; den som kan lite har ofte et mer åpent sinn og styres ikke så lett av hva som er bra og ikke.

For kunst er jo en subjektiv greie, ikke sant?

Sesong, sa hun

Jeg tenker at jeg egentlig vil skrive nynorsk fordi det er vakkert, mykt og poetisk. Men jeg gjør det ikke. Jeg forholder meg til det harde, stive og kunstige bokmålet fordi jeg da slipper å tenke. Og det leder meg over til tanken om hvorfor mange av oss velger minste motstands vei. Det er så praktisk å bare flyte med, suse på etablerte kunnskaper uten å søke nye kunnskaper og refleksjoner. Jeg blir så ofte imponert over folk som lirer av seg den ene smarte tanken etter den andre uten tilsynelatende å måtte jobbe for det. Hvorfor er det slik at noen bare kan det? Har det med den kulturelle kapitalen å gjøre? Det koffertinnholdet en møter verden med?

Jeg har vokst opp i et enkelt hjem med uutdannede foreldre og har ikke fått fylt kofferten min med mengder av kulturell kapital. Så har jeg tatt en lang utdannelse, og den veien har til tider vært tung å gå. Ikke fordi jeg ikke leste, for det gjorde jeg saktens. Egentlig gjorde jeg ikke annet. Jeg leste til den store gullmedalje. Og pensum behersket jeg godt. Men det lille ekstra, de kjappe refleksjonene lot vente på seg. Jeg hadde ingen autopilot. Jeg måtte føle meg fram, lete opp den sosiale koden før jeg våget meg utpå. Jeg lette etter grunn under føttene.

Da jeg droppet innom hagegal sine sider, kan dere jo bare tenke dere hvordan møtet var; To minutter etter postet innlegg lå det svar, begrunnelser, konsekvenser, forslag og vurderinger.
O himmel! Og jeg som ikke visste hva en staude var.
Jeg svømte lenge, på dypt vann, drevet av det vakre i hagen. Så begynte jeg etterhvert å stille idiotspørsmålene (slutter aldri med det) og lærte etterhvert. Det håper jeg å fortsette med.

Jeg er igrunnen idiotspørsmålenes venn. Som lærer har jeg erfart at de som stiller dem søker grunnforståelse, basis, og det må en ha om en skal videre. Takk for at dere hagegale er så tålmodige! Vit at det settes pris på.

På familiekalenderen (Irenes) vår denne måneden står følgende sitat:
Ikke gi deg!
Bak enhver profesjonell
skjuler det seg en amatør
som nektet å gi seg.

Så tenker jeg litt på hvorfor jeg da ikke begynner å skrive bloggen på nynorsk. Fordi jeg må tenke? Fordi det ikke flyter like lett? Hvorfor drives jeg ikke av det vakre med nynorsken som jeg drives av det vakre i hagen?

Jeg tror rett og slett det er fordi jeg ikke gidder akkurat nå. Jeg er befriende lat og fornøyd med tanke på det. Nynorsk er vakkert, men det er ikke sesong for nynorsk i hodet mitt. Og det trenger slett ikke være sesong for alt.

Litterære blomster

Denne boka kjøpte jeg i Venezia for en del år siden, den er håndlaget og fungerer som min sitatbok. Når jeg leser en tekst, ser en film eller hører en tale og kjenner at innholdet treffer meg på en spesiell måte eller at selve formuleringen rører ved meg, pleier jeg å skrive teksten ned. Dermed får jeg en liten samling av personlige sitater.

I Lars Saabye Christensens "Halvbroren" står det for eksempel følgende om sorgen:

For den Gamle vet alt om sorg. Sorgen er den gamles kraft. Det er den hun lever på, den er hennes storm, den som driver henne. Hun vil lære Vera dette, å bære sorgen som en triumf og smerten som en bukett som skal blomstre hver natt.

Innimellom har jeg funnet "mine" sitater andre steder også. Hvilke gylne regler som gjelder for hva som er vakkert skrevet vet jeg ikke (navnet Knut Hamsun er kanskje en regel i seg selv), men tematisk sett er iallefall kjærlighet en innertier.

Deler av denne sterke teksten fra "Pan" har jeg sett referert flere steder:

Jeg jorder dig, Eva, og kysser av ydmykhet sandet på din grav. En tyk rosenrød erindring glider gennem mitt indre når jeg tænker på dig, jeg blir som overgydt av velsignelse, når jeg husker dit smil.

Du gav alt, alt gav du, og det kosted dig ingen overvindelse; ti du var selve livets berusede barn.

Men andre, som sparer karrigt endog på sit blikk, kan have hele min tanke. Hvorfor? Spørg de tolv måneder og skibene på havet, spørg hjærtets gådefulde Gud.

Søt søvn

En hvilestund med koseklut og smokk.
Og spedbarnsduft.
Jeg får aldri nok.

Omsider i jord

Her har omsider godsakene (løkene) kommet på plass. De ligger nå på vent til våren, og jeg gleder meg!

Stakkar, det tok sin tid, kan en si. Jeg har ikke hatt motivasjon til å gjøre en siste innsats i hagen før i dag. Og i dag var rette dagen: strålende sol, fin temperatur og lørdag.


En liten rest av parykkbusken koste seg i sola.

Og sannelig var det ikke en roseknopp også, New Dawn.

Jeg kjenner at jeg begynner å glede meg til våren. Da skal jeg få luket og frisert hagen min godt. Nå er det meste litt "langt"; plenen vaier i vinden, bladene er store og søvnige, de flyr nok med vinden de nærmeste dagene. Og så er det så bløtt. Det er bløtt til tross for sol og vind. Det er vel det en kan kalle rett vestlandsklima.

