En hage

Det er noe med gamle hager. Det ligger så mye historie i dem, så mye levd, så mye skjult. I en slik hage kan jeg bare være en betrakter. Jeg har ikke levd med denne hagen, har ikke følt med den som andre har. Men desto mer interessant er det å høre om både hagen og de som har levd i den. Den kommer så mye mer nær da, og hver enkelt plante og blomst blir større enn seg selv.

Slike hager har store mengder av påskeliljer. De dukker opp på uante steder. Noen har en gang satt løkene med kjærlig hånd. Visste de at nye generasjoner skulle oppleve glede ved dem, ønske å plukke dem inn, helst alle sammen? At barn skulle fryde seg ved synet av de vakre fargene, det vakre underet som plutselig dukker opp fra intet? For en gave å gi videre!

I hager kan generasjoner møtes.

De kan nyte den samme skjønnheten.

For den ekte skjønnheten er ikke forgjengelig. Den lever seg gjennom generasjon etter generasjon. Minner. Ekthet. Liv.

Dette gamle treet (jeg vet ikke alder), en hengebjørk, troner som øverstesjef i denne praktfulle naturperlen vi er så heldige å få bade i når vi er på besøk i Ryfylke.

Jeg prøvde i går å fange vinden...

Bjørka vaier majestetisk, avbalansert, rolig, lite affisert. Den står stødig.

Ei elv rammer inn hagen.

Gamle epletrær gir seg ikke. De kommer igjen år etter år og gir generøst av seg selv.

Og ved inngangspartiet smiler en noe yngre julerose og ønsker velkommen.

Stedet bades i sol. Og det viser igjen. Ryfylke er bare en liten tur med ferge herfra, men ligger likevel godt foran i blomstring og bladsprett.

Her er en blomstrende rips. Det har jeg aldri hørt om før...

Den er jo absolutt ingenting å forakte. Selv om svigermor sier at den ikke er noe senere i sesongen, er den et syn nå når vi er aller mest hungrige.

Litt av ryfylkehagen måtte bli med oss hjem etterpå.

De blir aldri like fine utenfor sitt naturlige element, men de letter et lengselsfullt hagehjerte.