Rosa

Vi har en rosaruss i huset.
Vi har tre rosa jenter i huset.
Vi har masse rosa klær i huset.
Vi har rosa leker i huset.
Vi har rosa strikketøy i huset.
Rosa lys, puter, tepper, lipglosser, koppestell osv. osv.

En skulle da kanskje tro at rosagenet var tilfreds og dosen veltilpasset. Men nei. Jeg har fått dilla på rosa blomster. Helst lyse rosa blomster som står godt til svartlilla og lavendelblått.


Pellisutvalget mitt har steget fra to planter til fem. Det holder for sesongen, tenker jeg. De er rosa alle sammen. Fire forskjellige lyse rosanyanser stråler mot meg ute på altanen. Og jeg kan ikke få nok. Hva i all verden. Jeg som nesten ikke ikler meg selv farger. Vel.

Jeg var ute en tur på altanen nettopp. Så snart minirosaen har fått lagt seg for formiddagshvilen sin, må jeg ut i hagen. Jeg er så spent på pionene.

Poenget er at mine pioner er noen gamle stabeist av lyserosa vilje. Ikke kom i vårt hjem og si at det som er rosa bare er søtt, yndig og pyntelig støttende for alt annet. Hos oss er rosa ren pur vilje, og slik skal det være. Tilbake til pionene. De er gamle, har stått i denne hagen i årevis. Da vi overtok og skulle drenere rundt huset, ba jeg innstendig gravemaskinføreren om å kjøre rundt pionbusken vår. Jeg var så redd for den. Så en sommer da alt annet her i hagen var sand, jord, singel og grus, stod det en vakker busk med store lyserosa blomster på midt i det hele. Symbolsk!

Jeg trodde den gang at jeg skulle unngå å flytte den. Men etter noen uker innså jeg at det ikke var noen vei utenom. Da hadde gravemaskinføreren lagt tilbake noe tid med omkjøring, men det får så være. Jeg ga vel kanskje litt opp, gravde den opp, plasserte den i ei murerbøtte uten dreneringshull og glemte den ut. Det hendte flere ganger at jeg måtte tømme denne bøtta for vann når jeg så at det hadde nådd toppen. Og dermed avskrev jeg pionen min. Den var død ved drukning. Men mot slutten gravde jeg den da ned, for sikkerhetsskyld.

Mot alle odds, den karret seg fram året etter og kunne vise en overdreven sjenerøs takknemlighet med tre stk. nydelige blomster. Jeg burde skjemmes etter den dårlige behandlingen. Tidligere år hadde det vært 20-30 stk, men jeg var strålende fornøyd. I fjor ga den åtte blomster.

Av denne grunn var jeg derfor spent i dag. Hvor mange knopper ville den gi i år?



De er små fremdeles, og den vil ikke blomstre før om en god måned. Men se... (hvis det er mulig)



Den forbereder seg på å åpne over 20 blomster i år. Du godeste himmel.
Og dette bildet fra i fjor viser prakten.



Vi skal altså kunne frotse med et hav av lyserosa blomsterbomber i juni. Tenk hvilken fest det kommer til å bli her i rosaheimen.

Men før den tid skal vi i ettermiddag ha rosafest nr to av tre. En rosa prinsesse skal feires tre ganger til ende!



Hipp hurra!