Novemberettermiddag

Bloggverdenen har definitivt satt preg på meg. Jeg hadde knapt hørt om blogger før vi hagegale ble kastet ut i det. Og nå koser jeg meg masse med blogglesing hver dag. Det er så mye fint og kjekt å lese om. Og bloggfolket er jo så flinke til å se det vakre i det enkle og hverdagslige. Selv er jeg ikke flink til å se det store i det lille.

Men en ettermiddag i uka som har gått gjorde jeg faktisk det. Husbonden var på jobb, og det er tidvis hektisk alene her med tre små; middagslaging, rydding, prating, barnetevetitting, kveldsmat, lek, kveldsstell, legging etc.

Vi hadde altså spist middag, og jeg satt igjen ved bordet etter at jentene hadde forsvunnet. Ja ja, tenkte jeg. Her sitter jeg og venter på at jeg skal rydde. Fy søren og vaskefille var ordene i hodet mitt. Løft blikket, lød en stemme. Bloggere gjør jo det. Og hva ser jeg, jo, to jenter som ligger på kjøkkenet (hadde de ikke kommet lenger nei...) og ser under kjøleskapet. Jaha, tenkte jeg, hva kan det være som er så spennende der. De ble helt ivrige, ropte på meg om at jeg måtte komme og se. "Vi har funnet noe under kjøleskapet", ropte de. Jeg, som fremdeles satt ved bordet, bestemte meg for å smile. Ja, av og til må man rett og slett bestemme seg for å smile. Det er ikke alltid det er en naturlig reaksjon en sliten ettermiddag. Jentene levde så intenst det øyeblikket. Det gjør de forsåvidt alltid, men motivasjonen her var annerledes. De hadde skapt seg et prosjekt. Prosjekt få-frem-det-som-ligger-under-kjøleskapet. Jeg lurte på hva i all verden det kunne være.

De hentet lommelykt og fargeblyanter for å lyse på og hente fram det som gjemte seg. Men det var ikke så lett. Blyantene var for korte. Det eneste de fikk fram var hybelkaninene. Og de var det mange av - en hel koloni. Underlig at de ikke la merke til den... Det var den jeg så, nemlig. Jeg kunne ikke finne ut hva det var for annet som hadde søkt tilflukt under kjøleskapet.

Men jentene hadde blikk for det. Det var en lekeostehøvel som treåringen bruker når hun leker "kjøkken". En lekeostehøvel! Jaja. Den lå langt der inne og fristet dem så voldsomt. Jentene jobbet iherdig for å få den fram, men måtte gi tapt. De fikk ikke fatt i den. Den ligger der ennå. (Det blir vel et lite mamma- og pappaprosjekt i desember, for kolonien må utryddes!)

Jeg som hadde bestemt meg for å smile, måtte fokusere ekstra på å se verdien her. For en stor glede og aktivitet over den lille ostehøvelen og det lille prosjektet. Ei lommelykt og litt spenning over å se om de fikk det til var underholdning og glede stor nok.

Jeg bestemte meg så for også å se det fine i det enkle.

Da jeg skulle lage litt frukt til dem til barnetv, gjorde jeg det. Jeg koste meg.

Og så tente jeg et lys etterpå, til glede for meg selv.

(Kanskje passende å lenke opp et dikt jeg har lagt inn tidligere her.)