Slike hager har store mengder av påskeliljer. De dukker opp på uante steder. Noen har en gang satt løkene med kjærlig hånd. Visste de at nye generasjoner skulle oppleve glede ved dem, ønske å plukke dem inn, helst alle sammen? At barn skulle fryde seg ved synet av de vakre fargene, det vakre underet som plutselig dukker opp fra intet? For en gave å gi videre!
I hager kan generasjoner møtes.
De kan nyte den samme skjønnheten.
For den ekte skjønnheten er ikke forgjengelig. Den lever seg gjennom generasjon etter generasjon. Minner. Ekthet. Liv.
Dette gamle treet (jeg vet ikke alder), en hengebjørk, troner som øverstesjef i denne praktfulle naturperlen vi er så heldige å få bade i når vi er på besøk i Ryfylke.
Jeg prøvde i går å fange vinden...
Jeg prøvde i går å fange vinden...
Bjørka vaier majestetisk, avbalansert, rolig, lite affisert. Den står stødig.
Ei elv rammer inn hagen.
Og ved inngangspartiet smiler en noe yngre julerose og ønsker velkommen.
Stedet bades i sol. Og det viser igjen. Ryfylke er bare en liten tur med ferge herfra, men ligger likevel godt foran i blomstring og bladsprett.
Her er en blomstrende rips. Det har jeg aldri hørt om før...
Den er jo absolutt ingenting å forakte. Selv om svigermor sier at den ikke er noe senere i sesongen, er den et syn nå når vi er aller mest hungrige.
2 kommentarer:
Fantastiske bilder fra en Ryfylkehage.
Der jeg har det ene kontoret mitt, ligger i et av de eldste boligområdene i Kristiansand. Tidligere hadde jeg grupper på kveldstid og mellom gruppene pleide jeg og min kollega å rusle rundt i området på en liten hagevandring. Det var helt fantastisk om våren. Å se hva som hadde kommet siden forrige uke. En liten vandring som ga mat til sjelen.
Å ja slike gamle hager er vel verd et besøk eller flere.
Blomstrende rips har jeg i hagen her og den er absolutt verd å dyrke fordi den blomstrer så tidlig. Senere i sesongen er den ikke noe særlig det er riktig, men hva gjør vel det?
Legg inn en kommentar