En venninne av meg som har kommet tilflyttende fra østlandet, er forundret over at det aldri tørker opp her på vinterhalvåret.
"Det er så vått her, som om alt råtner og mugner" (eller mygler, som vi sier her).
Jeg har aldri sett på det på den måten, men hun har rett. Jeg har studert hagen min med dette for øyet noen ukers tid, og det er sannelig vått på de tørreste dager også. Det er vel bare asfalt i sol som tørker.

I fjor vinter overtøk grønske det meste. Jeg har aldri før høytrykkspylt de store steinene i hagen, men jeg gjorde det i vår (naboene tenkte sikkert sitt...). Men steinene var grønne og gushne. Min mor kunne ikke forstå hva jeg hadde gjort i hagen, for den så så annerledes ut, sa hun før hun visste noe mer. Jeg hadde fått lyse steiner igjen, og disse framhevet plantene på en annen måte. Håper ikke grønska legger seg like tett denne vinteren.

Ellers er det deilig gå tur om dagene, jeg og minstejenta i vogna.
Det er mye pent å se på.






Inni denne hagen var det så vakkert, men jeg måtte gjemme meg litt bak trærne før jeg våget å ta fram kameraet. En liten smakebit, om enn ikke med det beste perspektivet.

Og i morges bakte jeg sjokoladekaker til svigerfar. Det er farsdag i morgen.

Med andre ord - en god dag.

Ha en god dag dere også.

Fristende suppe

Å gjett om jeg fikk lyst på denne oste- og grønnsaksuppa med kylling!



Oppskrift her. Mmmmm!

Det er helg! La den bli god for dere alle!

Retorikk og frysninger

MartinLuther Kings I have a dream (tekst her)
Barak Obamas seierstale

Kan godt forstå hvorfor retorikk på ny er pensum i skolen.

Baking en mørk høstkveld

Mens husbonden er på jobb, koser alle jentene seg hjemme...

En deig som ble til...

sneglehus eller kanel i svingene.

Det var skikkelig lenge siden jeg hadde bakt nå. Det er så koselig å stå inne ved kjøkkenbenken og bake på denne tida av året. Da er alt mørkt og vått ute, og varmt og tørt inne. God bakeduft gjør saken enda bedre!

Jentene skulle bli med å rulle, men barnetv fenget dem i for stor grad. Små utålmodige besøk ut på kjøkkene ble det likevel. Å gå og vente på bakst er så deilig, og når en omsider får smake på de varme bollene og kjenne dem smelte i munnen, ja da er øyeblikket fullkomment.

Og når jentene har krøpet til sengs, koser mamma seg med deilige digre druer, bloggverdenen og litt nettaviser. (Tenker at du, min kjære husbonde også ville vært hjemme i kveld, moahahaha)



Ha en god kveld!

Strikkemappe og strikkedille

Apropos strikking, som jeg egentlig er lei av, men som jeg kjenner at jeg begynner å ville igjen...
Jeg har via via havnet inn på Felisis blogg og oppdaget strikkemappene hun lager og selger (og som er megapopulære etter hva jeg kan lese av bloggen hennes.) En slik skal jeg ha! Så skal vi se at strikkedilla kanskje kommer igjen.

Men jeg vil jo helst begynne på noe nytt da. Luer til femåringen og treåringen hadde vært kjekt. Har noen kjekke mønstre? Noen søte klær til minstejenta på snart 4 mnd. Kunne godt tenke meg denne dressen fra Nøstebarn:


Ja ja, jeg får se.

Noen med spreke tips? (håndarbeid)

Lurer på om jeg skal prøve å sy en veske av den ene UFOen... (uferdig objekt)

Men jeg er ikke spesielt kreativ da. Noen som har spreke tips?

Strikketøy og impulsivitet

Akk, ja. Da har jeg nok en gang kommet i fase "gidder-ikke-mer-nå" på strikketøyet. Jeg begynte ivrig for noen uker siden, hadde to gode strikkedager, men den store strikkelysten har ikke meldt seg. Jeg er alltid så impulsiv når jeg vil strikke. Det betyr at straks jeg har luftet tanken om et nytt strikketøy, så står jeg i butikken og kjøper garn. Jeg tar meg sjelden tid til å tenke, og det medfører en god del påbegynte (og ikke avsluttede) strikkeplagg. Jeg er litt for impulsiv innimellom.

Nå legger jeg altså til side det som skulle (skal?) bli en tunika til femåringen. Jeg har ikke mønster, så jeg bare famler i vei med den konsekvens at jeg ikke gidder eter en stund for jeg ikke husker antall masker eller hvordan jeg har tenkt. Jeg skriver jo aldri ned noe, og dermed straffer jeg bare meg selv. Ja ja. Kanskje jeg får en dille om ei stund.

Erfaringer tilsier imidlertid noe annet. En kjapp gjennomgang av diverse strikkekurver i heimen dokumenterer det:

Denne kofta i str. 1 år var tenkt til nevøen min som nå er åtte.

Denne strikkejakken i str. 2 år var tenkt til femåringen min.

Denne strikkekjolen (i tynt, glansfullt heklegarn) str. 2 år var tenkt til femåringen min.

Denne strikkejakken i str. 5 år var tenkt til niesa mi som nå er 14.

Denne genseren str. 6 år var/er tenkt til femåringen min.

Og denne genseren er tenkt til meg selv for fem år siden.

JEPP!

Jeg tror jeg har en sperre på ermer...

(Men jeg fullfører jo en del innimellom da, må liksom få sagt det også. Og så har jeg en del upåbegynte prosjekter, dvs. garn og mønster.)