Det er noe eget ved henne. Formen, fargen, blomsten, skjørheten, styrken...
Jeg hadde besøk her forleden og fikk spørsmål om hvilken plante den voldsomme blå der borte var... Hun skiller seg nemlig godt ut, valmuesøsteren. Gjesten min var fasinert.
Det er jeg også. Og det er så deilig at det er en tid for alt, for jeg fasineres jo av stadige blomstringer. Og når de blomstrer til forskjellig tid, opplever jeg fasinasjon etter fasinasjon.
Og snart folder de hvite alliumene 'Mount Everest' seg ut. Håper det skjer mens de blå ennå blomstrer. Det vil jo bli et syn.
Tenk så heldige vi er som har hage og blomster.
2 kommentarer:
Ja, den er noe for seg selv. En av de vakreste blomstene som fins...
Jeg har slitt med å få den blå til å trives,men nå står den med store, fete knopper, og jeg gleder meg :-)
Den er helt spesiell den fargen der. Håper jeg får noen valmuesøstre i hagen min etter hvert.
Legg inn en kommentar