Tyveri

I dag har jeg vært vitne til et tyveri. Og det et nokså uskyldig tyveri som det aldri ville falle meg inn å anmelde, naturligvis. Ei heller nevne for noen. For jeg velger å se det som et lite kompliment.

Før noe skjedde, hadde jeg en flott arbeidsøkt ute. Det var duskregn og jeg fikk hageånden over meg ettersom husbonden gjorde ferdig en kant rundt et bed og det stod klar til å fylles. Slikt inspirerer.

Jeg fikk ommøblert på ganske mye, delt opp planter og optimistisk puttet noen stiklinger nedi her og der. Da jeg nærmet meg ferdig, kunne jeg såvidt fornemme en skikkelse inne i gårdsrommet her, en lys jakke som beveget seg. Jeg merket den gjennom leveggens smale sprekker. Først lurte jeg på om det var ei av jentenes venninner som var innom, men siden skikkelsen bare gikk igjen, kunne det ikke være det. Da hun dukket opp mellom noen busker langs veien så jeg at det var ei nabojente. Jeg sa hei og hun igjen. Ingenting mer med det.

Så går jeg inn for å gi minstemor litt mat, og da ser jeg henne komme småløpende tilbake uten jakke, med støvler og en stor paraply. Jeg la merke til det fordi det ikke er vanlig at hun går så mye i dette området. Vel.

Mens minstemor får mat, ser jeg så den samme jenta gå tilbake igjen under paraplyen sin. Og i hendene var noe lyst, kunne ligne et ark eller en lys blomst. Jeg ble naturligvis nysgjerrig ettersom dette ikke er vanlig trafikk her, så jeg reiste meg og fikk se at hun hadde tulipanene mine i hendene. Angeliquene og liljetulipanene (sapporo) mine... De flakset sammen med jenta nedover bakken og hjem til henne.

Næmen, tenkte jeg. Straks litt bekymret for hvordan tulipanene nå skulle klare å samle kraft til å dukke opp neste år, men så ble jeg heller mer sjarmert.

Tenke seg til ei jente i småskolealder som har tatt en titt på de vakreste tulipaner (for de må jo være et syn for små jenter i rosaalderen også), gått hjem, kanskje vurdert om hun skulle hente noen med hjem, kanskje ønsket å glede mammaen sin, kanskje tenkt litt at hun ikke bør, men kjent dragningen så sterk at hun ikke kunne la være. Hun simpelthen kunne ikke motstå tulipanene. Og dermed foretok hun en aktiv og bevisst handling da hun valgte å hente hjem noen. Hun må ha blitt rimelig betatt av skjønnheten.

Og ettersom jeg også er det, kan jeg ikke bli sint. Den ørlille bekymringen min om næringen til neste år går over. Dør de, får jeg heller kjøpe nye løker.

I dag har ei lita jente bekreftet at mitt valg av tulipaner var godt. Og et slikt kompliment skal man ta til seg og ta vare på.

(Bildene er fra tidligere, he he. Men det er noen tulipaner igjen fremdeles, da.)